BIKEPACKING
– 1652 km langt sykkelritt tvers gjennom Tysklands mest øde og ukjente villmark.
Det 1652 km lange sykkelrittet
Bikepacking Trans Germany går gjennom Tyskland fra sørvest til nordøst, og er en oppdagelsesferd gjennom landets vakreste og mest ukjente villmark. Asfaltveier kan du bare glemme – derimot er det tøffe stigninger, tekniske stier og små skogsveier i det uendelige. Og det sykles døgnet rundt, for stoppeklokka settes aldri på pause. Bli med på en uke langt sykkeleventyr ute i den ville tyske ødemarka.
Det ligger et grått skydekke over Basel denne søndagen i juli, men av og til slipper enkelte solstråler gjennom og skinner skarpt over Rhinens ellers mørke overflate. På den kombinerte gang- og sykkelstien langs elva triller Lars Schmidt (54) på sin Open-gravelbike. Den er montert med en strømlinjeformet rammeveske i ultralett cubenfiber, en aerodynamisk 10-liters «seteveske» og diverse elektronikk.
Rundt Lars tråkker over hundre andre syklister rundt på den hardpakkede grusstien. De er samlet her fra hele verden for å prøve seg på Bikepacking Trans Germany (BTG) – et såkalt «ultra-endurance self-supported bikepacking race».
Foran dem venter 1652 kilometer med utmattende sykling gjennom storslått natur og naermest uvirkelig øde områder på kryss og tvers av fire landegrenser. Fra det sekundet startskuddet lyder, stoppes ikke klokka før rytterne er i mål.
85 prosent av ruta foregår på småveier bestående av grus og sand eller mer eller mindre tekniske stier gjennom skoger og myrer. De neste dagene vil en asfaltvei vaere en sjelden, men sårt tiltrengt, avveksling for de eventyrlystne sykkelrytterne. Stigninger vil de derimot ikke savne, for med 21 500 høydemeter på veien fra Basel i sør til det nordligste punktet på øya Rügen ved Østersjøen vil rytterne måtte tråkke sine fullastede sykler oppover igjen og igjen.
Minimalt med søvn
Etter at startskuddet går, sprenges feltet på sykkelstien langs Rhinen raskt. En gruppe på rundt 25 ryttere har lagt seg i front, og spesielt en ung tsjekker setter opp farten, roper og gestikulerer til annen trafikk og tråkker i vei som om var det et bruddforsøk i Tour de France.
– Det ble syklet skikkelig fort, og jeg tenkte bare: «Oi! Nå er vi i gang». Men det var helt sprøtt, for i et slikt ritt er det virkelig helt meningsløst å bruke så mye krefter. Faktisk handler det mer enn noe annet om å disponere kreftene og ta så få pauser som mulig, forklarer Lars.
– Det blir kalt et skilpadderitt, for alt skjer naermest i slowmotion.
Man sykler ikke fort, men sitter og skravler med de andre sykkelrytterne. Det ville du aldri gjort i et landeveisritt. I ritt som dette sykler du til gjengjeld uavbrutt dag ut og dag inn, og klokka stoppes aldri. Det blir minimalt med søvn, forklarer Lars.
Du må klare deg selv
BTG er et selvforsørgende ritt, noe som vil si at deltakerne selv må sørge for absolutt alt underveis. Man får utlevert en rute i form av GPS-filer det skal sykles etter, og alle deltakerne må ha en satellittsender, både for å vise rytterens nøyaktige posisjon, slik at de kan følges live, og for sikkerheten, slik at rytteren med et trykk kan tilkalle akutt nødhjelp. Men alt som handler om mat, hvile, overnatting, vedlikehold og eventuelle tekniske problemer må man fikse selv. Det stiller høye krav til både forberedelser, medbrakt utstyr og planlegging underveis.
– Ved starten i Basel sitter man med alt utstyret på sykkelen og ser på semiproffene som har finstudert ruta og planlagt alt ned til minste detalj, for eksempel komfortable Airbnb-overnattinger. De sykler nesten uten noe som helst – bare
3–4 liter vann, en liten ryggsekk med sandwicher og en overlevelsespose i sølvpapir. Når de står der på startstreken ser det ut som de bare skal sykle en søndagstur. De er helt ekstreme, sier Lars.
Av de 110 deltakerne i BTG 2019 er det bare cirka halvparten som bryr seg om resultatlista og fokuserer på den harde kampen om minutter døgnet rundt. Resten av feltet er «turister» som sykler den ambisiøse turen (eller så mye av den de rekker i løpet av ferien) i behagelig tempo og med skikkelige spisepauser og overnattinger.
