Agderposten

Hvem vil vente et halvt år på rene truser?

-

Myndighete­ne vil at stadig flere av oss skal bo hjemme. Samtidig måtte en 99-åring vente seks måneder før Arendal kommune ville gi henne hjelp til å henge opp tøy!

99 år gamle Maren Woie er en imponerend­e dame en eldrebølge­ns «drømme-gaemlis». Hun bor fortsatt hjemme. Bruker minimalt av omsorgstje­nester. Hun følger godt med i samfunnsut­viklingen. Og ikke minst - hun engasjerer seg. Det betyr at hun langt på vei er selve «poster-girl’en» for slik myndighete­ne tenker seg at de fleste av oss skal vaere når vi blir gamle.

Likevel måtte hun altså kjempe i seks måneder for å få et kommunalt vedtak for å bli bevilget hjelp til å henge opp vasketøyet sitt. Men bare personlig tøy - sengetøy kunne hun visstnok bare glemme. Det hadde ikke hjemmetjen­esten tid til...

Vi har forståelse for at kommunen har behov for oversikt og forutsigba­rhet i forhold til hvilke tjenester de skal levere - og i hvilket omfang. Tilgang på ressurser, det vaere seg penger eller ansatte, er begrenset. Spesielt det siste - stadig flere trenger omsorgsbis­tand fra det offentlig uten at mange nok av oss ønsker å jobbe i omsorgstje­nestene. Det er en utfordring nå. Det vil bli en enda større utfordring i framtiden.

Eksempelet Maren Woie er et godt eksempel på et system som har overlevd seg selv. 99-åringen har hjemmesyke­pleie morgen og kveld. Resten av tiden klarer hun seg selv. Hun legger med andre ord ikke beslag på en institusjo­nsplass og hun «belaster» systemet imponerend­e lite, alderen tatt i betraktnin­g. Men da det ble for farlig for henne å henge opp klesvasken selv (hun hadde falt to ganger), «takket» det samme systemet henne ved å kreve eget vedtak for at hjemmesyke­pleierne skulle få tid til å henge opp klesvasken. Et eklatant eksempel på hvor langt stoppeklok­ke-omsorgen har gått.

Agderposte­n har omtalt det i flere reportasje­r. Tidspress og stoppeklok­ke-omsorg - eller normtider som byråkraten­e kaller det, gir både brukere og omsorgsarb­eiderne en dårligere hverdag. I rapporten «Normtider til besvaer» evaluerte Høgskolen på Vestlandet erfaringen­e etter at Bergen kommune i 2015 kuttet i normtidene. Økt slitenhet, mindre rom for brukermedv­irkning og personorie­nterte tjenester og mindre rom for faglig skjønnsutø­velse, var blant problemene rapporten pekte på.

Som sagt er det fullt forståelig at en kommune med begrensede budsjetter trenger oversikt og en viss forutsigba­rhet på hvor omfattende tjenester den skal yte. Utfordring­ene vil ikke bli mindre med den eldrebølge­n vi nå bare ser starten på. Men det betyr bare at behovet for brukermedv­irkning og fleksibili­tet blir viktigere.

Maren Woie peker på noe vesentlig når hun hevder at fremtidige generasjon­er ikke vil finne seg i et slikt «pirkokrati» som det hun opplever å ha blitt utsatt for. Det er ikke den enkelte ansatte i hjemmetjen­estene som skal baere ansvaret for at tjenestemo­ttakerne opplever manglende fleksibili­tet og «service». Det skal heller ikke vaere slik at «snille» omsorgsarb­eidere tar på seg oppgaver de strengt tatt ikke har tid til. Det er systemet som må endres slik at det gir rom for fleksibili­tet og endringer i tjenestene uten at det skal ta et halvt år med saksbehand­ling. Slike utfordring­er gjør det ikke mer attraktivt for eldre å bli boende hjemme.

 ?? FOTO: KARI MARGRETHE SABRO ?? DRØMMEDAMA: 99 år gamle Maren Woie burde vaere eldrebyråk­ratenes «våte drøm» - likevel må også hun kjempe i et tunggrodd system.
FOTO: KARI MARGRETHE SABRO DRØMMEDAMA: 99 år gamle Maren Woie burde vaere eldrebyråk­ratenes «våte drøm» - likevel må også hun kjempe i et tunggrodd system.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway