Takke meg til lokalfotballens skyggedal. Her vandrer jeg ikke med dødsangst, men med håpet om en ny vår
Ørjan Kronheims hyller lokalfotballen og alle opp- og nedturer man fikk gjennom 2022.
For ganske nøyaktig 30 år siden stod Dronning Elisabeth foran The Guildhall. Hun skulle oppsummere det siste året i hennes da 40 år på tronen, hvorpå hun kalte året 1992 for et annus horibilis. Et forferdelig år.
Dersom man uten lokale skylapper blir bedt om å oppsummere fotballen i det gamle Aust-Agder i 2022, er det vel få latinske uttrykk som passer bedre.
I et år hvor flaggskipet fra Grimstad rykket ned, og i grunnen var ganske fornøyd med det, utfordreren fra Arendal ble ydmyket i et friminutt i Oslo og toppfotballsatsingen på kvinnesiden har gått fra å være et spinnvilt drama til å være et vandrende palliativt arbeid, så har drømmen om nye fotballeventyr fra det gamle aust fått et betraktelig skudd for baugen.
Og går du nedover i divisjonene er det ikke stort bedre. Med unntak av Trauma og Arendal Fotballs kvinnelag, er det ikke mye å skrive hjem om. Iallfall ikke om du håper noen vil stå på perrongen å ta deg i mot når toget kommer. Nei, her har det vært buss for tog hele veien fra Express, Hisøy, Froland, Imås, Birkenes, Lillesand og til Rygene.
Himmel eller helvete ville kanskje Roy Ludvigsen spurt, vel vitende om at der lokalfotballen i aust i øyeblikket befinner seg er det ikke bare Sydenvarmt, men så ille at vi sørlendinger nesten må si at det er «steggeli værmt», nesten så må ikkje liår det.
Statistikk lyver ikke, er det noe som heter – likevel er det for meg noe som skurrer. For dersom fotball i all hovedsak skal handle om ressurser og forutsetninger slik vi i gitte tilfeller har fått høre av Jerv sin hovedtrener i årets sesong, kan vi likeså godt legge ned alle tellende kamper og lage tabeller av økonomi i stedet. Men fotballen er jo så mye mer, så mye større enn penger og tall. Det er lidenskap, sviende tap, enorme seire og alt i midt i mellom.
Derfor erklærer ikke jeg, slik den avdøde regenten dronning Elisabeth gjorde, årets lokalfotballår som et annus horibilis, men et annus mirabilis – et vidunderlig år.
For finnes det noe mer vidunderlig enn å bruke halvannen time på Planen (beklager, AgderSveis) en sen fredags kveld? Sammen med noen av bygdas beste gutter i Frank Audun og Stian Ricky. Eller hva med en iskald onsdagskveld på Landvik for å se Eirik Opdal pådra seg nok en strekk etter et litt for hardt utspill. Det må i tilfelle være å se den persiske hingsten, Ali Hosayni, pådra seg nok et gult kort, for kjefting, selvfølgelig, mens Tor Ole Dalen atter en gang forsøker å forklare hvorfor akkurat DETTE gule kortet var fornuftig og en god idé. Eller å se 4. divisjons beste spiller i Traumas Dardan Dreshaj gratulere Helge Mortensen med innsatsen etter en kamp hvor fotballpensjonisten nok en gang stengte buret for Rykene på Planen i nesten 90 minutter.
Fotball blir nemlig heller ikke vakrere enn når man må helt til 8. september for at fjorårets serievinner i 6 divisjon får sin første seier for sesongen når bankmannen Jan Erik Kristensen setter inn 4-3 for Strømmen Glimt i det 82. minutt hjemme mot Myra.
Visste du forresten at Atle Råna fortsatt spiller fotball? Eller hva med Geir Sangvik, Jostein Fallås, Morten Sætevik, Marius Bruun Henriksen og Jonny Kjos? Spillere som har preget lokalfotballen i tiår er ikke ferdige, har ikke fått nok av verken FIFA-Terje eller Espen Larsen. De har ikke fått nok av toppede andreag, selv om Christian Hermansen fra Hisøy har det. De har ikke fått nok av engasjementet og gleden over at tjueto mennesker som ikke nødvendigvis er så fryktelig flinke til det, skal løpe rundt å jage etter den sammen ballen i 90 minutter. Det er kjærlighet. Det er lidenskap.
I tillegg har vi fått noen nye bekjentskaper og ingen viktigere enn den største: Matheuz Radgoalski bør etter årets sesong være et sturent navn i de fleste fotballhjem. For dette må jo være selve drømmen? Å sose rundt i 6. divisjon i gamle AustAgder, nyte livet og fotballen, for så å få sjansen du aldri fikk – og kanskje reise videre på nye eventyr.
Det er fotball, det er virkeligheten. Det er mer enn statistikk og kjedelige forutsetninger. Det er ikke to streker under svaret, men det er livet slik det skal og bør være. Det er himmel og helvete om enn annen – det er ukens høydare hver uke, og det er drømmen om at det aldri skal ta slutt. Gud, som jeg gleder meg til en ny sesong.
Nye skuffelser, nye nedturer og nye uventede seire. Nei, takke meg til lokalfotballens skyggedal – for her vandrer jeg ikke med dødsangst for for tiden, men med håpet om en ny vår, en ny sesong og en ny begynnelse hvor dommerfløyta markerer at NÅ, og bare nå – kan livet slik vi kjenner og ønsker det leves fullt ut.
Og snart er det jaggu Ribbecup også.
Annus horibilis, du liksom.
Kan det virkelig bli bedre enn dette?
Sokneprest i Landvik og Eide og fotballentusiast