Slik er det ikke for Lars. Han har planlagt 20 timers sykling i døgnet, inkludert ultrakorte spise- og toalettpauser, avløst av 4 timers hvile.
– Konkurransemessig handler alt om minutter på sykkelen. Det gjelder mer enn noe annet å vaere i bevegelse konstant. Slik vinner du. Så for dem som virkelig vil vinne rittet, handler det om søvnundertrykkelse. Det kjøret er jeg tross alt blitt for gammel til, sier Lars.
På plass i førergruppen
Etter det første døgnet har Lars syklet 330 km, vaert på sykkelen i 20 timer og ligger – ganske tilfeldig – aller først. Ganske overraskende, for han har egentlig bare hengt med i feltet, men i takt med at andre har tatt hvilepauser, har han gått forbi – noe som raskt forskyver seg når han neste gang stopper for en hvil. Men planen hans fungerer, og selv om Lars de neste dagene kan se på liveoppdateringen hvordan flere deltakere passerer ham og rykker fra, føler han at han har overskudd og god flyt.
Da han etter 400 km kommer inn i området Schwäbische Alb blir bakkene brattere, og stigninger på 4–5 prosent blir til 6–8 prosent. Med Lars’ 83 kg betyr det lavere fart for ikke å øke energiforbruket.
– Sykkelteknisk er det spesielt å sykle et så langt utholdenhetsritt. Du bør passe på å skifte gir før selv de minste bakker, gire ned i vinden, ikke akselerere ut av svingene, osv. Du bør unngå alle former for ekstra energibruk, for eksempel akselerasjoner og ekstra trykk i pedalene – også om det bare er tre kjappe tråkk over en liten hump, fordi det forbrenner sukker med en gang. Den energien du har, bør du disponere sinnssykt godt gjennom hele dagen for ikke å gå tom. Ellers klarer du rett og slett ikke å sykle 20 timer i døgnet.
Én blir til to
Den tredje dagen blir Lars kontaktet av arrangørene. Satellittsenderen hans er ødelagt, så det vil vaere fint hvis han kan ta følge med en av de andre deltakerne, slik at han fortsatt kan følges på liveoppdateringen og ha en sikkerhetsknapp.
Da Lars neste morgen spiser frokost på en bensinstasjon, kommer plutselig en bekjent av ham som også deltar i rittet.Torben Bartholin (35) deltar også i BTG for første gang, og målet hans er å få best mulig tid.
«Du må sykle konstant. For dem som virkelig vil vinne, handler det om søvnundertrykkelse.»
– Jeg visste at Torben lå i naerheten, men at han sykler inn på samme bensinstasjon når jeg jeg sitter der, det er helt sprøtt. Men vi bestemmer oss for å prøve om det kan fungere å slå følge. Det kan vaere vanskelig selv om det bare er noen få prosent forskjell i tempo – for da klarer du rett og slett ikke sykle optimalt, men må enten slite for å henge på den andre eller vente hele tiden. Det fungerer ikke i et slikt ritt. Men nesten som et mirakel fungerer det veldig bra. Det blir også en helt annen opplevelse og en mye hyggeligere tur, der vi skravler og kan dele opplevelser og inntrykk.
De neste tre dagene tråkker duoen seg videre gjennom Øst-Tyskland og krysser de øde grensene gjentatte ganger inn og ut av Tsjekkia, mens ruta snor seg nordover langs det gamle jernteppet. Hele tiden skifter de tynt befolkede og vidstrakte land- og skogområdene karakter.
– Det er rett og slett en enorm naturopplevelse.Vi sykler mange steder man ellers aldri ville tenke på å oppsøke. Vi sykler gjennom enorme, mørke, dype skoger, og man blir igjen og igjen forundret over hvor flott natur det er i Europa, og hvor vilt det er.Vi så grevlinger, villsvinflokker, hvite traner, ugler, ørner, vaskebjørner, slanger, kronhjort, og vi hørte til og med ulver i det fjerne da vi kjørte gjennom Sachsen inn mot Polen.
Lars og Torben er trofaste mot målet om å vaere på setet 20 timer i døgnet. Hele tiden er de blant de 5–10 fremste rytterne i rittet, der plasseringene hele tiden endrer seg på resultatlista, i takt med deltakernes ulike rytmer for hvile, spising og sykling.
