Laerere gjør formidabel digital innsats - hvor blir det av helsesykepleierne?
«Jeg ringer deg
fordi du er satt opp som naerkontakt til en person som har fått påvist covid-19 – smitte av det nye koronaviruset. Da er det sånn at vi må be deg vaere i hjemme karantene i 14 dager».
Omtrent slik starter
en typisk samtale når helsevesenet landet over sporer opp individer hvor det kan vaere en mulig smitte med Corona virus. Dem som ringer er godt kjent med arbeidet, det ligger i mandatet til helsesykepleiere å drive med smittevern.
Det ligger også
i vårt mandat å vaere en tydelig samfunnsaktør og sette premisser for folkehelsearbeidet. I disse dager er det helt naturlig at alle stiller opp og bidrar der vi kan, men all den tid smitte skal forebygges i førstelinjetjenesten har fortsatt barn og unge behov for og rett på skolehelsetjeneste, som også er i førstelinjetjenesten.
Skolehelsetjenesten har gjennom
nasjonalfaglige retningslinjer ansvar for å ha oversikt over elevenes helsetilstand og gjennomføre en rekke viktige tiltak rettet mot barn og unges fysiske og psykiske helse i og utenfor skolen. Vi skal bidra til skolens psykososiale miljø og bidra i undervisning om seksuell helse. I tillegg til dette er det sterkt anbefalt at vi tilbyr oppfølging til barn og unge med psykiske plager og lidelser gjennom individuelle samtaler eller i grupper.
Til vanlig gjør
vi alt dette på skolene, men i disse dager er det flest tomme stoler og laererkrittet får ligge helt i ro. For skolene har stengt dørene, men skole er det like fullt. Derfor er det betimelig å spørre; hvor er helsesykepleierne som jobber i skolehelsetjenesten?
Idensiste
tiden av pandemien virker det som om samfunnet for alvor har fått opp øyene for sårbare barn som lever i skjøre omsorgssituasjoner. Barn som ikke blir sett av andre voksne enn dem de bor med. Barn som ikke meldes til barnevernet eller som ikke blir innbrakt til undersøkelser på grunn av mistenkelige brudd og blåmerker. Dette er viktig, men hva med dem som ikke blir lever med omsorgssvikt, vold og overgrep? Har vi glemt dem?
Helsesykepleiere i skolehelsetjenesten
følger vanligvis tusenvis av barn av ymse årsaker. Noen ganger skyldes det omsorgssvikt, andre ganger har det lite med selve omsorgssituasjonen å gjøre. Det vi snakker om kan vaere lavt selvbilde, mobbing og utestenging. Utfordringer med frykt og angst, nedstemthet eller søvnproblemer. Spørsmål knyttet til kjønn, sex og seksualitet opptar mye av vår hverdag. Det samme gjør spiseproblemer og rus. Mange av disse har det vi ofte omtaler som milde til moderate psykiske plager.
Disse plagene forsvinner
ikke fordi vi har en pandemi som raser over landet vårt, tvert i mot tyder det på at behovet til oppfølging i førstelinjen øker.
Det antas at
de psykososiale konsekvensene av Covid-19 vil vaere av større og av mer langvarig omfang sammenliknet med aktuell smittespredning. Det er blitt varslet bekymring rundt økt risiko for psykososiale vansker blant sårbare barn og unge, som har fått drastisk redusert sine tilbud som i det daglige veier opp for eventuelle belastninger i hjem og oppvekstmiljø (NKVTS).
Den jobben som
gjøres i landets skolehelsetjenester har en betydningsfull funksjon for barn og unges helse. Det er et arbeid som i stor grad kjennetegnes av kontinuitet, tilgjengelighet og relasjon. Det er med andre ord fundamentalt at helsesykepleieren møter barn og unge der de er og at de kan stole på at vi er der. Som helsevesenet for øvrig er vi helt avhengig av tillit fra de vi er satt til å følge opp og den tilliten er jeg redd for å miste.
Som gruppe erfarer
jeg at helsesykepleiere har en sterk rygg. Vi kan baere mye og tungt, men målt i livskvaliteten til barn og unge er jeg bekymret for at regnestykket ikke går opp. Barn og unge har ikke de samme referanserammene til å håndtere en hverdag som er snudd på hodet. De trenger flere trygge voksne, ikke faerre. Det vil vaere å hoppe bukk over de trendene vi ser i helsen til blant barn og unge.
Løsningen er ikke
enkel og aere vaere de av oss som må gjøre harde og vanskelige beslutninger, men når skolen ikke er en naturlig møteplass, må vi møtes andre steder.
Laerere landet over
har gjort en formidabel innsats for å digitalisere undervisningen, så jeg spør igjen: hvor er helsesykepleierne i skolehelsetjenesten?