ULTRASYKLING
— sykkelritt og sykkelferie møtes i en ny form for ekstremritt som blir stadig mer populaert.
... skal klare seg selv. Det er bade eventyr og store fysiske, mentale og praktiske utfordringer.
Du våkner opp i en grøft i et land du aldri har vaert i før. Mens du langsomt kommer til deg selv, prøver du å komme på hvilket land det egentlig var du la deg til å sove i dagen før. Eller «dagen før» er kanskje ikke helt riktig. Nattesøvnen har vaert på fire timer, som du nøye har valgt til å passe med når på døgnet det er mørkest. På den måten kan du spare batteriet i sykkellyktene – og alle de ekstra kreftene det tar å sykle om natta.
«Sove» er også litt overdrevet, for det er noe man gjør i sin varme seng hjemme. Du har derimot ligget sammenkrøpet bak en busk – i en tynn sovepose oppå to plastposer. Duggen som drypper ned fra traerne og buskene i veikanten har nesten gjort soveposen klissvåt, og klaerne du sover i er allerede klamme.
Da passer det bra at «pysjen» din også er reservesettet ditt av sykkelklaer, for når du våkner opp og får pakket sammen soveutstyret i den 17 liter store seteveska, finner du fram regnjakka, for tåka, som henger rundt deg, blir trolig forvandlet til regn i løpet av et par timer.
Du sjekker sykkelcomputeren. 1875 kilometer har du syklet. Da passerer du altså et rundt tall i dag: 2000 kilometer. Det har du sett fram til, for da er du halvveis til mål.
Startet med RAAM
Beskrivelsen over er en tenkt situasjon. Men den er likevel hundre prosent realistisk, for det er slik hverdagen er for deltakerne i den nye formen for sykkelritt, som stadig flere velger å prøve seg på. Unsupported ultra bike races kalles de, og det er en spesiell blanding av sykkelferie og sykkelritt. Deltakerne i rittene er på alle nivåer, alt fra World Tour-ryttere til erfarne sykkelmosjonister og eventyrere som bare har byttet ut terrengskoene med en sykkel for å få en smakebit på det episke eventyret som ligger i å gjennomføre en av de nye ekstreme utfordringene.
For å forstå hva de nye rittene dreier seg om, bør man kjenne forhistorien. Den startet for snart 40 år siden på den amerikanske østkysten under navnet Race Across America. RAAM, som rittet i dag er kjent som, var det første store ultrasykkelrittet som for alvor fikk overskrifter og fokuserte på ultradelen av sykkelsporten. Siden 1982 har syklister fra hele verden hvert år gitt seg i kast med de mytiske 4860 kilometerne fra Oceanside i California i vest til Annapolis, Maryland, i øst. Prinsippet i rittet er enkelt: Klokka tikker fra startskuddet går til målstreken krysses, og så er det bare om å gjøre å komme først. Det har østerrikske Christoph Strasser vaert den raskeste til hittil. I 2014 tok det ham 7 døgn, 15 timer og 56 minutter å gjennomføre rittets 4860 kilometer. Han har for øvrig vunnet rittet seks ganger, sist i 2019.
Men mens Race Across America er ekstremt, skiller det seg likevel fra den nye formen for ultrasykkelritt på ett vesentlig punkt: Rittet er «supported». Det betyr at deltakerne har to følgebiler og flere hjelpere med. De lager mat, velger sykler (RAAM-rytterne har som regel med én temposykkel og én eller flere landeveissykler),
Rytterne må selv frakte alt utstyret på sykkelen, og de kan ikke få hjelp av andre.
gir massasje og all annen hjelp syklistene vil ha, slik at de selv bare trenger å fokusere på én ting: å tråkke i pedalene – hardt og lenge.
RAAM er naermest blitt synonymt med ultrasykling, men de nye rittene der syklistene må klare seg selv byr på helt andre og mer eventyrlige utfordringer. Nå er de i ferd med å innhente store ritt som RAAM i samme tempo som sprintlagene som tar igjen et brudd på en flat Tour de France-etappe.
Må klare seg selv
I de nye rittene er alt snudd på hodet: Rytterne må selv frakte alt utstyret på sykkelen. De har ikke lov til å få følge av verken biler eller syklister, og den eneste hjelpen de kan få utenfra, er den de kan kjøpe seg på hoteller, restauranter, bensinstasjoner, sykkelbutikker og hva de ellers måtte passere på veien. Resten av tiden må deltakerne ordne opp selv, og ofte må de til og med finne den beste ruta mellom sjekkpunktene i rittet.
