Hva som har gitt oss et fullverdig sykehus i Arendal
For over 20 år siden jeg startet det som nesten kan kalles en karriere i sykehuskamp. I utgangspunktet for å sikre min syke datter et trygt tilbud og jeg leser diskusjonene nå rundt Sørlandet sykehus med vantro.
Ikke engang Olsen & co. klarte kunststykkene vi har vært vitne til i mediene, der elendig kommunikasjon og opplysninger om store problemer i pasientsikkerhet ved Sørlandet sykehus stadig rulles ut. Siste innlegg fra styreledelsen var vel et av de største eksemplene på hersketeknikk jeg har vært vitne til fra den siden.
Etter over 3 år i stolen tar direktøren kontakt og spør om et møte med Arendal bystyres representanter og stiller endog til “dialog” med innbyggerne i et nettmøte.
Noen få historier:
I 2003 og 2004 tusenvis i fakkeltog
I 2010 neste fakkeltog og samtlige fagforeninger ved Sørlandet sykehus Arendal leverte en skriftlig mistillitserklæring mot sykehusdirektøren.
I 2015 viste ansattes representanter fra SSA, SSK og SSF til flere brudd på hovedavtalen.
I 2015 garanterer helseminister Bent Høie at SSA skal bestå som et fullverdig akuttsykehus, ledelsens terminologi der de i utviklingsplanen benevner SSK som Hovedsykehus og de to andre som nærsykehus skal endres da det ikke finnes noe slikt.
I 2018 ble Jan Roger Olsen ble sagt opp etter enda et mistillitsforslag fra sine ansatte, med seg i sekken tok han en av landets beste pensjonsavtaler.
I 2018 kom den nye direktøren, med lønn høyere enn statsministeren, men uten en så gyllen pensjonsavtale som den forrige da.
I 2019 får direktøren styrets godkjenning til å spare 178 millioner og «fra døgn til dag» presenteres. Der er målet at pasienter ikke skal overnatte på sykehuset. De ansattes representanter krever protokolltilførsler om at pasientsikkerheten sikres i kuttprosessen.
I 2019 presenterte den nye direktøren at man skulle kutte 200 årsverk ved Sørlandet sykehus neste 4 årene, da er det underlig å lese styreleders innlegg om rekrutteringsproblemer.
Flekkefjordsaken husker jo alle.
I 2022 ser man at ansatte klager på pasientsikkerhet til Statsforvalteren før man fikk ressurser på en lungeavdeling.
Og så kommer perlene i vurdering av sommerstenging:
• Lindrende pasienter
– I referat fra dialog/drøftingsmøte mellom ansatte og ledelse finner vi dette:
De etterspurte på om tiltak for lindrende pasienter ved SSF vil være omfattet av mandatet og minnet om at det er en sårbar gruppe med tanke på lang reisevei. Arbeidsgiver svarte at det vil bli vurdert om lindrende pasienter fra SSA skal flyttes til SSK og øke bemanningen i SSK.
Resten av listen viser blant annet dette:
Man har jo også lang reisevei fra
øst.
• Nyfødtintensiv åpen hele sommeren, men sengepost og vakt for barn samles ved et av sykehusene i deler av sommerperioden. Vel vi vet jo alle hvor nyfødtintensiven er og hvilken vei dette går.
• Føde/barsel tilbudet vurderes også sommerstengt, man her ikke nevner hvor, men så var det tidligere erfaringer da.
Styrevedtaket om en balansert funksjonsfordeling er også nå borte.
Mistillit til Sørlandet sykehus sin ledelse er ikke noe nytt, man har faktisk gjort dette før som her nevnt både fra politisk, befolkningens og ansattes hold. Faktisk har flere av de politiske representantene som nå synes dette er ubehagelig med et mistillitsforslag, stått ansikt til ansikt med sykehusledelse i store debatter, demonstrasjoner og burde vite at dialog innpakket i nettmøter, avisinnlegg fra direktøren og styrets ledelse som er i harnisk over kritikken de forelegges ikke øker tilliten hos ansatte og befolkning.
Når politiske representanter nå også settes opp mot hverandre, så fungerer jo strategien foretaksledelsen har med å legge skylden på alle andre fremfor å innrømme at de har feilet stort i både kommunikasjon, pasientsikkerhet og særskilt slagordet “Trygghet når du trenger det mest”.
Dette er jo trist med tanke på at vi sitter med kunnskapen om at muligheten for dialog faktisk krever at den går begge veier, er sannferdig og lyttende.
Samtidig vet vi at dialog er ikke det som har reddet pasienttilbud og arbeidsplasser ved Sørlandet sykehus gjennom over 20 år. Engasjement, tøffe krav, sterke politikere som har stått sammen, pengeinnsamlinger til viktige helsetilbud og brennende fakler er det som har etterlatt oss med fortsatt et fullverdig sykehus i øst.