Glimt fra en kystfart som er borte
Mange har nok lest Gabriel Scotts bok «Fant», og kanskje også sett filmen med Alfred Maurstad som hovedpersonen Faendrik. Før om årene var det et sikkert vårtegn når «fanteskøytene» begynte å vise seg. Fra en bortgjemt bukt ble de tauet ut med prammen, og de gamle seil ble heist opp. Og for en laber vestabris sèg de gamle Hvalerskøytene ut Tromøysund, på vei til forskjellige steder, østover eller vestover. Dette var også et tegn på at vår og sommer var i anmarsj. Bestemor var gjerne også med, og hun satt der og røkte på en svaer, krum pipe.
FRA EN SVUNNEN TID
Og gjennom hele vinteren hadde far sjøl sittet og arbeidet opp visper og sopelimer, loddet spann og andre blikkredskaper, så han hadde et helt lager for salg.
Og bikkje hadde de. Bikkjer som gjødde og reiste bust når noen naermet seg skøyta. Når de så en stille kveld kom sigende inn i ei bukt for å ligge en tid, kunne de høres lang vei.
Vinden var gjerne om kvelden løyet, og en lang åre kom da ut over rekken, og den måtte ho mor dra i.
Far sjøl satt bare og dro i rorpinnen og styrte, samtidig som han heiet på henne.
Da de fant en passende fortøyningsplass måtte kjerringa fly med fortøyning og gjøre fast, mens han far skrek og kommanderte.
Kanskje ikke så helt ulikt slik det forholder seg for båtfolket i dag?
Men på dekket myldret det av unger. Seilet ble firt ned, og snart fosset røyken opp fra ovnsrøret, og grøt-gryta kom over. Eller kaffekjelen.
Neste dag var det å sende kjerringa og noen av de største ungene avsted på handel. De fikk forskjellige ting med seg for å selge.
Når kvelden kom vendte de tilbake, og hadde da gjerne solgt alle vispene og feiebrettene, og tigget sukker og kaffe, melk og poteter. Et fleskestykke hendte det også at en snill kone ga dem. Også brukte klaer fikk de med seg.
Men noen kunne stjele også. Fortelleren her kunne huske en kveld hans mor satt i sommerfjøset og melket. Da kom det ei kone som klagde veldig. Ingen melk til barnet og ikke mat.
Joda, mor ga henne et helt spann fullt av melk, og kona velsignet henne for det.
Nå hadde de en hel del ved stående ved brygga. Plutselig kunne det høres at det skramlet i vedtraer der nede, og de gikk ned for å se.
Jo, da hadde hun nesten lastet ombord en halv lakter ved i prammen sin.
Men hun måtte pent lage den opp igjen på brygga.
Men da ble hun rasende og kjeftet mens hun bar veden i land.
I den tiden hadde kjerringene gjerne noen kolossale lommer på innsiden av skjørtene hvor allverdens ting kunne forsvinne.
Et sted sto det et par nye kalosjer på trammen. Da kjerringa gikk tok hun dem utenpå sine egne sko og forsvant.
Fortelleren her husker godt en søndag da en diger skøyte kom seilende for en frisk nordvest. Plutselig gikk hele riggen overbord og hang og slepte mens skøyta drev mot det åpne havet.
En mann dro ut og fikk tauet skøyta i land.
Det var tre personer ombord, og de var uhyre takknemlige over hjelpen. De spurte hva det kostet, og at de endelig måtte få redningsmennenes navn og adresse, så de kunne få sendt penger til dem.
Men det kom ingen penger fra den kanten.
Etter å ha ligget en tre-fire dager, fikk de reist seg en ny mast, og de kunne seile videre.
Det var mange typer av disse kystens lorder - som de også ble kalt. En av dem var kaptein Ugreia. Hvordan han fikk det navnet er ikke kjent. Han hadde ikke skøyte, men en svaer, åpen sjekte. Der hadde han alt han eide, og maten laget han på en koksovn. På sjektebunnen hadde han gulvtepper, og om natten bredde han bare seilet over seg og sov under det.
Litt høyere på rangstigen var vel Lofstad, som de kalte ham. Han var en gammel enkemann og seilte alltid alene. Han hadde tjent seg rik på skraphandel. Båten hans var en svaer flott skøyte, alltid lastet med de forskjelligste ting. Han lå alltid for seg selv og hadde aldri omgang med andre båter. Han var liksom aristokraten. Han var mistroisk og vanskelig å komme i snakk med.
En annen ble kalt Brisling-Jacob. Han hadde kone og en masse unger. Han var en diger mann, og engang feiret han bursdagen sin. En tre-fire båter lå i samme bukten, og så ble det bedt til bursdagslag. Kjerringa kokte en diger gryte med lapskaus og selskapet kunne begynne. Skøyta var som en maurtue, med sang og gitarspill.
Men det var nok ikke bare lapskaus som ble servert, for de voksne ble temmelig ustøe på bena etterhvert, og var mange ganger halvveis over rekka.
Men plutselig gikk selveste bursdagsbarnet over rekka. De andre forsøkte å få ham opp, men han var så svaer og tung at de greide det ikke. De rev til slutt alle klaerne av ham, og den digre mannen arbeidet i vannet så det skummet rundt ham. Til slutt måtte en mann ut fra et hus i naerheten for å hjelpe. Men
Vinden var gjerne om kvelden løyet, og en lang åre kom da ut over rekken, og den måtte ho mor dra i. Far sjøl satt bare og dro i rorpinnen og styrte, samtidig som han heiet på henne.
det var en stor jobb å få den svaere, nakne mannen over rekka og inn på dekket.
Etter dette intermezzo sa gjestene takk for seg og reiste over til sine egne skøyter. Men kjerringa til Brisling-Jacob kunne høres lange veier da hun leste ham teksten.
Selve kongen var Ambrosius. Hans skøyte var flaggskipet, og i kjølvannet fulgte gjerne tre-fire andre skøyter med sønner og svigersønner. Ambrosius var sjefen, med blomstret halstørkle og svaer hatt. Alltid var han pratsom, saerlig om fiske.
Hummerteiner hadde han med seg og et stort makrell-vad. En gang kastet han og fikk en masse makrell. Skøyta ble gjort klar, og så seilte de til Arendal med fangsten.
Nå er dette livet en saga blott. Tidene ble etterhvert mye vanskeligere for disse «kystens seilende lorder». Det var hyggelig å se disse skøytene komme seilende med kulørte plagg viftende på en snor fra riggen, og en svaert doven mann ved rorpinnen akterut men en sommerbris fylte seilene.
Men det er lenge, lenge siden. KONTAKT OSS Marit Elisabeth Andersen marit@agderposten.no eller ring tlf. 988 48 901