Vi går fra straff til hjelp for rusavhengige
Vi går fra straff til hjelp. Vi går fra ydmykelse til respekt. Vi går fra frykt til håp.
Det er på
høy tid med en ny og verdig rusreform. Ikke bare en reform som endrer lover, men en reform som endrer holdninger og ikke minst tvinger systemet til fornying og forbedring.
Et rusproblem oppstår
gjerne av et helseproblem som utløser kriminelle handling i desperasjon for å overleve. Personer som har rusproblemer har blitt stigmatisert og straffeforfulgt lenge nok. De mest utsatte blant oss har måttet baere skylden og skammen for sin egen rusavhengighet.
Mennesker har måttet
leve med de traumene og overgrepene inne i seg, fordi de ikke fikk den hjelpen de trengte, og derfor heller ingen muligheter til å ta andre veivalg.
Vi kan alle
vaere enige om at straff ikke virker forebyggende på narkotikabruk og selvmedisinering.
Den reformen har
først og fremst vaert drevet fram av rusorganisasjonene som aldri har gitt opp kampen for at personer som er rusavhengige skal behandles med respekt og verdighet.
Mange av dem
som strever med rusavhengighet har vaert utsatt for et traume gjennom overgrep, omsorgssvikt eller vold. Mange har derfor falt utenfor fellesskapet. De ruser seg for å dempe angst og uro, eller for å glemme følelsen av å ikke høre til. Straff er ingen god måte for samfunnet å møte disse menneskene på, det er hjelp de trenger.
Det er på
høy tid at vi tar innover oss at et rusproblem i all hovedsak er et helseproblem og ikke en kriminell handling. Derfor foreslår nå regjeringen å flytte ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, fra justissektoren til helsetjenesten.
Denne reformen er
ingen legalisering av narkotika.
Regjeringen vil ikke
legalisere bruk og besittelse, og politiet kan fortsette avdekke bruk og besittelse og jobbe mer forebyggende, spesielt blant ungdom.
Denne reformen er
ikke til hinder for mer vekt på skadereduksjon. Politiet skal fortsatt etterforske og straffeforfølge salg av narkotika. Og selv om man ikke lenger skal straffes for bruk og besittelse til eget bruk, får ingen beholde narkotikaen de har, uansett mengde.
Straff rammer så
sosialt skjevt, og det rammer dem som allerede har det vanskeligere i større grad enn andre. Det bidrar til stigmatisering og kan i verste fall støte den enkelte ut av samfunnet.
For noen sitter
det langt inne å vedgå at straff ikke er god forebygging, det ser man på den tiltakende debatten.
Til dere vil
vi si at den best tilgjengelige forskningen viser at for unge som blir tatt, så øker risikoen for en kriminell løpebane.
De blir påført
et stigma som får forsterket sin følelse av utenforskap. Andre mener at straffen har en forebyggende effekt ovenfor de som enda ikke har brukt stoff. Men dette bygger også på antakelser og ikke fagkunnskap. Rusreformutvalget har gått gjennom all forskningslitteratur uten å finne støtte for straff. De slår klart fast at vi ikke kan hevde at straff fører til redusert bruk av illegale rusmidler.
Denne kunnskapen må
vi ta inn over oss! Faktum er at Norge ligger langt over snittet når det gjelder overdosedødsfall. Dersom målet ved narkotikapolitikken skal vaere å hindre utbredelse av bruk, har vi nå laert at forskningen ikke underbygger et krav om å fortsette å straffe. Det er et for stort paradoks at vi har brukt flere tiår på å straffe uten å se den ønskede effekten samtidig som bruken av narkotika har økt.
Vi syntes helseminister
Bent Høie viser stor styrke som politiker når han erkjenner at det verken er gode faglige eller politiske argumenter igjen for å stå for standpunktet om at straff er det beste virkemiddel.
Tiden er inne
for å bytte ut det som ikke virker, med det som virker. Tiden er inn for å la enkeltmenneske få den hjelpen de trenger, slik at de blir en del av medborgerskapet.