«Alle» sier at norsk narkotikapolitikk har feilet.
Hvorfor er det sa slik at norsk ungdom er blant dem som bruker aller minst narkotika i Europa?
Rusreformen er viktig og etterlengtet. Ikke fordi vi har manglet reformer, planverk og utvalg som har behandlet narkotikaog rusproblematikk. Dem har vi hatt flere av siden den første – stortingsmelding nr. 13 – kom i 1985 med visjonen «Et narkotikafritt samfunn». Men rusreformen anno 2021 skiller seg ut som den første der avkriminalisering foreslås som et viktig virkemiddel for en mer human ruspolitikk.
Så kan man selvsagt diskutere om avkriminalisering er fornuftig. Om avkriminalisering er egnet til å nå de mål og visjoner vi som samfunn har satt oss. Etter samtaler med brukere og pårørende har helseminister Bent Høie tvilt seg fra straff-virker-entusiast til å bli forkjemper for avkriminalisering. Blant ansatte i politiet, skolen og helsevesenet er det mange som er skeptiske til reformen. Det kan også se ut som by står mot land i det noen omtaler som en «LiberaleFrogner-reform».
Selv har jeg gått motsatt vei av Høie. Fra å vaere tilhenger av en viss liberalisering og «full» avkriminalisering, mener jeg at rusreformen slik den nå foreligger er et gigantisk eksperiment med ungdommens framtid. Med så usikkert utfall at jeg vanskelig kan stille meg bak den. Rusreformen er for kategorisk. Den skiller ikke mellom tunge misbrukere og de som «bare vil prøve». Den skiller ikke på alder (selv alkohol gjør det – både på alder og type alkohol). Og den skiller heller ikke på ulike typer narkotiske stoffer. De såkalte terskelverdiene er for høye. De er riktignok moderert fra 75 brukerdoser heroin, 78 brukerdoser cannabis og 64 brukerdoser kokain til ca. 30 brukerdoser av til sammen tre ulike narkotiske stoffer. Det er likevel høyt. En førstegangsbruker kan vandre rundt med et helt lite apotek på innerlomma uten å risikere annet enn en kommunal bekymringssamtale – med eller uten foreldre.
I et historisk perspektiv er «narkoalderen» fortsatt ung. Det første beslaget av cannabis i Norge ble gjort i 1965. Året etter var «Slottsparkenmiljøet» vel etablert. I 1968 ble bruk av narkotika forbudt. I første halvdel av 70-tallet kom først amfetamin, deretter heroin inn på det norske markedet. Det første overdosedødsfallet ble registrert i Oslo i 1976. Fra «Flower Power-starten» i 1965 fram til stortingsmeldingen med et narkofritt Norge-visjonen tjue år seinere, var samfunnets reaksjon på det økende narkotikaproblemet stort sett å øke straffene, fra en øvre strafferamme på seks år i 1972 til 21 år for grov narkokriminalitet i 1984. De narkomane ble drevet fra Slottsparken via Egertorget, opp og ned Akerselva til Plata der politiet på begynnelsen av 2000-tallet forsøkte å fordrive de narkomane med skammens strek – en malt strek de narkomane skulle holde seg bak som et slags reservat i verste urbefolkningsreservater-tradisjon.
Lars Gule, davaerende generalsekretaer i Humanetisk Forbund, malte i 2003 over streken. Gules penselstrøk var kanskje den mest tydelige markeringen på et skifte i tenkesettet rundt håndteringen av narkomane. Samme år kom regjeringens handlingsplan mot rusproblemer. Da var fokus rettet mot brukeren og dens problemer og rettigheter; «Regjeringens visjon er frihet fra rusmiddelproblematikk». Så fikk vi sprøyterom og legemiddelassistert behandling. Likevel var det først Stoltenbergutvalget med mandatet «å gi forslag til hvordan de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige kan få bedre hjelp» som virkelig fokuserte på betydningen av hjelp og behandling fremfor straff, skam og fordømmelse.
I diskusjonen som har fulgt rusreformen 2021 har det tilsynelatende vaert konsensus om to ting: straff hjelper ikke, og den norske narkotikapolitikken gjennom 40 år har vaert feilslått. Til det første føres argumenter som: Straff er ikke
avskrekkende. Økte straffer har ikke hjulpet. Trangen til rus er sterkere enn frykten for straff. Det er en generalisering som vanskelig kan underbygges med fakta. For tunge rusbrukere er det nok korrekt, men så er det ganske lenge siden politiet pågrep tunge narkomane og fengslet dem utelukkende for å vaere i besittelse av dop til eget bruk. Men dersom frykten for straff er så stor at det hindrer folk i å søke hjelp, er det i seg selv et argument for avkriminalisering. Men – og det er et stort men; Når så mange rusmisbrukere sitter i fengsel, skyldes det følgekriminaliteten; vinning, trusler, våpenbesittelse eller vold. Vinnings- og voldsforbrytelser begått for å finansiere rus vil ikke forsvinne med en avkriminalisering. Det vil bare skje dersom personen blir rusfri.
