Det er fornuftig at fastleger behandler pasienter og ikke papirmøller. Det betyr ikke at hvilke som helst virkemidler er OK i kampen mot «arbeidsgiver».
Det er fornuftig at fastleger behandler pasienter og ikke papirmøller. Det betyr ikke at hvilke som helst virkemidler er OK i kampen mot «arbeidsgiver».
Sist uke kom Lillesand kommune og de ni aksjonerende fastlegene til enighet etter at legene like før påske sa opp sine avtaler med kommunen. Stridens kjerne er hvor mye «hjelp» legene skal få av kommunen til å administrere legevirksomheten og hvem som skal betale regningen.
Fastlegeordningen, som ble innført av Stoltenbergregjeringen i 2001, ble raskt en suksess. Pasientene trivdes med den forutsigbarheten det innebaerer å (stort sett) forholde seg til én lege. Legene trivdes med å ha en fast pool av pasienter. Så langt alt vel. Etter samhandlingsreformen i 2012 fikk legene betydelig flere arbeidsoppgaver - også administrative. Det likte de mindre. Derfor kom helseminister Høie for ganske nøyaktig ett år siden med flere tiltak for å avhjelpe fastlegekrisen. Tiltakene, som skal rulles ut i løpet av en fireårsperiode, inneholder både økonomiske og arbeidsavlastende elementer. Men det hadde åpenbart ikke legene i Lillesand tid til å vente på.
Å vaere fastlege innebaerer en hybrid av en forretningsmodell; I prinsippet er de selvstendig naeringsdrivende med egen butikk. Men «butikken» får omfattende støtte, både i form av tilskudd fra kommunen der fastlegen virker og i form av såkalte refusjoner fra staten for hver konsultasjon eller prosedyre de gjennomfører. På toppen kommer pasientens egenandeler. Til gjengjeld må legene betale utstyr, kontorlokaler og lønn til sykepleiere og sekretaerer. Litt forenklet sagt.
For de ni (av 11) protesterende fastlegene i Lillesand utgjorde de statlige refusjonene alene i gjennomsnitt 1,32 millioner kroner i 2020. Skattbar inntekt var noe lavere - litt over en million i snitt. For dette gjennomførte de gjennomsnittlig 3100 konsultasjoner årlig og noterte seg for 250 «regningsdager» - altså litt over de 230 som en arbeidstaker vanligvis har. Hvor mange timer de jobbet, sier de offentlig tilgjengelige tallene ingenting om. Men det er åpenbart verken en ressurssvak eller lavtlønnet yrkesgruppe vi snakker om.
Det er selvsagt helt legitimt for fastleger - som alle andre - å vaere misfornøyd med arbeidsforholdene sine. Likevel reagerer vi på virkemiddelet. Oppsigelse er ikke et forhandlingskort. Det er et ultimatum. Hvordan ville kommunen reagert dersom det var sykepleiere som kollektivt sa opp? Ville de da også gjort knefall for makta? For fastlegene har utvilsomt makt. Men vi har liten tro på at det er så lite attraktivt å vaere fastlege i Lillesand at de må «saerbehandles». Hvis avtalen mellom Lillesand kommune og fastlegene fører til mer tid til pasienter, kortere ventelister og bedre pasientbehandling, er det bra. Kanskje kunne det like gjerne vaert oppnådd ved å la Høies tiltaksliste få tid til å virke. Og ved neste korsveg bør fastlegene møte til forhandlingsbordet uten krisemaksimering og utidig maktutøvelse.