Partibytter: Å sovne med Rakel og våkne med Lea
vi fortellingen om patriarken Jakob som forelsket seg i sin kusine Rakel. Han gjorde en avtale med hennes far om ekteskap og bryllupet ble feiret. Men da brudgommen våknet neste morgen, var det ikke Rakel som lå ved siden av ham. I stedet var det søsteren Lea.Litt sånn må de føle det, velgere både i Arendal og andre sørlandskommuner som stadig vekk opplever at politikere de har stemt på i tillit til at de ville følge det programmet de gikk til valg på, plutselig melder seg ut og påberoper seg å representere et annet parti.
Fra urhistorien kjenner
som Arendals velgere viste sin tillit for tre år siden har tatt denne partibytte-leken til det nesten ekstreme. Kristina Stenlund Larsen representerer i øyeblikket sitt tredje parti bare i inneværende periode; Edward Terjesen tar den enda lenger, og representerer nå parti nummer fire bare siden valget i 2019.
To av dem
30. november leverer Stenlund Larsen et ordrikt, men substansfattig forsvar for sine hyppige partibytter, mens Lars Vidar Moen roper på det han kaller «styringspartier». Han mener det er eksistensen av små partier som er problemet. Det «topartisystemet» som han
I avisa for
tydeligvis drømmer om vil imidlertid ikke være annet enn en suksessoppskrift for hjemmesitterpartiet.
hans postulat om at det største partiet skal ha ordføreren, må man bare konstatere at slik er det ikke i virkelighetens verden. Vi har ikke direktevalg på ordførere
Når det gjelder
i Norge, og de kommunene som har forsøkt seg med det, har stort sett latt det bli med det ene forsøket.
heller ikke de politiske partiene, men enkelte av de politikerne som velges inn, ikke minst på de ulike typene bygdelister som dukker opp.
Problemet er da
som særlig Arendal ser ut til å ha vært utsatt for kan gi seg en del absurde utslag. Det har for eksempel ført til at partier har påberopt seg representasjon i kommuner der de ikke har stilt liste en gang, eller hvor velgerne har gitt partiet en oppslutning på nano-nivået.
Den typen parti-slalåm
som regel kontroll på sin begeistring for avhoppere fra andre partier. Det finnes mye empiri på at politikere som har hatt forholdsvis sentrale poster i sitt opprinnelige parti, og tar med seg disse inn i et nytt parti, ikke når opp neste nominasjonsrunde i sitt nye parti. Det er et sunnhetstegn for disse partiene. Har man holdt velgere og partiorganisasjon for narr i én runde, har man ingen garanti for at vedkommende ikke gjør det samme en gang til. Unntakene er nanopartier som PDK (nå: «Konservativt») og Helsepartiet.
Seriøse partier har
oss som er eller har vært politisk aktive, har opplevd situasjoner da man var frustrert over eget parti. Noen ganger ble frustrasjonen så stor at det kunne være fristende å bryte, enten ved å melde seg ut eller ved å stemme på et annet parti. Det kan vi gjøre som ikke har noe politisk verv eller ansvar.
De fleste av
tillitsvalgt, eller enda mer: folkevalgt, bør man i anstendighetens navn stå løpet ut og utsette bruddet til neste korsvei. Det går faktisk an å ta dissens også som medlem av et parti eller en partigruppe.
Men er man
Forfatter