Er vi så sikre på at straff eller en trussel om reaksjon ikke vil virke avskrekkende på dem som «bare» vil prøve? En undersøkelse fra Folkehelseinstituttet (FHI) viser at av ungdom som aldri har prøvd cannabis før, vil 22 prosent prøve dersom de ikke risikerte straff. Det er ganske mange. Nå vil selvsagt ikke alle disse utvikle et problematisk rusmisbruk. Men sjansen er der. Et banalt eksempel på at «riset bak speilet virker» er prikkbelastningen for uerfarne bilførere. Tall fra Transportøkonomisk institutt viser at da prikkbelastningen ble fordoblet, skjerpet ungdommen seg i frykt for å miste lappen.
Argumentet om at norsk narkotikapolitikk har vaert feilslått synes også å vaere en smule lettvint. Da må man i det minste spørre hvilke parametere vi måler etter. Portugal, som avkriminaliserte narkotika i 2001, blir ofte dratt fram som eksempel. Avkriminaliseringsentusiastenes «bibel» er Glenn Greenwalds avhandling «Drug Decriminalization in Portugal». Den konkluderer med at avkriminalisering har vaert en suksess, og at det er liten politisk motstand mot den i Portugal 20 år etter. Men ESPAD-undersøkelsen (en rusundersøkelse blant skoleelever i Europa) viser at det er nesten tre ganger så mange portugisiske ungdommer som norske som har prøvd cannabis og nesten dobbelt så mange som har prøvd sterkere narkotiske stoffer. Norsk skoleungdom ligger helt i nederste sjikt på begge tabellene.
Erfaringene fra Portugal viste også at narkobruken blant ungdom først sank for så å stige litt igjen og lå noen år etter reformen rimelig stabilt. Det samme gjaldt for overdosedødsfall – nedgang fra år 2000 til 2004. I 2005 var tallene tilbake til 2000-nivå igjen. Mens norske overdosedødsfall har vist en jevnt synkende kurve, og gjennomsnittsalderen for dem som dør av overdose, stiger og ligger nå på over 40 år. Likevel er narkotikarelaterte dødsfall den nest vanligste dødsårsaken for menn under 50 år. Det i seg selv er alvorlig. Portugal-modellen er dessuten svaert annerledes enn det den norske rusreformen foreslår. I Portugal er det knyttet en rekke sanksjoner til bruk. Blir du tatt for brukerdoser, må du møte for en nemnd bestående av psykiater, jurist og en sosialarbeider. Dersom brukeren nekter å motta behandling, kan vedkommende ilegges yrkesforbud til brukere som er helsearbeidere og sjåfører, førerkort kan inndras, reiseforbud kan bli gitt og det kan bli gitt forbud mot å oppholde seg på steder hvor det omsettes narkotika. Den norske modellen legger opp til at den som blir tatt med brukerdoser, må møte for en kommunalnemnd, men fritt avvise behandling eller annen oppfølgning. I noen tilfeller kan brukeren bli gitt et gebyr på drøyt 2000 kroner.
Ingen kan med sikkerhet si hva som vil skje med narkotikaforbruket ved en eventuell avkriminalisering. Om etterspørselen vil øke – eller minke. Men erfaringer fra lovlige rusmidler som tobakk og alkohol viser entydig at tilgjengelighet øker forbruket – og at økte priser reduserer det. Problemet med illegale rusmidler er at det er lite myndighetene kan gjøre for å påvirke prisene. Dermed er det ikke urimelig å anta at økt tilgjengelighet i form av at det ikke lenger vil vaere forbundet med saerlige sanksjoner å besitte rusmiddelet, også vil øke forbruket.
Det er svaert gode argumenter for å avkriminalisere besittelse av brukerdoser for de erfarne misbrukerne. De tunge og syke. Men ikke for de unge, nybegynnerne. De som bare vil prøve. På samme måte som vi aldersdiskriminerer i forhold til bilkjøring, sex og alkohol, kan vi aldersdiskriminere når det gjelder å straffritt kunne besitte 30 brukerdoser. Sett en aldersgrense og/eller senk terskelverdien for de yngste.
Greenwalds Portugal-studie viser også at selv uten trussel om straff var rusmisbrukerens frykt for stigma og utenforskap en svaert viktig årsak til ikke å søke helsehjelp. Å bli rusfri er utfordrende. Å forbli rusfri enda vanskeligere. Men det sosiale stigma kan vi ikke reformere eller vedta oss bort fra. Det er det bare samfunnet – du og jeg – som kan gjøre noe med. Det er bare å google rusbolig og protest så ser du fort hvor tolerante vi er som samfunn … Og når det første spørsmålet vi stiller i sosiale sammenhenger er «hva jobber du med»?, er det ikke så fristende å fortelle at «jo, jeg jobber med å holde meg rusfri». Den skepsis og sosiale utestengelse både tidligere og aktive rusmisbrukere møtes med fra mange av oss, harmonerer lite med den humanisme vi prediker når vi skal argumentere for rusreform, legalisering og avkriminalisering. Rusreform og avkriminalisering kan bare bli en suksess dersom den ledsages av økt behandlingstilbud og en ganske massiv holdningsendring i samfunnet som sådan.
Det vaere seg fra helsepersonell, politi og arbeidsgivere. Men først og fremst fra deg. Og meg.