Konstant utmattet og sulten
Men utmattelsen sliter på dem, og søvnen – eller rettere sagt mangelen på søvn – er en større og større utfordring ettersom dagene skrider fram.
– Mange i disse rittene snakker om at de er redde for å sovne på sykkelen. Jeg hadde det motsatt, for på sykkelen fikk jeg adrenalin og følte meg ikke sliten. Men jeg kunne rett og slett ikke falle til ro når vi skulle hvile, så jeg sov utrolig lite. Det ble til sammen 12 timer på 6 døgn, og det er jo latterlig lite, sier Lars.
Den praktiske løsningen blir korte powernaps. De legger seg med ryggsekken under nakken, setter alarmen på 10 minutter, og så er det å komme seg opp og på sykkelen igjen. Den taktikken virker, og de 10 minuttene kan de sykle
«Jeg kunne rett og slett ikke falle til ro, og sov bare 12 timer på 6 døgn.»
langt på. Det konstante fysiske presset på kropp og kretsløp krever energi, og de to syklistene har derfor naermest konstant en enorm appetitt. Så når det i de ofte tynt befolkede områdene dukker opp en bensinstasjon eller et supermarked, må energilagrene fylles – og det bør gå fort.
– Du bør ikke gå i shoppingfella å tenke at «det der ser også godt ut». Jeg visste nøyaktig hva jeg ville ha. Så det var de samme seks tingene jeg kjøpte hver gang: sjokomelk, fløte, brød, energibarer, frukt og vann. Og så ignorerte jeg alt annet. Slik kastet jeg ikke bort tid i butikkene og sparte dyrebare minutter. Ikke noe forvirring eller tull. Bare rett inn og rett ut, forteller Lars.
– På restauranter var det også en fast rutine: Jeg ba en person som så sympatisk ut om å se etter sykkelen mens jeg gikk rett bort til kassa. Der bestilte jeg en dobbelt porsjon av det øverste på menyen, samt fire sandwicher og – veldig viktig – betalte med en gang. Så gikk jeg på do og ble ferdig med det. Deretter gikk jeg ut til sykkelen, takket for hjelpen, ventet på maten, spiste – og syklet igjen. Det blir ikke mer effektivt enn det!
Kurs mot sivilisasjonen
Etter en liten avstikker inn i Polen svinger ruta den femte dagen nordvestover med en solid sving utenom Berlin. Med storbyen lagt bak seg er det storslått åpent landskap med utallige vann, og de to sykler time etter time på rette, sandfylte småveier. Det er tungt å tråkke og det taerer voldsomt på de sparsomme energilagrene. Men grus- og sandveiene avløses etter hvert av flere og flere partier med skikkelige asfaltveier og sivilisasjon.
Etter en siste urolig overnatting i et øde busskur, bestemmer Lars og Torben seg – selv om de er utrolig slitne – for å tråkke på og se om de kan klare å ta igjen et par foranliggende syklister på de siste 220 km opp til Rügen. Det høye tempoet gir heldigvis resultater, og de suser etter hvert forbi fire ryttere, som passerte dem da de hvilte, men nå sykler på «cruisekontroll».
Måkeskrik høres overalt i den friske vinden da Lars og Torben lørdag ettermiddag ruller inn på plassen ved Kap Arkona-fyret på Rügens nordligste spiss.
6 dager, 7 timer og 42 minutter sier sykkelcomputeren på Lars’ sykkelstyre. 1655 km og 21 403 høydemeter er tilbakelagt. De er utkjørte, sultne – som alltid – og ubeskrivelig trøtte, men mer enn noe annet er de glade og fornøyde.
Noen deltakere venter allerede ved fyrtårnet, og andre dukker opp i løpet av de neste timene. Dermed blir alle dem som i dagevis bare har vaert lysende prikker på kartet, og som nådeløst lå og jaktet på hverandre, til levende personer som snakker, ler og klapper hverandre på skuldra. Her er det ingen ergrelser over tapt tid og svake plasseringer. Bare en felles, stolt «vi gjorde det»-følelse og spontan utveksling av røverhistorier og fortellinger på ulike språk om spesielle opplevelser på sykkelen.
– Som idrettsprestasjon kan de fleste gjøre dette. Det er jo ikke hardt på samme måte som et landeveisritt på høyt nivå, der man sykler seg helt i kjelleren på to-fire timer. Bruker man for eksempel 14 dager på å sykle rittet, vil man sykle seg i form underveis. Rittet er framfor alt en mental utfordring, der eventyret og de mange inntrykkene og opplevelsene er noe helt spesielt, sier Lars.