– En ufattelig dyktig kaptein har brutalt gått fra borde

– Harald Solberg ga oss en gave, men den er skjør, sa Leonard Rickhard, og kom med en sterk oppfordring da han lørdag gjenåpnet utstillingen som ble direktør Solbergs siste.

Harald Solberg var leder for Bomuldsfabriken fra 1997 fram til han døde av kreft 13. juni, bare 65 år gammel.

Men gjennom en lang sykdomsperiode holdt han fast i arbeidet med utstillingen, der han hadde håndplukket 26 kunstnere som hadde vaert representert ved de rundt 300 utstillingene under hans ledelse.

– Alle kunstnerne sa umiddelbart ja og at de syntes det var en aere å få vaere med, sa Solberg da Agderposten intervjuet ham om utstillingen som åpnet i februar og skulle stå til midten av april, men perioden ble brått forkortet da koronaviruset satte verden på pause.

Kolossal respekt

– Det er virkelig en aere å få vaere med i utstillingen. Harald kan virkelig nyte kolossal respekt, sier keramiker og kunstner Hanne Heuch til Agderposten.

Lørdag 20. juni gjenåpnet utstillingen som daglig leder Janina Scharnick omtaler som «en leken sommerutstilling».

Mer vanlig ville det vaert å markere 25-års tilstedevaerelse som kunstinstitusjon, men Solberg var ikke fan av det vanlige.

– Vi foretrekker 2020 fremfor 2019, derfor 26 år, forklarte han.

Solberg mente at kunst skal inspirere og provosere, vekke reaksjon i betrakteren. Utstillingen i sommer viser derfor et mangfold av visuelle uttrykk, materialer og teknikker.

– Vi ønsker å formidle at kunst er som musikk; den kommer i mange ulike variasjoner og uttrykk! Noe liker vi, noe liker vi ikke. Kunst skal vaere morsomt, rart, vakkert, dystert.

Det var bildekunstner Leonard Rickhard som på midten av 90-tallet tok initiativ til at den gamle fabrikken ved Langsae, bak sykehuset, skulle bli kunsthall. Og nordlendingen Harald Solberg, som selv var keramiker, fikk jobben med å lede den.

Mintes sin gode venn

Lørdag mintes Rickhard sin gode venn da han holdt åpningstalen mens de fremmøtte

sto i regnvått gress. Rickhard trakk fram en annen åpningstale han holdt, nemlig tilbake i 1996, da det ble feiret at Bomuldsfabriken hadde fått utstillingslokaler.

– Jeg husker at jeg sa noe sånt som at: «Nå har Arendal greid å lage en fullrigger av et kunstgalleri. Fullriggeren er nå på vei ut Galtesund til åpent hav. Man la nå for all del ikke la denne skuta gå på allerede ved Merdø, sa Rickhard, og fortsatte:

– Den kom seg på sett og vis ut, mannskaper skal ha ros, men skuta hadde ikke ordentlig retning og den gikk fort inn i en krise. Den ble liggende og drive en stund for vaer og vind. Menså–i1997-fikkvipåenny kaptein som visste hva han ville.

Ikke bare norskekysten

Rickhard beskrev hvor allsidig Harald Solberg var.

– Det skulle vise seg at denne kapteinen også var førstestyrmann, han var annen styrmann, han var tømmermann, stuert, kokk, og matros, han var lettmatros og jungmann – ja, han kunne til og med sy seilene selv. Og han skulle ikke bare seile langs norskekysten, han skulle lenger ut. Det er blitt en meget frisk og imponerende seilas, sa Rickhard, som mintes sin venn som alltid var parat til å brette opp ermene og gjøre jobben selv:

– Skulle noe hentes eller bringes, var ingen vei og ingen arbeidstid for lang – han sprengte alle rammer; ingenting var for stort, og ingenting for smått. Ingenting var for tungt og ingenting for skjørt. Ja, han ga oss til og med en skute som gikk like godt til lands som til vanns. Solberg tilførte Bomuldsfabriken, kunstlivet og kunsten kvalitet og faglig verdighet. i alle ledd. Nå skal fullriggeren seile videre. Ja, for nå er det virkelig blitt en fullrigger. Den ufattelig dyktige kapteinen har nå brutalt gått fra borde, men skipet skal seile videre, sa Rickhard – som avsluttet med en kraftfull oppfordring til Arendals og Agders befolkning:

En sterk appell

– Jeg har en sterk appell til dere alle med forskjellige roller i kunst- og kultur- og samfunnslivet: Harald Solberg har med sine enorme anstrengelser gitt oss en gave, men denne er skjør. Med uforstand lar den seg lett ødelegge. Undervannsskjaerene ligger der og venter. Så slå ring rundt Bomuldsfabriken i respekt for Harald Solberg og hans faglige standard og hans kunstforståelse!

Rundt 100 publikummere var innenfor dørene lørdag. Kunsthallen er åpen i hele sommer.

FOTO: LIV EKEBERG HUSET: Gunnar Torvund.

FARGERIK: Utstillingen «26 år - 26 kunstnere» åpnet lørdag 20. juni. Direktør Harald Solberg jobbet med den gjennom en årrekke, og den skulle bli hans siste. Her er Håkon Blekens tre verk; Kjaerlighet II, Likegyldighet II, Hat, og i forgrunnen skulpturer i terrakotta av Torbjørn Kvasbø.

REPOGSLANGER: Vanna Bowles´ blyanttegninger er lagt ut på et bord med ulevende slanger. Hun har også med et hestehode i pappmaché.

TALTE: Billedkunstner Leonard Rickhard hold åpningstalen utenfor Bomuldsfabriken kunsthall lørdag ettermiddag. Rundt 100 publikummere var innom på utstillingens gjenåpningsdag.

FIRE: Espen Dietrichson bidrar med fire verk på utstillingen.

FOTO: ARNE INGMAR EGGEN

EVIGLANGT: Verket «Vorma, august 2018» av Tina Jonsbu består av et 25 meter langt broderi på lin med bittesmå sting i 482 farger, notatbok med fargeregistreringer fra elva, liste med motiver, trådsett i konvolutter og materiale for trådsett til 203 motiver som broderes fortløpende på stofflengden.

HUMOR: Utstillingen har et bredt spekter av materialer, teknikker, humor og vemod. Her er ett av Øyvind Torseters verk «Fotarbeider», som koster 15.000 kroner.

NOE: Verket av Inger Johanne Rasmussen heter «Noe» og er naer tre meter i bredden. Mange av verkene er i øyehøyde for barn og et av rommene har små bøker det er lov å bla i.