LIVET ETTER TERROREN
De ble jaget, skutt etter – så venner bli henrettet. De rømte. Noen svømte. Andre gjemte seg. De overlevde Utøya-marerittet. Men hvordan er det å leve med minnene? Hvordan har voksenlivet blitt for ungdommene som var terroristens mål?
Som en grønn, liten oase ligger Utøya i Tyrifjorden. Øya som har fått en så stor plass i nordmenns bevissthet, en så betydningsfull plass i vår felles historie, er ikke stor. Geografisk er den liten, ikke en gang blant de tre største øyene i Tyrifjorden. Hjemmebanen til Norway Cup –Ekebergsletta – er fem ganger så stor som Utøya. På det korteste er det 200 meter til land, på det lengste 550 meter. Med litt godvilje kan Utøya se ut som et hjerte som har fått seg en bulk. Den har det. Fått seg en bulk. Fått sår og arr. Men hjertet har overlevd.
Siden AUF fikk øya i gave i 1950, har generasjon etter generasjon tapt sitt hjerte til Utøya. Til politikken og debattene. Til gutten i naboteltet og jenta i sentralstyret. Til fotballturneringen og allsangen. Tapt sitt hjerte til fellesskapet og solidariteten. Til lyse sommernetter med morild og stjernehimmel. Til juliregn og gjørmebad.
Tusenvis nordmenn kan fortelle sin personlige Utøya-historie. 69 unge mennesker kan det ikke.
Ettermiddagen 22. juli 2011 er det 564 personer på Utøya. 10 av dem er fra Aust-Agder.
Klokka 17.17 går terroristen i land fra MS Thorbjørn. Fem minutter senere starter massedrapene. Den neste drøye timen skal en hvit, etnisk norsk mann, drepe én person og skade ytterligere én hvert minutt. Hvert eneste minutt.
Som eneste fylke i landet hadde Aust-Agder ingen drepte, verken i regjeringskvartalet eller på Utøya. Agderposten har vaert i kontakt med alle ti ungdommene som var på øya, sju av dem har valgt å fortelle sin historie om tiden etter terroren. Noen har fortalt tidligere, mens andre ikke har vaert klare før nå. Sju nesten identiske – men likevel helt forskjellige historier.
De fleste hadde vaert samlet i Storsalen der de hadde fått informasjon om terrorbomben i Oslo. I timen etterpå var noen opptatt med å ringe familie. Noen gikk for å forberede middag og grilling. Andre måtte trøste ungdommer som hadde foreldre som jobbet i regjeringskvartalet. Alle var de skjønt enige om at de var på verdens tryggeste sted. Utøya.