– La oss vaere litt mer materialistiske
– Finansmennene i TV-serien Exit bytter biler ofte fordi de higer etter å føle seg vellykket. Men de er ikke materalister.
Om noen spør meg om hva som betyr mest i livet mitt, så svarer jeg uten å mukke: Familie, vennskap, god helse, fred på jorden og en baerekraftig fremtid for mennesker, dyr og natur.
Det er dette
folk vil høre. Og jeg svarer jo for så vidt aerlig, for jeg setter mer pris på de åndelige og sosiale aspektene ved livet, enn de materielle tingene som omgir meg.
Men det er
kanskje ikke så rart, for jeg og min generasjon har blitt indoktrinert med dette verdihierarkiet, gjennom hele vår oppvekst.
I Norge har
vi blitt enige; materielle verdier er underordnet åndelige verdier, dermed basta. Eller kanskje dette ikke er basta, kanskje det ikke er basta i det hele tatt, kanskje vi bør begynne å mukke litt mer før vi svarer?
Grunnen til at
jeg tenker over dette her, er at jeg har erkjent at jeg er over gjennomsnittet glad i ting. Ikke nødvendigvis mange ting, ikke nødvendigvis dyre ting, men tingene selv. Fine ting, gamle, gode ting.
Jeg mener at
et gammelt hus kan ha verdi i seg selv, en enkel rullestein på Spornes har verdi, uten å vaere til nytte for mennesker.
En gammel platespiller,
en god øks, en vedovn, en forgasser til en gammel båtmotor, en hjemmestrikka kofte, et salongbord fra 70-tallet, en pick-up som alltid starter, en holme i Arneviksfjorden, en god penn.
Alt dette er
ting som jeg setter pris på. Det er materielle ting som gjør livet mitt bedre.
Er jeg en
materialist? Jeg tenker ikke på den filosofiske retningen, men den allmenne forståelsen av begrepet. Det er i så fall skammelig. For hvem vil vel vaere en materialist?
Det å verdsette
materielle ting er jo overfladisk og grådig egoistisk.
Hvordan kan jeg
med god samvittighet bruke fritiden min på å fikse opp sykler, kjøpe møbler i bruktbutikk, pusse båten og skru på bil? Materialisme er jo sykdommen i samfunnet vårt.
Tidligere denne uken
så jeg ferdig Exit, den nye realistiske føljetongen på NRK. Og serien gjør det klinkende klart for oss: Man blir ikke lykkelig av materiell velstand, og rike menn i dress er kyniske drittsekker.
Dette er vår
tids Ibsen, dette er samtidsdrama og folkeoppdragelse, dette er mat for nordmenn med litt dårlig samvittighet for å vaere en del av et hardkokt forbrukersamfunn.
Men det som
slo meg da jeg så serien, var at disse karakterene, disse arketypene av nyrike finansmenn uten moral, de er ikke materialister.
De har dyre
biler, klokker, klaer og palasser. Men Porschene garasjen betyr ikke noe for dem, og de er ikke genuint interessert Rolex-klokkene sine.
Det er statusen
disse tingene gir dem, som er verdien. De dyrker statusen, omdømmet, prestisjen som følger med det å eie dyre ting.
De bytter ut
bilene sine to ganger i året fordi det kommer nye modeller, de har åpenbart ingen naer tilknytning disse bilene, de setter ikke pris på en maskin av kvalitet. De higer etter å føle seg vellykket, og de vil bli godtatt i vennekretsen sin.
Dette er åndelige
verdier. Slik jeg ser det representerer disse mennene noe som er helt motsatt av materialisme, de er idealister.
Min bestefar derimot,
var materialist. Han viet yrkeslivet sitt til å restaurere gamle dører og vinduer. Og selve materien, treverket, interesserte ham mer enn noe annet.
For noen mennesker,
kan et skikkelig emne av feit kjerneved uten kvist, gjøre dagen litt mer meningsfull. Vi er jo omgitt av ting, og det har vi alltid vaert.
Det kan da
ikke vaere så galt å sette litt pris tingene, bli fascinert av dem, prøve å forstå dem, fikse dem og pleie dem, kjøpe noen nye ting av og til, og kanskje samle på noen ting?
Det å erkjenne
at vi bryr oss om materielle ting kan kanskje hjelpe oss til å godta at det er noen ting vi aldri vil forstå.
De åndelige tingene,
kjaerligheten, sorgen, meningen med livet, det som betyr mest for oss.