Vibekes vendepunkter i livet

En rasistisk kelner fikk Vibeke Hein Baera til å bli advokat. En dårlig dagmamma ble årsaken til at hun flyttet hjem til Grenland. En terrorist gjorde henne landskjent.

Tilfeldigheter styrer livene våre. De siste månedene er Vibeke Hein Baera blitt talsperson og advokat for mobbeofrene i Drangedal. Heller ikke det var planlagt, men etter at de første mobbeofrene hadde tatt kontakt, fortsatte drangedølene å ringe. Nå har hun bedt kommunen om innsyn i sakene til 73 personer som har fortalt om mobbehistorier fra barndommen. Enda flere har tatt kontakt med henne, men for noen har det vaert så smertefullt å rippe opp i mobbingen at de har trukket seg uten å ville gå videre med det.

Har sagt ja til alle fra Drangedal

Uansett er 2019 blitt et ekstremt travelt år for Vibeke Hein Baera, for hun har andre store saker også. Blant annet er hun bistandsadvokat for far til terrorsiktede Philip Manshaus. Men hun sier ikke nei til mobbeofre som ønsker å bli hørt.

– Jeg har sagt ja til å høre historien til alle fra Drangedal som har kontaktet meg, for det synes jeg er veldig viktig. Å lytte godt er viktig for å forstå problemet og legge en god strategi som tjener klienten min, uansett hva saken handler om.

Flere av mobbeofrene har stått fram i media og fortalt sin historie. Knut ble bundet fast i basketballkurven og dradd buksa av. Cecilie fikk høre sanger om at hun var stygg og at familien hennes var fattig. En gutt ble holdt under vann.

I dag (når Varden møter henne) har Vibeke Hein Baera for første gang hørt historien til ei jente som ble kalt «pizzatryne» da hun gikk på barneskolen. På ungdomsskolen ble skjellsordene mer brutale og seksualiserte: «hore», «misfoster», «tøs», «løs», «femtiøring». I friminuttene hendte det hun satt inne og gråt fordi hun var så redd for hva som kunne skje ute i skolegården. Da fikk hun klar beskjed av laererne: «Kom deg ut, ellers får du anmerkning».

– Hun hadde bestemt seg for at hun aldri ville snakke om mobbingen hun ble utsatt for på skolen, men så har det skjedd noe i år. De som har stått fram med sine historier er helter; de har gjort at andre tør, sier advokaten som er blitt mobbeofrenes stemme.

– Ordet «mobbing» har mistet sin kraft; det er for tassent. Vi snakker jo om vold i mange av sakene. Det er ting som aldri ville blitt akseptert på en vanlig arbeidsplass, sier hun.

Mobbesakene kommer til å kreve enormt mye tid og innsats fra henne i lang tid ennå, selv om hun har ansatt en egen trainee som blant annet tar oppgaven med å søke innsyn i skolens og kommunens dokumenter. I løpet av høsten blir det trolig klart om det vil vaere mulig å finne løsninger i samarbeid med kommunen, eller om noen av sakene vil havne i rettsapparatet. Da kommer det også til å handle om erstatningsbeløp, men Vibeke Hein Baera er klar på at det ikke er penger som er viktigst for klientene hennes. Da hun først uttalte seg om erstatning i media, ringte flere av klientene til advokaten sin.

– De sa: «det er ikke dette som er fokuset vårt, Vibeke». Jeg tror ikke det er så komplisert. Jeg har veldig tro å ta ansvar og si «unnskyld». Men det er viktig for meg å si at det er ikke barna som har mobbet og plaget andre vi stiller til ansvar; det er de som har ansvar for at barn ikke skal gjøre slikt.

Likevel er hun ikke enig med dem som sier at «barn er barn, og de gjør sånt».

– Nei, de gjør ikke det; det spørs hvordan foreldre og laereres håndterer slik atferd.

Heid Vibeeke

Vibeeke. Navnet skal uttales med lang e-lyd, noe som har sin helt naturlige og ujålete årsak.

– Mamma er nordfra, fra Tysfjord, og der sier man «ho Vibeeke». Jeg vokste opp på Brånan på Skjelsvik og Grønli i Porsgrunn, og kjente ingen andre som het Vibeke, så da var det ikke noe rart med uttalen. Men da jeg begynte på videregående sa folk «hae?» og noen ertet med nesten. Men det var uaktuelt å endre navnet etter så mange år, så da måtte jeg bare stå i det. Men i tillegg heter jeg Heid, og det er jo enda rarere.

Unge Heid Vibeke hadde lyst til å bli journalist. Etter videregående ville hun søke Journalisthøgskolen i Oslo, som den gangen var en ekstremt vanskelig skole å komme inn på. Men først ville hun bruke et år på så synge og danse seg verden rundt. Hun reiste på turné med «Up with people», en amerikansk fredsorganisasjon som organiserer ungdomsturneer der deltakerne skal laere om andre folkeslag og land.

– Det første som skjedde meg var at all bagasjen min ble borte på vei til USA. Da jeg kom fram fikk jeg en romvenninne som het Angela som var helt mørk. Hun åpnet kofferten sin og sa: Da deler vi på bagasjen min, alt ditt er mitt, forteller Vibeke.

Og slik ble det. Selv hadde hun bare 10.000 kroner i lommepenger som skulle rekke et helt år, så det var ikke bare å løpe ut og kjøpe nye klaer. Men for å vise sin takknemlighet, ville Vibeke gjerne invitere sin gode romvenninne ut på middag en dag.

– Da var vi i en av sørstatene. På restauranten så kelneren på meg, og så sa han: «Jeg kan servere deg, men ikke venninnen din». Det gjør så vondt at jeg orker nesten fortsatt ikke å fortelle om det, sier hun og har blitt tydelig fuktig i øyene.

– Da bestemte jeg meg for å bli advokat. Jeg så nok for meg at jeg skulle jobbe for en menneskerettsorganisasjon, men slik ble det ikke.

Flyttet fra dagmammaen

Etter jusstudiene i Oslo begynte hun isteden å jobbe for den unge advokaten Geir Lippestad, som var i ferd med å bygge opp tre advokatkontorer i Oslo. Vibeke jobbet mest på det nye kontoret på Holmlia, som var en av byens nye og multikulturelle bydeler. I 1992 fikk hun sin første datter og i 96 kom nummer to.

– Den gangen var det nesten umulig å få barnehageplass i Oslo når man var en A4familie. Vi prøvde alt mulig og endte opp med en dagmamma som kom hjem til oss for å passe jentene. Det ble ikke bra. Det er ikke sånn barn skal ha det. Det var en nabo som fortalte oss det en dag: småjentene våre pleide gå rundt i nabolaget på egen hånd mens vi var på jobb. Dagmammaen var opptatt med helt andre ting. Noen dager etterpå sa både jeg og mannen min opp jobbene våre og flyttet hjem til Grenland. Der hadde ingen av oss jobb, men vi hadde foreldre og familie og mulighet til barnehageplass. Jeg gråt da jeg gikk inn til Geir (Lippestad) og sa jeg ville slutte, for jeg hadde det så fint der.