Agderposten

... og navnet ble Regina Maris

Det var i midten av juli 1966 da den flotte barkentine­n Regina Maris forlot Arendal ble ble ønsket hell og lykke av hundrevis av mennesker på Jaktekaia, foruten en armada av småbåter som fulgte den smekre seilskuten på tokten ut Galtesund.

-

Under tonene av friske marsjtakte­r, blandet med snerrende kommandoro­p, gled den gamle Regina Maris ut fra kaia.

Ett for ett ble seilene satt og det var et usigelig mektig syn å se den brune seilduken folde seg ut mot en asurblå himmel. Mang en gammel sjømann måtte svelge en klump i halsen ved atter en gang å skue en ordentlig seilskute forlate Arendals havn.

Bygget i 1908. Regina Maris ble bygget i Danmark i 1908. Egentlig ble den bygget for arktiske farvann.

Imidlertid ble den solgt til Sverige, hvor den gikk som frakter frem til 1937. Til denne tid hadde den vaert benyttet som seilfartøy, men så ble det installert en hjelpemoto­r ombord.

I 1964 ble skuta utsatt for en tragisk brann som resulterte i at hun ble kondemnert. Hun lå da i Ystad i Sverige. Vraket ble innkjøpt av skipsreder John Aage Wilson med tanke på å rigge den opp i sin opprinneli­ge skikkelse - som barkentine.

Arbeidene med å få brakt skuta tilbake i sin opprinneli­ge skikkelse ble overlatt til Høivolds Mek. Verksted i Kristiansa­nd. Forøvrig samme firma som har bygget skoleskipe­t Sørlandet.

I 1966 var arbeidene avsluttet og den gamle brannherje­de barken fremsto som en høyreist skute med sine lekre linjer og førsteklas­ses utstyr.

Omkring 2,5 millioner gikk med til restaureri­ngen, men skipsreder Wilson mente at det var vel anvendte penger, men så var han da også ekstra godt fornøyd med det arbeidet som var utført.

Så helt ulik den berømte Cutty Sark var hun ikke - og det sier ikke så lite.

Navnet på denne nye seilskuta ble Regina Maris, og som en havets dronning bar hun sitt navn med rette.

Norske myndighete­r tillot ikke registreri­ng av seilskuter som var eldre enn 25 år gamle, men den britiske øykolonien Malta var villig til å la Regina Maris bli registrert der, og hjembyen ble derfor øyas hovedstad - Valetta. Men Wilson ville ikke unnlate å vise de norske farger i de fremmede havner, og siden han var medlem av Kongelig Norsk Seilforeni­ng, fikk han tillatelse til å føre foreningen­s splittflag­g ved siden av det maltetiske.

Reiseruten var lagt opp så naer opp til den som ble fulgt av seilskuten­e i gamle dager.

Fra Arendal gikk turen først til Hamburg hvor det ble foretatt en del forandring­er i riggen.

Videre bar det til Saint Malo i Frankrike, hvor den aererike Kapp Horn-klubben ble stiftet i 1938. Den besto den gang av ca. 2000 medlemmer fordelt på ni land. Den norske seksjonen ble stiftet i 1964 og besto av ca. 135 medlemmer.

Derfra gikk turen over Biskaya og frem til Santander i Nord-Spania. Her ble forøvrig Wilsons datter, Ann Margret, viet til chileneren Fernando Fuenzalida. Vielsen skjedde i åpen sjø og den høytidelig­e handling ble foretatt av hennes far.

Rundet Kapp Horn. Neste mål var Valetta på Malta - skutas «hjemby» hvor det var stor festivitas.

Madeira var neste stoppested før kursen ble satt strakt over Atlanterha­vet og frem til Rio de Janeiro. Deretter gikk turen langs østkysten av Syd-Amerika - stadig sydover - mot det forlokkend­e mål - Kapp Horn.

Kaptein Wilson hadde bestemt seg for å foreta den mest vanskelige og sagnomsust­e runding av Hornet nemlig fra øst mot vest - hvor vinden alltid står rett imot og kan skifte fra lett bris til brølende storm i løpet av en halvtime.

Men ved et samspill av et fantastisk hell hva vaeret angikk og dyktig sjømannska­p, ble den berømmelig­e klippen passert i sol og frisk kuling ved middagstid 26. januar 1967 - godt og vel et halvt år etter avreisen fra Arendal.

Som et uhyre av disen. Sjefsfotog­raf Klaus Peter Hanusa gir denne fargerike skildringe­n av passeringe­n:

«Så endelig - som et sesamord var sagt - dukker plutselig fjellet frem som et uhyre av disen. Den mektige toppen henger fritt i luften over den gråmuren av kald tåke. Men der vi stadig stryker naermere, løser tåken seg opp, og snart

 ?? ?? FOR FULLE SEIL: Regina Maris ble registrert på Malta og måtte seile under maltetisk flagg, men Wilson ville gjerne vise de norske fargene, så han fikk Kongelig Noprsk Seilforeni­ngs tillatelse til å føre foreningen­s splittflag­g i tillegg.
FOR FULLE SEIL: Regina Maris ble registrert på Malta og måtte seile under maltetisk flagg, men Wilson ville gjerne vise de norske fargene, så han fikk Kongelig Noprsk Seilforeni­ngs tillatelse til å føre foreningen­s splittflag­g i tillegg.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway