Vi er helt overbevist om at det er noen som vet hva som skjedde med sønnen vår
Som i en evig karusell farer spørsmålene rundt i hodene deres. Fra de våkner om morgenen til de – helt utmattet av alle tankene – sovner sent på natten: Hva skjedde timene før sønnen deres endte livet sitt i en dyp gruvesjakt. På Steinsåsen i Arendal.
Det er en terror i hodet – hele tiden
Det blåser en mild bris over de mange velstelte gravene som omkranser Stokken kirke i Arendal.
I skinnet fra et lys som stadig brenner, er det på en av gravsteinene tegnet inn to hjerter og navnet Ørjan-Helmer Gundersen Solum.
For de fleste av oss kun et navn som knyttes til en mulig drapssak der gjerningsmannen fortsatt går fri.
For to foreldre en sønn de elsket over alt på denne jord og som så altfor tidlig ble revet fra dem.
Ørjan-Helmer Gundersen Solum ble bare 24 år gammel.
Mistet siste sjanse
For to uker siden henla politiet siktelsen mot to menn som i desember i fjor ble pågrepet og varetektsfengslet i saken.
Med dette mister Tone Gundersen Solum og Terje Thomsen Solum også den siste muligheten de hadde til å finne ut hva som skjedde timene før sønnen havnet i den dype gruvesjakten og druknet.
«Du er alltid i våre hjerter. Vi savner deg så», står det under dødsdatoen som er satt til onsdag 25. mars 2020. Den dagen Ørjan forsvant.
Mange spørsmål – få svar
I dag sitter foreldrene igjen med langt flere spørsmål enn de har svar på hva som skjedde denne vårdagen for halvannet år siden
Hvem var sønnen sammen med timene før han forsvant?
Hva mente Ørjan da han til en venn skal ha fortalt at noen var ute etter ham?
Hvem eller hva førte ham til den dype sjakten – gjennom flere hager og over et høyt gjerde?
I dag utelukker politiet at 24-åringen tok sitt eget liv – som var den første teorien etterforskerne arbeidet etter.
Dermed står foreldrene igjen med kun to mulige teorier:
Han falt ned i gruvehullet ved et uhell.
Noen tvang eller fraktet ham dit.
– Vi er helt overbevist om at det er noen som vet hva som skjedde med sønnen vår, sier foreldrene som helt utelukker at han falt ned i gruven ved et uhell.
– Hvem er det som klatrer over et høyt gjerde hvis de har gått seg bort? spør de.
Funnet med skader
Hengende på dette gjerdet, som skal forhindre at folk faller ned i den dype sjakten, har foreldrene fått opplyst at politiet fant noen øretelefoner med Ørjans DNA-profil.
Da dykkere fra Østre Agder brannvesen fant Ørjan – på 25 meters dyp, lå jakken hans og fløt på toppen. At han skulle ha kastet jakken først, hvis han falt ned i sjakten ved et uhell, får foreldrene heller ikke til å stemme.
På kroppen til avdøde ble det funnet skader etter stump vold. Ingen av disse skadene var dødelige. Men rettsmedisinerne kan ikke si om han ble påført disse skadene før eller under selve fallet.
Da politiet senere foretok dropp med en dukke, ga heller ikke dette foreldrene noe klart svar på når og hvor disse skadene var blitt påført ham.
Og hva som skjedde timene før han endte sitt liv i den dype sjakten
Eksisterer – lever ikke
Men skal de komme videre i den tunge sorgprosessen, må de ha et klart svar på hva som skjedde.
I dag er livene deres satt på vent og de eksisterer mer enn de lever. Fra de våkner om morgenen til de sovner langt ut på natten – helt utmattet av alle tankene, surrer alle spørsmålene rundt og
rundt. Som en evig karusell.
I det ene øyeblikket er det sinne. I det neste dyp fortvilelse. Bitterheten har de også kjent på i strømmen av alle tankene som aldri tar slutt.
Når samtalen kommer inn på hvordan han døde – de har jo fått opplyst at sønnen deres var i live da han traff vannet i den dype sjakten, slipper mor gråten løs.
– Vi vet jo ikke om han var bevissthet da han traff vannet og senere druknet. Hele døgnet hører jeg ham rope «hjelp meg» fra den dype sjakten. Hvilket helvete det må ha vaert…
Skulle foreldrene i et kort øyeblikk kjenne på en glede, kommer i neste øyeblikk skyldfølelsen:
«Hvordan kan vi sitte her og le og kose oss mens Ørjan ligger der i graven».
Kun etter hard trening – eller under lange turer på fjellet – tar karusellen i hodene deres en liten pause.
– Fra hver fjelltopp tar vi med oss en liten stein. Noen av dem har vi liggende her på graven, sier Tone og bøyer seg ned.
– Denne fant vi forrige helg på Trongedalsnuten i Åmli, forteller hun og plukker opp en av dem:
En liten, mosegrodd stein.
Den siste observasjonen
Vi skrur klokken tilbake til onsdag 25. mars 2020.
Utenfor en av blokkene i Bratthenget i Arendal stanser en «pirattaxi». Ut av bilen stiger en mann. Da ingen åpner når han ringer på en av dørene, går han rundt på baksiden. Angivelig for å komme i kontakt med vedkommende som bor i leiligheten som ligger på bakkenivå.
Ifølge politiet er dette den siste sikre observasjonen som ble gjort av 24 år gamle Ørjan-Helmer Gundersen Solum.
Ifølge vedkommende som bodde i leiligheten fikk hun aldri noe besøk av Ørjan.
Utenfor sto sjåføren av pirattaxien og ventet. Det gikk en time. Og det gikk en til.
Så ble sjåføren lei. Og kjørte.
Sammensveiset familie
På Saltrød satt Tone Gundersen Solum og Terje Thomsen Solum på samme tid og var bekymret for sønnen sin.
– Vi er en sterkt sammensveiset familie som er svaert glade i hverandre. Det å klemme hverandre, føltes alltid helt naturlig. Denne kvelden satt vi med en sterk følelse at det hadde skjede noe, forteller mamma Tone.
De pleide gjerne å ringe hverandre flere ganger om dagen, men da de ikke fikk svar, kom de etter hvert i kontakt med sjåføren av «pirattaxien» som bekreftet at han hadde kjørt Ørjan til Bratthenget.
– Jeg ringte på adressen han skulle til, men ingen åpnet døren. Det ble en lang natt mens jeg med lommelykt lette etter Ørjan i terrenget rundt blokkene, forteller pappa Tore.
Rusproblem
Foreldreparet fra Saltrød i Arendal har alltid vaert engstelig for sønnen Ørjan.
Da han var svaert liten fikk kan påvist den svaert sjeldne betennelsen ulcerøs kolitt som førte til at hele tykktarmen måtte fjernes. Og han en tid måtte leve med en pose på magen.
Gjennom årene minnes foreldrene de mange tårene hos en gutt som hadde bare ett stort ønske:
Å få vaere slik som alle andre barn. – På skolen gikk det veldig greit, han fikk svaert gode karakterer i alle fag, men sosialt slet han på grunn av alle problemene sykdommen førte med seg. Helt fram til han døde, følte han seg alltid utenfor på grunn av sykdommen,
forteller mamma Tone.
Som ung voksen ble han igjen svaert syk, med nye diagnoser, der behandlingen var smertelindring.
Etter hvert skulle bruken av disse medisinene utvikle seg til å bli et rusproblem.
– Rusproblemene til Ørjan startet ikke med «den første hasjrøyken bak bua», for å si det sånn. Det var det smertefulle sykdomsbildet som dro ham inn i rusen, forteller pappa Terje.
Trenger å vite
Vi vender for et øyeblikk tilbake til pappaen som onsdag 25. mars fortvilet gikk rundt med lommelykt og lette etter sønnen sin ved Bratthenget i Arendal.
Da foreldrene etter noen dager ringte politiet – for å melde sønnen sin savnet, fikk de til svar at det hadde gått for kort tid etter at han forsvant.
– Da politiet endelig kom på banen, var de svaert opptatt av om han hadde vaert deprimert og tatt sitt eget liv. Først nå forteller politiet at de ser helt bort fra denne teorien, sier pappa Terje.
– Ørjan kjente ikke til gruvesjakten der han ble funnet. Skulle han ha valgt å ta sitt eget liv, ville han selvfølgelig heller valgt en bru eller et sted han kjente, legger han til.
At sønnen skal ha gått seg bort, da han forlot pirattaxien og forsvant bak en av blokkene i Bratthenget, utelukker også foreldrene fullstendig.
– Han hadde jo alle tingene sine liggende i pirattaxien. Hvorfor gikk han ikke bare tilbake og ba sjåføren kjøre ham et annet sted – hvis det var det han ville, spør pappa Terje.
Kona Tone griper ordet:
– Vi har hørt mange rykter om at det er noen i rusmiljøet i Arendal som vet hva som har skjedd. Agderposten: – Hva vil du si til disse? Tone: – Livet vårt stoppet opp den dagen Ørjan forsvant. De som vet noe, må nå snakke. Slik at vi kan få fred og komme oss videre i sorgen.
Ønsket et normalt liv
De kroniske sykdommene og smertene førte til at Ørjan i en alder av bare 22 år ble erklaert ung ufør.
Da hadde han fullført videregående og fått seg en laerlingplass, men en dag sa kroppen bare stopp.
– Det var sårt for Ørjan å bli så isolert. Da han forsvant hadde han begynt å søke noen små jobber han kunne ha i tillegg til trygden for å komme seg litt ut og treffe folk, forteller mamma Tone.
– Det Ørjan ønsket, var å kunne leve et så normalt liv som mulig, legger hun til.
– Terror i hodet
Å kunne leve et så normalt liv som mulig, midt i sorgen etter en høyt elsket sønn, ønsker også Tone Gundersen Solum og Terje Thomsen Solum.
– Men det er en terror inne i hodet – hele tiden, beskriver de.
Med god assistansen fra krisehjelpen i Arendal prøver de å gjøre de rette tingene i sorgen. Som de nesten daglige løpeturene i naermiljøet og de lange fotturene på fjellet.
– Politiet sier at vi må prøve å leve videre. Men det klarer vi ikke, sier mamma Tone og ser ned på steinen hun har i hånden.
– Ingen skal miste barna sine, men når det i tillegg skjer på en slik måte, er det bare ikke mulig, sier hun stille.
Hvorfor etterforskningen nå synes å ha stanset helt opp, forstår ikke foreldrene.
Dette gjør dem også veldig fortvilet. – Fordi svaret helt sikkert ligger her – midt i det miljøet som Ørjan pleide å vanke, som de selv sier.
Gir aldri opp
Selv om alt ser svart ut nå, har foreldrene bestemt seg for at de skal videre.
– Ørjan ønsket også det, sier Terje Thomsen Solum.
Tone Gundersen Solum trekker pusten og sier med fornyet fasthet i stemmen:
– Vi skylder faktisk Ørjan å aldri gi opp…