FJELLØPING
Seks krevende fjelløp på til sammen 90 km og 5000 høydemeter i løpet av en drøy uke. Vi snørte terrengskoene og ble med da startskuddet gikk for den svenske manndomsprøven Tour de Fjällmaraton i Åre.
— Tour de Fjällmaraton er et av Skandinavias tøffeste terrengløp og strekker seg over en hel uke.
Kia Fjällmaraton
Dette er den avsluttende kongeetappen i Tour de Fjällmaraton (TdF). 43 kilometer og 2100 høydemeter gjennom de svenske fjellene. Når elitemaratonløpere løper 42 flate kilometer, skjer det ofte på under 2 timer og 20 minutter, men på Kia Fjällmaraton er rekorden 3 timer og 30 minutter. For 90 prosent av de 700 deltakerne tar løpet mer enn 5 timer å gjennomføre. Likevel har jeg gledet meg til å prøve meg i TdF – selv om de 90 kilometerne med løping i fjellet over åtte dager er langt utenfor min komfortsone. Jeg har aldri løpt mer enn 60 km på en uke – og i hvert fall ikke med så mange høydemeter.
Nå, på denne kjølige augustlørdagen, har jeg kjempet meg gjennom fem av tourens seks løp og står klar på friidrettsbanen i
Vålådalen til å gi det siste jeg har i Kia Fjällmaraton 2019. Det har vaert både seire og nederlag underveis. Heldigvis har jeg ikke blitt skadet, noe jeg fryktet da jeg allerede etter 8 km av første etappe i Salomon 27K ikke klarte å løpe nedover. Den ene hofteleddsbøyeren min låste seg fullstendig, og låret føltes som betong. Resultatet var at jeg måtte «humpe» meg gjennom løpet og alle nedoverbakkene.
I år er for første gang seks utvalgte løp fra Fjällmaraton-uka i Åre samlet som Tour de Fjällmaraton, der løpernes tider fra de seks løpene summeres opp til én sammenlagttid, og det kåres Tourvinnere i ulike klasser. I løpet av uka er det noe for alle, uansett nivå, men Touren med alle seks løpene er for ambisiøse løpere som vil ha en skikkelig utfordring – ikke minst med to lange løp på henholdsvis 27 km og 43 km i starten og slutten. Mellom dem er det fire korte, intense løp som får pulsen i vaeret og setter restitusjonen på prøve.
Staver er kjekt å ha
Der er kjølig og tåkete i Vålådalen i Jämtland. Skyene henger tungt som en dyne over Ottfjället noen hundre høydemeter lenger opp i fjellet. Da startskuddet smeller, går det opp for meg at jeg nå har mange timer i fjellene foran meg.
Løypa går fort oppover, 8 kilometer jevnt opp mot Ottfjället, og jeg løper i vei.Allerede etter et par kilometer tar jeg fram stavene. Det gir meg litt mer fart. Er du sterk, kan du fint løpe uten staver, men de fleste vil enten bruke staver eller sette hendene på lårene for å skape fremdrift.
Det blåser kald nordavind, og sikten er dårlig da jeg kommer høyere. Med bedre vaerforhold er utsikten til Sylan- og Helagsfjellene ellers litt av belønningen. Men ikke i dag. Fra toppen går det bratt ned mot dalen på en teknisk utfordrende sti. I nedoverbakken faller jeg et par ganger fordi jeg er uoppmerksom, og kanskje for betatt av den vakre naturen. Når man løper nedover er det viktig med god øye-fot-koordinasjon, da man konstant danser over røtter og store og små steiner. Digre skrenter og groper etter regnvann gir ekstra spenning.
Etter den uheldige opplevelsen på åpningsetappen, har målet de neste dagene vaert å forbedre resultatet på sammenlagtlista. Det neste løpet var kveldsløpet Kopparnatten med 8,4 kilometers intens stiløping i mørket. Jeg må innrømme at det er vanskelig å løpe i mørket på smale stier når man til og med løper naerme hverandre. Da må man vaere kjapp i føttene.
