Å frakte sårbare mennesker rundt som pakkepost. Hvorfor er vi fornøyde med det?
Vi klarer ikke å få på plass god nok behandling for de mest sårbare og brysomme av oss. Det er både livsfarlig og lite livsverdig.
Som journalist har jeg dekket mange vonde saker. Det forferdelige som har skjedd, får mye oppmerksomhet en liten stund, så blir det ofte glemt av de fleste av oss. En sak som rystet Norge, men som få husker saerlig mye av nå, var det som ble kjent som trikkedrapet i Oslo, 2. august 2004.
Det var en
dag som mange andre, helt til det ikke var det mer. På 17-trikken ved Bislet gikk det på en passasjer som tok fram en kniv han stakk vilkårlige mennesker med. En av passasjerene, en ung mann fra Skien, døde av knivskadene. Det ingen visste, i kaoset og forvirringen som oppsto, var at mannen akkurat hadde vaert pasient på akuttmottaket på Ullevål universitetssykehus. Den norsk-somaliske mannen var psykotisk da han gikk inn på trikken.
En stund etter
at sykehuset hadde stått i flere ukers mediestorm, fikk jeg en telefon fra en av psykiaterne som jobbet på avdelingen der mannen hadde vaert pasient. Hun var fortvilet: «Dere skulle bare visst hvordan vi egentlig har det her oppe». Hun ville at folk skulle få vite. Som journalist i VG fikk jeg lov til å besøke akuttmottaket der hun jobbet, gjennom flere døgn.
Der fikk jeg
se hvordan pasienter som ikke klarte å ta vare på seg selv, ble avspist med minst. Jeg kom inn i verden der legene var presset til å skrive ut pasienter på «permisjon», fordi avdelingen var overfylt. Takplater som var brune etter kloakklekkasjer. Pasienter var innlagt på røykerommet, og når de ble for mange, måtte noen av dem sove i stuen. Sykehusavdelingen manglet beltesenger og hadde ikke penger til plastkopper, slik at pårørende kunne få en kopp kaffe hvis de kom på besøk. De ansatte hadde skaffet krus, men hadde fått beskjed om at det manglet penger på driftsbudsjettet til oppvaskmaskin. De måtte derfor bruke tiden de skulle brukt på pasienter til å vaske opp. Det var manglende budsjetter satt i system.
Det er lenge
siden 2004. Mye er blitt annerledes, men alt er ikke blitt til det bedre. For to uker siden fortalte Lars Vereide, som er tillitsvalgt for ambulansesjåførene i Arendal, om hvordan de må fakte psykisk syke mennesker som pakkepost fram og tilbake til legevakten. Mennesker som ønsker å dø. For syke til å vaere alene, men på legevakten vil ingen ha dem, så de ringer 113 på nytt og får nok et besøk. Vereide fortale om en psykotisk pasient som naboene var engstelige for. Ambulansen måtte kjøre rundt med den nakne kvinnen i to timer, før sykehuset fant plass til henne på psykiatrisk avdeling. Noen dager senere fortalte Victoria Fjaerestrand om sitt liv som svingdørspasient: «Jeg kjenner meg igjen i det ambulansene beskrev om svingdørspasientene som ringer flere ganger. Du mister innsikten i egen helse», sa Fjaerestrand i Agderposten. Det historiene har felles, er at de kommer fra dem som er tettest på. Men ofte ender utspillene opp som en flau bris i samfunnsdebatten.
Det handler selvsagt
om penger og trange budsjetter. Men for psykiatriens del handler det ofte om at dette er en ressurssvak pasientgruppe som ofte ikke roper høyest på egne vegne. Det må som regel en samvittighetsfull psykolog, psykiater eller ambulansemedarbeider til.
I et år
hvor pandemien kom, hvor de som var ensomme og alene fra før er blitt enda mer ensomme og har mistet mange tilbud, lanserte regjeringen nullvisjonen for psykisk helse. Helseministeren lover friske midler i statsbudsjettet. Det endte med 20 millioner kroner, hvor halvparten skulle gå til holdningskampanjer. Men for dem som alvorlig psykisk syke, hjelper det ikke å bruke penger på et reklamebyrå. De trenger en seng, pleie og noen som tar vare på dem.
Og kanskje må
vi tørre å stille noen vanskelige spørsmål på nytt? Som Agderposten skrev på lederplass nylig har antall sengeplasser i psykiatrien systematisk blitt bygget ned siden 80-tallet. Store, sentrale institusjoner ble lagt ned i forbindelse med psykiatrireformen. Nå skulle «alle» med psykiske lidelser håndteres lokalt – og aller helst poliklinisk. På Agder har antall døgnplasser blitt tilnaermet halvert, fra 335 til 184, i løpet av de siste 16 årene.
Det kan hende
at noen av dem som går ut og inn av akuttmottakene og legevakten skulle ønsket seg en seng litt lenger. Spurte politikerne dem hva de ønsket seg, da sengene ble faerre?