LØP MED WATT

– med en wattmåler kan du hele tiden se hvor mye energi du bruker når du løper, du kan måle formutviklingen og løpeøkonomien, disponere kreftene optimalt og mye mer.

Wattmåling er en av de største teknologiske nyvinningene innen løping de siste årene, og mye tyder på at watt vil revolusjonere måten vi trener og konkurrerer på. Watt kan gi oss et nøyaktig tall på hvor mye energi vi bruker til enhver tid, og det kan brukes til alt fra å måle formutvikling og løpeøkonomi til å disponere kreftene best mulig under en løpetur eller et mosjonsløp.

De aller fleste mosjonsløpere har møtt veggen en eller annen gang. Gjerne to tredeler inne i et løp, da lårene plutselig kjennes ut som de er fylt av betong, og farten som gikk som en lek for 20 minutter siden er helt umulig å opprettholde. Det skjer når man presser seg for hardt. Til nå har det vaert en oppfatning om at det er noe som bare hører med til det å vaere løper og er noe man ikke får gjort noe med.

Forestill deg så at det finnes et apparat som måler energiforbruket her og nå, skritt for skritt, og kan advare deg hvis du bruker for mange krefter i starten av løpet eller i oppoverbakker, og på den måten kan sikre deg at du disponerer kreftene dine perfekt og alltid holder hele veien til mål, uavhengig av vindforhold, bakker og andre løpere.

Det høres kanskje ut som en fremtidsvisjon, men faktisk er fremtiden her nå. Det siste året har såkalte powermeters, eller wattmålere til løping, sett dagens lys, og de tilbyr innsikt og muligheter til både trening og konkurranse vi aldri har hatt før.

Siste skudd på teknostammen

Wattmålerne er det siste skrittet i en stadig høyere grad av teknologisering av løpetreningen. Mens pulsmålerne på 1980-tallet gjorde det mulig å måle intensiteten på treningen, og GPS-ene på 2000-tallet lot oss få vite hvor langt og hvor fort vi løp, tyder mye på at watt eller power spiller hovedrollen i den neste teknologiske utviklingen.

Watt har egentlig vaert brukt i flere tiår, men det har innen løpingen vaert forbeholdt forskere med adgang til laboratorier der avansert utstyr for oksygenopptak og

dyre trykkplater kunne måle hvor mye kraft man satset med under løping eller hopping, og hvor mye energi man dermed omsatte. Det kunne brukes til å måle løpeøkonomi under kontrollerte forhold, men ble lite brukt for andre enn toppidrettsutøvere.

Den grunnleggende teknologien bak den moderne wattmålingen er akselerometre, bitte små sensorer som måler bevegelse i alle retninger. De finnes i treningsklokker, aktivitetsmålere, databrikker og mobiltelefoner (det er for eksempel akselerometre som registrerer om du holder mobilen horisontalt eller vertikalt), og de er blitt mindre, billigere og mer nøyaktige.

I tillegg er algoritmene som regner om dataen fra akselerometrene til watt blitt langt mer avanserte, og det gjør at du i dag kan måle watt direkte mens du løper.

Hva kan watt brukes til?

Mens watt innen løping er noe nytt, har det vaert brukt innen syklingen i mange år. Her har spesielt Chris Froome gjort wattmålingen berømt (eller beryktet, avhengig av øyet som ser) når han på de lange klatreetappene har latt watttallet styre innsatsen.

Det er nettopp å styre innsatsen wattmåling fungerer så bra til. Vanligvis bruker vi følelsen, farten eller pulsen for å vurdere hvor hardt vi presser oss, men ingen av de parameterne er egentlig saerlig nøyaktige.

Følelsen vår er helt avhengig av humør og stemning (hvem har vel ikke latt seg rive med av atmosfaeren i et mosjonsløp og lagt ut for hardt?).

Fart er en fin indikator på innsatsen – så lenge det er flatt og vindstille. Men det er det sjelden, og det krever selvsagt en helt annen

innsats å løpe 04.30 på kilometeren i en bratt oppoverbakke i motvind enn å gjøre det i en slakk nedoverbakke med vinden i ryggen.

Så er det pulsen, som nok er det beste verktøyet for å måle hvor mye krefter man bruker, men pulsen har også et par utfordringer. For det første kan den ligge unaturlig høyt, hvis du for eksempel er sliten, har drukket et par ekstra kopper kaffe, har litt konkurransenerver eller det er varmt.

For det andre – og viktigere – tar det tid før pulsen reagerer: Hvis du åpner et løp i vill fart og spurter i vei i maksfart den første kilometeren vil du ikke kunne se det på pulsen. Den vil først gå høyt opp etter noen minutter, og da vil det vaere for sent. Musklene vil vaere fulle av melkesyre, og du vil løpe resten av turen i såkalt oksygenunderskudd, der kroppen ikke er i stand til å holde musklene forsynt med oksygen. Det samme skjer hvis du spurter opp bakkene eller akselererer voldsomt for å tette en luke eller komme forbi andre løpere – da vil heller ikke innsatsen ses på pulsen før etter 30–60 sekunder.

Alle de problemene løser wattmålingen, for der kan du direkte lese av hvor hardt du belaster kroppen – akkurat her og nå. Du vil se med en gang om du lar deg rive med for mye i starten eller gir på for mye opp bakkene. Det åpner helt andre muligheter for å disponere kreftene på en annen og mye mer nøyaktig måte.

Det er heller ikke bare under konkurranser watt kan brukes. Det er også et fremragende redskap for å måle formen og formutviklingen, og så gir det helt nye muligheter for å måle løpeøkonomien – altså hvor effektivt du utnytter energien du har til rådighet – og se hvordan alt fra endringer i løpestil til nytt utstyr påvirker den.