-Myrdal hatet ikke muslimer, men Ap
Selv om det er 30 år siden Arendal fikk rasismestempel og Arne Myrdal var en omstridt FMI-leder, kommer boka om ham altfor tidlig, mener Myrdals datter. Barnebarna har større avstand til historien og synes boka er god.
▶ Han ble landskjent som leder for Folkebevegelsen mot innvandring, og gikk mot meningsmotstandere med hevet kølle.
Nå er biografien om ham kommet, der forfatteren Gjermund Orrego Bjørndahl spør hvordan Myrdal ble så ekstrem.
▶ Måten slektsgården ble fratatt ham på, og raseriet det skapte mot Øyestad Arbeiderparti, er et av svarene forfatteren fant.
Arne Johannes Myrdal (1935 – 2007) blir for ettertiden først og fremst husket som leder av Folkebevegelsen mot innvandring (FMI). Noen scener har blitt stående som selve symbolet på bevegelsen og dens leder. Bildene fra det såkalte Fevik-slaget i 1990 og folkemengden utenfor Central hotell i Vestre gate som protesterte mot FMIs landsmøte året før, ble landskjente i sin tid.
Selv om Gjermund Orrego Bjørndahls biografi tegner et langt mer mangefasettert bilde av Myrdal, sier hans datter Astrid Myrdal at boka er belastende.
– Det er saerlig disse fotografiene som brukes igjen og igjen. Spesielt bildene fra Fevikslaget. Det kommer også fram opplysninger som ikke har vaert kjent for barnebarna. Det kommer opp igjen alt sammen. Vi i familien skulle ønske boka ikke hadde kommet. I hvert fall ikke på mange år ennå, sier Astrid Myrdal.
Familiens samarbeid var avgjørende
Forlegger Nils Petter Vigerstøl i Gaveca forlag sier til Agderposten at for forlaget var det helt avgjørende at familien samarbeidet med forfatteren og bidro med informasjon. Også Bjørndahl trekker fram familiens bistand og forteller i forordet at uten deres bidrag ville det ikke vaert mulig å få skrevet boka. Han forteller om flere besøk og mange samtaler med Myrdals naere familie, saerlig hans tidligere ektefelle, nå avdøde Målfrid Myrdal, datteren Astrid og barnebarnet Jarl Ronny.
Sistnevnte fortalte til Agderposten i 2014 hvordan familien ble preget av bestefaren. Han var liten gutt og husker ikke så mye fra da det stormet som verst rundt «far», men journalistene beleiret eiendommen og barnebarna opplevde mobbing og utestengelse, også fra voksne folk som burde visst bedre.
– Bedre å bidra og dele informasjon
Men han har også hatt tettest kontakt med forfatteren, og stiller seg positiv til boka.
– Da vi forsto at Bjørndahl ville skrive denne boka, tenkte vi at det var bedre å bidra og dele den informasjonen og erfaringene vi har. Det var jeg som koblet på bestemor og mamma, og jeg har full forståelse for at hun ikke synes det er så greit med denne utgivelsen, sier Jarl Ronny.
Han forteller at søsteren har lest boka og gitt den god attest. Jarl Ronny har også inntrykk at den får fram mange sider av en mann som var svaert sammensatt med sine gode og dårlige sider.
Astrid Myrdal er ikke uenig i at boka gir et langt bredere bilde av en person som mange kun har én oppfatning av, og at den setter både mannen og hans omstridte virke inn en større sammenheng.
– Men den river opp igjen mye så som vi gjerne skulle lagt bak oss, sier Astrid Myrdal.
Forlegger Vigerstøl sier at det har vaert mange avveininger underveis, men han mener det er helt riktig og viktig å gi ut ei bok om mannen som ga ansikt til en innvandringskritisk organisasjon som på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet fikk stor oppmerksomhet. Ikke minst takket vaere lederen Arne Myrdal.
Arendal som rasismens høyborg
Nils Petter Vigerstøl mener Arendal i denne perioden ble fremstilt som en rasistisk høyborg i Norge.
– Det var veldig urettferdig og stemte ikke. Men siden Myrdal opererte i Arendal, og flere andre sørlendinger var med i ledelsen, ble det slik. Dette blir godt nyansert i boka, og forfatteren bruker mange kilder. Etter 30 år er selvfølgelig mange av de samtidige aktørene falt fra, men saerlig avisene har vaert gode kilder for ham, sier forlagssjefen i Gaveca forlag.
Gjermund Orrego Bjørndahl har skrevet en rekke lokalhistoriske bøker innen slektshistorie, arbeiderhistorie og idrettshistorie.
Hvorfor så ekstrem?
Han legger ikke skjul på at historien om Arne Myrdal ikke er enkel å formidle. En person som mange hadde sterke meninger om, og som selv hadde sterke meninger, og som kunne gi så forskjellig inntrykk på dem han møtte.
– Hvorfor ble han så ekstrem, spør Bjørndahl i boka. Med en alminnelig oppvekst i et trygt hjem, en aktiv ungdom både i idrett og kulturliv, utdannelse i militaeret og familieliv med kone og to døtre.
Biografen mener noe av svarene ligger i nederlagene både han og hans far opplevde. Faren gikk konkurs og måtte selge huset på Hisøy og slektsgården Lunderød i Øyestad. Det var et hardt slag for familien og kanskje spesielt for Arne, som var svaert opptatt av slektshistorie og slektens tilhørighet til gården.
Selv om han fikk kjøpt den tilbake på odelsretten, ble det en lang og bitter konflikt med Øyestad kommune som ville bygge ungdomsskole på deler av eiendommen. Myrdal førte kampen helt til Høyesterett og tapte. Store deler av eiendommen ble ekspropriert.
Ifølge boka skapte odelssaken et enormt sinne hos ham, som førte til at han brukte enhver anledning til å slåss mot dem som hadde makt og posisjon i samfunnet.
Først ved å forsøke å kuppe Øyestad Arbeiderparti, så
ved å danne Øyestad Frie Arbeidere. Deretter ved å styrte den sterke Ap-dominansen i Øyestad ved å støtte den borgerlige siden da Øyestad Frie ble valgt inn i kommunestyret.
Hatet ikke innvandrere
Siden ble det opprør gjennom å skrive bygdebøker for Øyestad for egen regning. Bøker som ikke la noe imellom i skildringen av folk og familier opp til naer tid. Men ifølge Bjørndahl er de fire bindene på 350 sider hver et betydelig lokalhistorisk bidrag. Han skrev også romanen Himmelstigen som latterliggjør religiøse autoriteter. Til slutt får opprøret utløp gjennom Folkebevegelsen mot innvandring.
Forfatteren foretar en grundig, men lettfattelig analyse av i hvor stor grad FMI og Myrdal var rasister. Enkelte ytringer fra Myrdal var rasistiske og FMIs politikk var delvis rasistisk, er kortversjonen av konklusjonen. Ikke minst bidro han til å gjøre rasisme til en legitim politisk ideologi å engasjere seg for.
Men forfatteren konkluderer også med at Myrdal selv verken hatet innvandrere eller muslimer. Det han hatet var Arbeiderpartiet, som hadde flertall i kommunestyret som tok fra ham slektsgården de hadde eid siden 1600-tallet.