Bikepackingrittene har vokst i popularitet overraskende fort. Det hele startet i 2013, da langtur
entusiasten Mike Hall første gang arrangerte Transcontinental Race (TCR) i Europa. Rittet gikk fra Belgia og cirka 4000 kilometer tvers gjennom det europeiske kontinentet til sør i Hellas.
Reglene var egentlig ganske enkle: Deltakerne skulle ha med en GPS-sender og en liten mengde obligatorisk utstyr – og så sykle fra start til mål. Ruta kunne de velge selv, men underveis måtte de innom noen sjekkpunkter der de fikk stempel som dokumentasjon. Førstemann over målstreken vant.
Året etter fulgte USA opp med sitt eget Trans Am Bike Race. Det fulgte den kjente sykkelveien Trans America BicycleTrail på 6800 kilometer fra øst til vest. Vinneren det første året var nevnte Mike Hall, som ble filmet til dokumentaren «Inspired to Ride».
Vennlige og rolige Mike Hall ble et ikon for den nye konkurranseformen. Selv om han vant rittene på rekordtid, handlet det aller meste for ham om eventyret og opplevelsen. Borte var den knallharde kampen om plasseringer, som kjennetegner ritt som RAAM. Dermed var bikepackingrittene født. Ledet an av Mike Hall skapte de en subkultur innen ultrasykling – en subkultur som ble udødeliggjort i 2017, da Mike Hall på tragisk vis ble drept i en trafikkulykke under Indian Pacific Wheel Race, et ritt som går tvers over Australia.
Kjaeresten hans, Anna, bestemte seg for å føre TCR videre, og i dag står arrangørene bak både Transcontinental Race og rittetTrans Pyrenees i Spania.
Nå har bikepackingrittene vokst voldsomt i popularitet, og i dag finnes det ritt over hele verden.
Moderne eventyr
Men hvorfor er bikepackingrittene blitt så populaere? Noe av forklaringen får du kanskje hvis du ser på prisen for å delta i RAAM: cirka 32 000 kroner koster startnummeret. I tillegg må du betale for flybilletter, leiebiler og overnatting til deg selv og hele støtteapparatet, så totalprisen kan fort naerme seg 200 000 kroner.
Til sammenligning slipper du unna med under 3000 kroner for å delta i Transcontinental Race. Du må riktignok betale 500 kroner for å leie GPS-senderen.
Den store prisforskjellen er naturlig, for deltakerne får ikke noe service underveis. Det er ingen veier som er sperret av. Ingen drikkestasjoner eller mellomtider. Det er bare eventyret. Det ser også ut til at det er det enkle gjør-det-selv-formatet som lokker deltakerne.
Hvis de 3000 kronene til påmelding også er for mye, kan du melde deg på for eksempel Tour Divide. Det er helt gratis. Men touren er egentlig ikke et ritt. Det er en «sykkeltur» – forstått på den måten at det ikke er noen resultatliste. Det er bare ruta, som går fra Canada til Mexico – totalt 4418 kilometer på sykkelruta Great Divide Mountain Bike Route. Hvis du får lyst til å prøve deg på den utfordringen, er det også her en gammel kjenning som har rekorden: I 2016 syklet Mike Hall turen på 13 dager og 11 timer.
Til forskjell fra TCR går ruta i Tour Divide på alt annet enn asfaltveier og består av en blanding av grusveier og stier gjennom og over Rocky Mountains.
Underlaget og dekkene som brukes er noe annet som er forskjellig i de ulike bikepackingrittene: Noen av dem er rene asfaltritt, noen går bare på grus, mens andre går på stier terrenget – eller en blanding av alt sammen.
Det elementet er kanskje også litt av grunnen til at rittene tilsynelatende har truffet blink når det gjelder å skape en holdbar trend i sykkelmiljøet: Du vet aldri helt hvor du har rittformen.All kontrollen og forutsigbarheten du har i de faste rammene i andre sykkelritt, er borte. Det som står igjen, er en masse ulike former for eventyr – bundet sammen av ett element: De foregår på to hjul.
Startnummeret til RAAM koster 32 000. Flere av bikepackingrittene er gratis.