Kunst for fiffen først
Vi trenger kunst. Men vi trenger også et kunstmiljø som er flinkere til å snakke med folk flest om det de driver med.
Så var det visst slik likevel. At den nye Kunstsiloen i Kristiansand ikke først og fremst er for folk flest. Den var visst først (og fremst) for lesere av den britiske naeringslivsavisen Financial Times, som utkommer i London, skal vi tro lokale medier i Kristiansand.
Torsdag denne uken brøt lokalavisen KRS i Kristiansand et fotoforbud lokal presse i Kristiansand skal ha blitt pålagt. Det skjedde under de første visningene av oljefondsjef Nicolai Tangens kunstsamling i den nye Kunstsiloen, ifølge avisens politiske redaktør Gunnar Stavrum.
Ifølge en kommentar han skrev i lokalavisa var den britiske avisen blitt lovet eksklusivitet og førsterett til gjennom en velregissert 14 siders reportasje i finansavisens magasin, før landsdelens egne journalister skulle få tilgang.
KRS valgte å bryte fotoforbudet de var blitt pålagt, i en avtale de ikke ville vaere med på. Slik fikk vanlige folk i Kristiansand tilgang til kunsten likevel. Restriksjonene kan ikke ha vaert så store.
Også i en videoreportasje i Dagens Naeringsliv er Nicolai Tangen blitt intervjuet og har fått vise fram deler av den ny samlingen på Kunstsiloen, som altså åpner for oss alle 11. mai. En åpningsfest som allerede er utsolgt.
La det vaere sagt: I Arendal må vi gratulere Kristiansand med Kunstsiloen, som snart åpner. Det er en usedvanlig raus gave byen har fått fra mannen som nå er Norges oljefondssjef.
Gjennom 30 år har Nicolai Tangen bygd opp en av de største samlingene av nordisk modernistisk kunst som nå forvaltes og gjøres tilgjengelig for publikum i Kunstsilo.
Men Kunstsiloen og bevilgningene fra det offentlige har også vaert gjenstand for harde debatter i byen i vest. Kunstgaven og byggingen av siloen fikk store konsekvenser i lokalpolitikken.
Fortjent eller ufortjent har Kunstsiloen som følge av det slitt med et rykte som et prosjekt for «fiffen», i en by som i likhet med Arendal og svaert mange andre kommuner i Norge, har en anstrengt kommuneøkonomi.
Hvorvidt det da er klokt å invitere til eksklusiv førpremiere for leserne av Financial Times, hadde det derfor vaert interessant å høre kunstsilo-direktør Reidar Fuglestad reflektere litt rundt.
Siloen og kunsten den inneholder er så viktig at man selvsagt bør ha ambisjoner om å tiltrekke seg et utenlandsk publikum. Men det er ikke skattebetalere i London som er med på å finansiere den. Derfor bør både den og andre visningssteder for kunst ha ambisjoner om å kommunisere godt med dem som er med på å betale lokalt.
Denne uken feiret Bomuldsfabriken i Arendal 30 år.
Kunsthallen bak sykehuset i Arendal har i løpet av årene siden oppstart rukket å etablere seg som et spennende visningssted for kunst fra hele landet.
Kunsten lokker også til seg anmeldere og kunstnere langt utenfor Sørlandet, og får i likhet med det moderne silobygget i Kristiansand også kommunal støtte. I fjor fikk de naermere en halv million fra kommunen og indirekte støtte på en million kroner.
Det er mye i spill rundt kunsthallen i Arendal nå. Hva vil Kunstsiloen bety for oppmerksomheten rundt Bomuldsfabriken? Hvordan skal arven etter Leonard Rickhard forvaltes?
Støtten de får fra det offentlige er ikke stor, slik at de også bør ha ambisjoner om å øke publikumsinntektene for å kunne skape mer kunst og godt innhold.
Men går jeg inn på Bomuldsfabrikens nettsider, oser mange av tekstene som er publisert der, at det først og fremst er kunstmiljøet selv man vil snakke med. Det er mange fremmedord om kunst og kunstnere. Faren ved å snakke vanskelig om å kunst er at det er få andre en dem som allerede besøker Bomuldsfabriken som leser den, og kommer på besøk.
Det er synd.
For Bomuldsfabriken er noe helt spesielt som løfter Arendal. Galleriet, omgivelsene, og gangbrua som er omringet av kunst.
Nye besøkende bør få muligheten til å oppdage den.
Kunst kan vaere lite konkret, såkalt abstrakt og komplisert. Men nye publikummere kan føle seg utenfor og dumme, hvis de ikke forstår budskapet eller meningen bak verkene.
Det er skummelt hvis kunst oppleves nedlatende og eksklusiv. Forbeholdt en lukket krets og en lite.
På sitt beste er kunst ytringer som utfordrer ideene, reglene og dem med makt i samfunnet. Den gir oss innspill til kritisk tenkning, og forteller noe om tida vi lever i.
Det er avgjørende i et velfungerende demokrati. På sitt verste kan den bli oppfattet som snobbete.
Kunstgalleriene bør snakke med oss på en måte som er tilgjengelig for flere. Målet må vaere at nye mennesker oppdater både Bomuldsfabriken i Arendal og Kunstsiloen i Kristiansand. Også dem som ikke snakker stammespråket eller leser Financial Times.
Det kan til og med komme kunstnere fra nye miljøer ut av slikt.