En svært ubehagelig opplevelse i Arendal sentrum
Hvem ringer man klokken 17:30 når et dyr er i akutt fare? Hadde politiet kommet om jeg ringte og sa “En man slo hunden sin?” Jeg tror politiet hadde heller kommet om jeg sa “En mann urinerer på offentlig plass.”
Onsdag 23.11 hadde jeg en svært ubehagelig opplevelse i Arendal sentrum. Klokken var 17:30 og jeg satt og ventet på bussen hjem til Grimstad. På bussholdeplassen så jeg et voksent par, begge tydelig kraftig beruset. Mannen urinerer ved inngangen til Alti, selv om det er flere barn til stede. Allerede er dette en ubehagelig situasjon for meg og andre som er der. Men det som gjør det mer ubehagelig og gjør meg bekymret, er at dette paret har med seg to hunder, en liten og en større hund. Hundene er begge synlig stresset og redde.
Eierne oppfører seg aggressivt og drar med seg hundene ut i gaten uten å evne å se trafikken. De skriker og brøler og de to hundene har ikke annet valg enn å bli dratt med inn i disse farlige situasjonene. Det sitter flere mennesker og venter på bussen.
Mange ser bekymret på det som utspiller seg og jeg kommenterer til en at jeg er bekymret for hundene. Dette er dessverre av erfaring, og jeg har sett dette så mange ganger før. Det er aldri betryggende å se rusede mennesker med dyr på slep. Det er vondt, men viktig for meg, å følge med på situasjonen.
For to uker siden henla politiet en anmeldelse mot en person som gjentatte ganger truet med å drepe en av våre katter. Dette er katter vi har fordi andre ikke tok vare på dem, og som i noen tilfeller har trengt omfattende legebehandling.
Jeg har dessverre blitt vant til å se dyr lide uten at noen griper inn.
Plutselig bøyer den fulle mannen seg ned og slår den ene hunden. Jeg reagerer instinktivt, løper bort til vedkommende og roper: “Du slår ikke hunden din!” flere ganger. Han og hans partner roper tilbake og truer med å bruke vold mot meg. Situasjonen er intens, mens selv om jeg opplever dem som farlige, klarer jeg ikke bare se på.
Jeg kan ikke gjøre annet enn å se de to dra hundene med seg videre, mens de skriker, roper og går i veibanen. Et par av de som befinner seg på bussholdeplassen har sett hva som nettopp skjedde, de sier de er glad jeg sa ifra, at jeg gjorde noe. Det er alltid slik. Det er jeg som sier ifra, griper inn, tar inn fosterkatter og villkatter som er så syke at de må avlives med en gang. “Den katten har jeg sett gående her i et par år” svarer folk på Facebook, ingen av dem grep inn.
Jeg vet at mange mennesker ikke evner eller ønsker å sette dyrets beste først, og heller ikke samfunnsinstitusjonene vi er så avhengige av. Mattilsynet dekker ikke denne situasjonen, det ligger litt i navnet selv. Så hvem skulle jeg ringt?
Jeg må leve med de vonde bildene i hodet, av hvordan disse to hundene har det hjemme. Det lille jeg så, var et lite innblikk i livet til to hunder som garantert ikke er enestående. Hunder er lojale og hjelpeløse og totalt avhengige av eiere som tar vare på dem. Når jeg lukker øynene kommer tårene over situasjoner jeg ser for meg skje der hjemme.
Mennesker som ikke kan ta vare på dyr, kan ikke få ha dyr. Slik som dette kan vi ikke akseptere som samfunn. Frem til det skjer må jeg fortsette å ha slike opplevelser, fortsette å ta dødssyke katter til veterinær for avlivning. Kanskje det var en katt noen etterlot fordi de ikke orket å ta vare på den, eller rett og slett ikke brydde seg. Og jeg må fortsette å utsette meg for fare når hunder blir mishandlet I full offentlighet.
Vi trenger ikke bare et nasjonalt og lokalt dyrepoliti, men et dyrepoliti med ressurser til å prioritere vold mot dyr, og en bred opplysningskampanje. Vi trenger styrking av dyrs juridiske rettigheter, slik at dyr ikke blir straffet for eiernes vanskjøtsel, og vi trenger informasjon om dyrs rettigheter i skoleverket. Dette må bli en selvsagt del av vår kultur.