Naturtap bringer fram sorg og sinne
Naturen er under hardt press. Det ser vi i Norge og overalt på kloden.
Menneskeskapte utslipp av CO2 i atmosfæren, forsøpling og forurensing på fastland, i hav, elver og vann, fragmentering og nedbygging av arealer. Lista er lang og konsekvensene er store og alvorlige.
FNs bærekraftsmål er en felles plan for hele verden. De viktigste måla i denne planen er å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Vi har en lang vei igjen å gå. Det ser ut til at oppfordringer, formaninger og moralsk pekefinger gir liten kursendring og få resultater i riktig retning på kloden. Temperaturen stiger og isen ved polene smelter. Plante- og dyrearter utryddes i en voldsom fart.
Når det gjelder klimaendringer, henger disse sammen med hvordan vi behandler naturen.
Norge er et rikt land, og vi liker å tro at vi er best i klassen når det gjelder å ta vare på vår unike natur. I perioden 1990-2019 ble det bygget ned landområder på 1500 kvadratkilometer, tilsvarende litt over 7000 fotballbaner. Veier, boliger, industrianlegg, hytteanlegg og vindkraft er noe av det som tar plass der det før var skog, fjell, myr og dyrka mark.
Denne utviklingen med store naturtap gjør noe med mange av oss. Natursorg er et ord som har kommet opp i den seinere tid. Naturen har stor innvirkning både på vår fysiske og psykiske helse. Og når vi mister noe vi er glad i og kjent med, føles det tungt og trist. For enslige mennesker kan naturen være et avgjørende holdepunkt i livet. Å miste et rekreasjonsområde går først og fremst utover den psykiske helsen. Kjærlighet til natur handler om dype røtter, identitet og tilhørighet. Derfor bringer naturtap fram sorg og sinne.
Sjøl har jeg kjent på dette lenge.
På mitt hjemsted presses det fra flere kanter. Rundt min egen bolig som er snaua for trær og andre vekster, sprengt flatt og gjort om til en sjelløs steinørken. Slik er det når utbyggere opererer. Så er det den evige støyen fra havne- og industriområdet i sør der fjell som har stått siden tidenes morgen systematisk bores i, sprenges og knuses så lufta er grå av svevestøv. Alt skal vekk for å gjøre plass til ny industri, ny vekst, såkalt utvikling og økonomisk vekst og profitt. Men hvor er vi på vei, og hva er utvikling? Alt kan ikke pakkes inn i «det grønne skifte»?
I vest høres hogstmaskiner og gravemaskiner. Store eiketrær, furutrær, osp og bjørk faller for framskrittet. Trær som har stått der i mange år og gleda oss med sine farger og fasonger.
Nå faller de for framskrittet! En vei til havna. Det var ikke verd å bruke penger til en tunnel. Det var for kostbart, umulig, fikk vi høre. Men et kostnadsoverslag for en tunnelløsning fikk vi aldri se.
Og stillheten er erstatta med støy. Nærnaturen har blitt et støyende industriområde.
Når tilgangen til rekreasjon, stillhet og gode opplevelser blir borte, bærer mange på en blanding av sorg, sinne og resignasjon. Høringsuttalelser oppleves som et spill for galleriet. Alt synes avgjort lenge før innbyggerne får anledning til å si sin mening i en såkalt høringsrunde. Dette er alvorlig og en ripe i lakken for demokratiet.
«Naturen er vårt største apotek», sa sosialmedisineren Per Fugelli.
«Livet kan aldri bli helt tomt om du har naturen», har biologen Dag O. Hessen sagt.
Naturen trenger ikke oss. Vi trenger naturen!