SOMMER-OL.

Mens vi teller ned til årets leker, disker vi opp med et gledelig gjensyn med noen av de mest minneverdige opp- og nedturene fra OL-historien.

23. juli tennes den olympiske flammen for 32. gang og varsler med det starten på verdens største idrettsbegivenhet. 11 097 utøvere fra 205 nasjoner konkurrerer i 48 idrettsgrener, med hele verdens øyne rettet mot seg. Men slik har det ikke alltid vaert. De moderne olympiske lekene startet som et litt utskjelt, latterliggjort påfunn, som holdt på å slukke før det for alvor tok fyr. Siden har storpolitikk gang på gang truet idrettsbegivenheten som i utgangspunktet handlet om samhold og å samle verden på tvers av kulturer, religion og politiske forskjeller. Her forteller vi hele historien.

Den 6. april 1896 klokka 14.30 lød det skarpe smellet av en startpistol på Det panathenske stadion i det sørøstlige Athen. Lyden sendte åtte hvitkledde løpere fra startstreken og ut på den støvete grusbanen. 12,2 sekunder senere krysset den amerikanske collegestudenten Francis Lane målstreken som den første. Tiden var ikke – heller ikke etter datidens standarder – noe å skrive hjem om, og Lanes løpekarriere ble også avsluttet i finalen, der det ble delt tredjeplass. Likevel er begivenheten en milepael i idrettshistorien, for den middelmådige sprinten var den første begivenheten i de første moderne olympiske lekene og markerte dermed starten på det som siden har utviklet

seg til å bli verdens klart største idrettsbegivenhet. Før Lanes 12 sekunders kraftanstrengelse den aprildagen hadde det pågått omfattende diplomatisk jobb i to år.

Mannen bak det hele var den franske pedagogen og historikeren Pierre de Coubertin, som lenge hadde gått og grublet på ideen om å gjenopplive den antikke olympiaden. Han var ikke den første som fikk ideen, men timingen hans var den beste. Datidens strømninger dyrket forbindelsen mellom kropp og sinn, og begeistringen for antikken var – etter noen arkeologiske funn i Hellas – på sitt høyeste. I tillegg var det stort behov for forsoning etter et slitsomt århundre preget av krig.

Mer enn en idrettsbegivenhet

Coubertins drøm var i utgangspunktet mye mer enn en idrettskonkurranse. Det var også en begivenhets om skulle samle alle verdens land, legge stridigheter bak seg og hylle samholdet. Det var en tanke om å påvirke menneskeheten til aktivitet og trening, og målet var ikke å hylle vinnerne, men å fremheve innsatsen og respekten for hverandre gjennom rettferdig kappestrid. Derfor lød også et av hans mest kjente sitater slik:

– Det viktige i olympiaden er ikke å vinne, men å delta. Det viktige i livet er ikke triumfen, men kampen. Det essensielle er ikke å ha seiret, men å ha kjempet.

De første olympiske lekene ble en suksess. 14 nasjoner og 241 utøvere deltok. Riktignok var 169 av dem grekere, og begivenheten fikk dermed et noe lokalt preg. Dessverre var det ikke noe bedre i St. Louis i

1904. Der hadde antall deltakerland falt til 12, og selv om lekene i USA hadde deltakelse av 647 utøvere, kom 582 av dem fra USA eller Canada.

I 1912 lysnet det. Med lekene i Stockholm, som senere ble kjent som «solskinnslekene», ble OL en stor suksess. Men bare to år senere falt skuddene i Sarajevo, og første verdenskrig brøt ut og satte en stopper for de sjette olympiske lekene. Det kunne kanskje virke som et dødsstøt til både arrangementet og den olympiske samholdstanken, men krigen virket faktisk motsatt.

Lekene i 1920 – de første etter første verdenskrig – markerte et vendepunkt. Hele den olympiske ideen passet inn i datidens behov for forsoning, og grepene med freds-og forsonings symbolikk ble tattfull tut. Det var på olympiastadion i Antwerpen i 1920 OL-flagget for første gang ble heist, den olympiske eden sverget og fredsduer sluppet fri.

Sportslig form

Også sportslig begynte de moderne olympiske lekene å finne sin form. De første årene var preget av søken og tilfeldigheter. Krokket, pelota og diverse seilregattaer var for eksempel på programmet i år 1900, og konkurransene ble arrangert tilfeldige steder i parker og havner, uten at mange som så på var klar over om de var vitne til en olympisk begivenhet eller bare en hyggelig selskapslek.

Maratonøvelsen ble oppfunnet til OL i 1896 som en hyllest til de greske røttene. Distansen var cirka 40 km. Det endret seg ved OL i London i 1908. Der fikk dronning Alexandra rett før start flyttet startområdet til en annen del av slottsparken, slik at kongebarna kunne følge med. Det brakte distansen opp til 42 195 meter.

Amerikaneren Jesse Owens var den store stjernen under OL i Berlin i 1936. Han tok fire gull og beviste dermed at den ariske rasen ikke var så overlegen som nazistene skulle ha det til.

OL hadde nesten fra start av politiske over- og undertoner. Her gjør de amerikanske sprinterne Tommie Smith og John Carlos en Black Pantherhilsen under premieutdelingen i 1968. Bronsevinneren, australske Peter Normanb, aereretmenneskerettighetsmerke på jakka, i sympati med dem.