Publikum løfter deg opp
Nede ved den første drikkestasjonen 17 kilometer inn i maratonen er det blitt litt varmere. Jeg er våt av svette, men beina er faktisk OK. Likevel har nedoverbakken kostet mange plasseringer. Etter drikkestasjonen begynner landskapet å åpne seg opp. Jeg skal kjempe meg fram mot Ottsjö, der neste drikkestasjon er, men først skal neste fjell, Hållfjället, bestiges fra motsatt side av hva man gjør i Salomon 27K.
Det er en stigning med mange små elementer der det er vanskelig å bruke staver, og løypa svinger hele tiden. Men underveis er det fantastisk utsikt over innsjøene og fjellene, og det gir meg motivasjon. Dessverre begynner jeg å kjenne det skikkelig i beina, og da jeg løper nedover igjen, kjenner jeg at det begynner å bli veldig tøft for lårene. Og ennå er jeg bare litt over
Det er viktig med god øye-fotkoordinasjon, da man konstant danser over røtter og store og små steiner.
halvveis. Nå teller hver kilometer, og jeg prøver å psyke meg opp etter beste evne: «Kom igjen … bare fire kilometer til, så har du løpt 2/3».
Da jeg kommer ned til drikkestasjonen i Ottsjö, er det fantastisk stemning. Det står mange og heier, og funksjonaerene er hjelpsomme. Sola steker, og jeg skynder meg videre. Jeg kan se det siste fjellet i løpet, men selv på de små, bratte partiene gjør det vondt i beina. På de siste 12 kilometerne handler det bare om å overleve. Jeg blir løpt forbi av noen, men løper også forbi andre, og det gir meg energi at jeg fortsatt er raskere enn de fleste oppover.
Siste fjell
På Tourens tredje etappe fikk jeg også prøvd meg på å løpe i bratte motbakker. På Vertical K skal 1000 høydemeter forseres i løpet av 4,9 km, og det var en super opplevelse. Hardt og morsomt, og stemningen rundt løpet var topp. At jeg lyktes med å komme inn på en hederlig plassering der har gitt meg selvtillit til stigningene i den avsluttende fjellmaratonen.
Nå kjemper jeg meg opp mot dagens siste fjelltopp, Välliste. Selv om jeg er sliten, og vet at den siste nedoverbakken blir en kamp for å komme til mål, beiner jeg i vei opp den siste stigningen og ender med å sette 20. raskeste tid der av alle. Det er en seier i seg selv.
Nå skal jeg bare ned til mål. Jeg ser på klokka. 37 km løpt, 6 km igjen. Ned, ned, ned. Et par løpere snubler og faller, men de løper nok forbi meg igjen. Jeg prøver å holde momentet oppe og løpe jevnt, men lårene mine brenner, så det er ikke så lett.
40 kilometer løpt. Nå er det flatere og litt lettere å plassere føttene riktig. «Kom igjen. Du kan rekke det innen fem timer! 2000 meter til mål. Kom igjen!»
Det går oppover. Jeg løper forbi et par stykker til, og nå kan jeg høre speakeren.
Klokka mi sier 43 km, og der dukker det opp et skilt om at det er 500 meter igjen. Antiklimaks. Heldigvis er det mange som heier, og jeg kan ikke bli innhentet av de bak.
Det er de lengste 500 meterne jeg har løpt i hele mitt liv. Da jeg kommer over målstreken og får medaljen, kjenner jeg at beina gir etter. Jeg går som en gammel mann. Musklene er harde som betong, og alt gjør vondt, men jeg har gjennomført Kia Fjällmaraton 2019 og hele Tour de Fjällmaraton.
Tidligere har jeg syklet etapperitt på 21 dager og syklet over 270 kilometer i regn og fire graders varme. Men Tour de Fjällmaraton er det hardeste jeg har prøvd – men også så fantastisk. Jeg kommer garantert tilbake neste år!