Grandios gigant
Mercedes-Benz’ største SUV er laget for folk med ekstreme plassbehov og en fyldig lommebok.
Dette er en bil for storfolk. Mercedes-Benz GLS er 182 centimeter høy, 521 lang og naer to meter bred. Her holder det ikke med en garasje i standard størrelse, og parkeringshus er det nok også tryggest å holde seg unna.
Giga-SUV-en på to og et halvt tonn hører hjemme på åpen landevei, og eieren må ha en lommebok som matcher BMI-en til bilen. For en bil i dette formatet fra Mercedes-Benz er naturligvis en kostbar affaere. Bare ekstrautstyret i testbilen ville gitt deg en fin bil. Mercedes-Benz GLS er å betrakte som en S-klasse i SUV-format. Det gjør at kundene fyller på med utstyrspakker og interiørvalg som lett kommer opp i flere hundre tusen kroner.
En GLS ligger i det øverste sjiktet i personbilenes hierarki. En småbil kan forsvinne i skyggen av den monumentale fronten, og den innvendige plassen er av et slikt format at bakre seterad har mikrofoner så samtalen med forsetene kan flyte knirkefritt.
Stressless
Man kan skaffe seg dyrere personbiler, men å finne en større er ikke lett. Den åpenbare konkurrenten, BMW X7, er 5 centimeter kortere og litt lavere.
Dette er en bil man stiger opp i, med seter som er i slekt med stressless-lenestoler. De to seteradene bak førersetet er tilsvarende komfortable og romslige, og en kar med klovneføtter kan vifte med taerne, selv på bakerste rad.
Alt i bilen dreier seg om størrelse og komfort. På landeveien merker man fort at GLS har fått en supersofistikert luftfjaering, som styres helt individuelt på hvert hjul. I tillegg leser bilen av veien foran seg, slik at humper og dumper aldri kommer overraskende på bilen. Det gir en komfort som naermest er i en egen klasse, men med et amerikansk tilsnitt.
Danser på veien
Også formatet på bilen er amerikansk, den er i tillegg bygget på Mercedes-Benz fabrikk i USA, og den lett duvende fjaeringskomforten er form for modernisering av den klassiske amerikanske varianten som kunne minne om en vannseng. I GLS slipper man å gynge i fem minutter etter å ha passert en ujevnhet, men den føles myk. I svinger strammer den seg opp, slik at ingen sklir av setene – og så har den et partytriks i ermet.
Det er nemlig mulig å få den til å danse. Det vil si at bilen oppfører seg som amerikanske low-riders, der fjaeringene får bilen til «hoppe», riktignok med hjulene i bakken. Dette kan også gjøres i lave hastigheter, man kan med andre ord bli riktig så funky ut av et lyskryss hvis det
akkompagneres med passende musikk over Burmester-anlegget.
Sett med norske briller er GLS et kjøretøy som tilhører både en annen verdensdel og en annen tid. Her er det ingen elmotor, men en solid dieselmaskin – en treliters, sekssylindret sak, som yter 330 hestekrefter og har et dreiemoment på 700 newtonmeter. Noe som passer helt utmerket til en bil i denne dimensjonen.
Sterk
Bilen er ganske kjapp, null til hundre tar 6,3 sekunder, men den føles mer sterk enn kvikk. Motor bryr seg ikke om det er én eller sju stykker i bilen, og bilen kan dra en henger på 3,5 tonn. Alt er stort og kjennes litt ute av skala. Men har man først kommet seg ut på landeveien, der man har mer armslag, er det vanskelig finne en bil som byr på mer grandios komfort enn GLS.
Med testbilens tilvalg, «akustikk-komfortpakke», er det knapt noe utvendig støy som sniker seg inn i kupeen. Understellet tar seg av det aller meste av dårlig vei uten å melde det videre til dem som sitter i bilen.
Samtidig skaper dette en ganske distansert kjøreopplevelse. Styrefølelsen er ullen, og det eneste man aldri er i tvil om, er at bilen er stor, og at det neppe er en god idé å teste fysiske grenser når bakken blir kald.
Mercedes-Benz GLS er en hypermoderne dinosaur – med det mest avanserte av understell og komfortdetaljer, pakket inn i karosseri som hører hjemme på praerien, og med en drivlinje som myndighetene virkelig ikke liker. Men denne bilen kan i det minste danse inn i solnedgangen. (NTB)