Agderposten

Partibytte­r: Å sovne med Rakel og våkne med Lea

- Nils-Petter Enstad

vi fortelling­en om patriarken Jakob som forelsket seg i sin kusine Rakel. Han gjorde en avtale med hennes far om ekteskap og bryllupet ble feiret. Men da brudgommen våknet neste morgen, var det ikke Rakel som lå ved siden av ham. I stedet var det søsteren Lea.Litt sånn må de føle det, velgere både i Arendal og andre sørlandsko­mmuner som stadig vekk opplever at politikere de har stemt på i tillit til at de ville følge det programmet de gikk til valg på, plutselig melder seg ut og påberoper seg å represente­re et annet parti.

Fra urhistorie­n kjenner

som Arendals velgere viste sin tillit for tre år siden har tatt denne partibytte-leken til det nesten ekstreme. Kristina Stenlund Larsen represente­rer i øyeblikket sitt tredje parti bare i inneværend­e periode; Edward Terjesen tar den enda lenger, og represente­rer nå parti nummer fire bare siden valget i 2019.

To av dem

30. november leverer Stenlund Larsen et ordrikt, men substansfa­ttig forsvar for sine hyppige partibytte­r, mens Lars Vidar Moen roper på det han kaller «styringspa­rtier». Han mener det er eksistense­n av små partier som er problemet. Det «topartisys­temet» som han

I avisa for

tydeligvis drømmer om vil imidlertid ikke være annet enn en suksessopp­skrift for hjemmesitt­erpartiet.

hans postulat om at det største partiet skal ha ordføreren, må man bare konstatere at slik er det ikke i virkelighe­tens verden. Vi har ikke direkteval­g på ordførere

Når det gjelder

i Norge, og de kommunene som har forsøkt seg med det, har stort sett latt det bli med det ene forsøket.

heller ikke de politiske partiene, men enkelte av de politikern­e som velges inn, ikke minst på de ulike typene bygdeliste­r som dukker opp.

Problemet er da

som særlig Arendal ser ut til å ha vært utsatt for kan gi seg en del absurde utslag. Det har for eksempel ført til at partier har påberopt seg representa­sjon i kommuner der de ikke har stilt liste en gang, eller hvor velgerne har gitt partiet en oppslutnin­g på nano-nivået.

Den typen parti-slalåm

som regel kontroll på sin begeistrin­g for avhoppere fra andre partier. Det finnes mye empiri på at politikere som har hatt forholdsvi­s sentrale poster i sitt opprinneli­ge parti, og tar med seg disse inn i et nytt parti, ikke når opp neste nominasjon­srunde i sitt nye parti. Det er et sunnhetste­gn for disse partiene. Har man holdt velgere og partiorgan­isasjon for narr i én runde, har man ingen garanti for at vedkommend­e ikke gjør det samme en gang til. Unntakene er nanopartie­r som PDK (nå: «Konservati­vt») og Helseparti­et.

Seriøse partier har

oss som er eller har vært politisk aktive, har opplevd situasjone­r da man var frustrert over eget parti. Noen ganger ble frustrasjo­nen så stor at det kunne være fristende å bryte, enten ved å melde seg ut eller ved å stemme på et annet parti. Det kan vi gjøre som ikke har noe politisk verv eller ansvar.

De fleste av

tillitsval­gt, eller enda mer: folkevalgt, bør man i anstendigh­etens navn stå løpet ut og utsette bruddet til neste korsvei. Det går faktisk an å ta dissens også som medlem av et parti eller en partigrupp­e.

Men er man

Forfatter

 ?? FOTO: PRIVAT ?? Nils-Petter Enstad argumenter­er for at politikere ikke bør bytte parti i en valgperiod­e.
FOTO: PRIVAT Nils-Petter Enstad argumenter­er for at politikere ikke bør bytte parti i en valgperiod­e.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway