«Det viktige i olympiaden er ikke å vinne, men å delta»
OLs grunnlegger Pierre de Coubertin
Alt det endret seg i 1920. I Antwerpen dannet det storslåtte olympiastadionet rammen rundt klassiske olympiske konkurranser, og svømmedisiplinene, som tidligere var blitt arrangert rundt omkring i elver og innsjøer, fikk for første gang sitt eget stadion.
Men OLs utfordringer var ikke forbi. I april 1931 ble Berlin valgt som vertsby for de olympiske lekene i 1936.To år senere kom Hitler til makten, og han gjorde OL i 1936 til en eneste lang oppvisning i nazistisk propaganda. Til tross for den opprinnelige tanken, hadde OL og politikk også tidligere påvirket hverandre, men nå smeltet de sammen i et jerngrep det var umulig å komme ut av. Hitler brukte de olympiske symbolene som fakkelen til å hevde en direkte forbindelse mellom den ariske rase og de antikke overmenneskene, og idrettsutøvere fra hele verden ble brukt i Nazi Tysklandseffektive propagandamaskineri.
Det var riktignok ikke bare den velsmurte nazistiske propagandamaskinens omgjorde at Det tredjerikes verdier ble spredd over hele verden. OL i 1936 nøt også godt av ny teknologi. Radioen var blitt svaert utbredt i årene før lekene, og med den nådde OL plutselig ut til hundretusenvis av lyttere over hele verden. Dermed
Om OL som prosjekt kan betraktes som en suksess, avhenger av øyet som ser.
ble et av de politisk styggeste olympiske lekene i historien paradoksalt nok også et av de mest populaere.
Med utbruddet av 2. verdenskrig i 1939 ble det også den lengste pausen i lekenes historie. 12 år gikk det fra viljens uhyggelige triumf i 1936, til verdens idrettsutøvere igjen kunne samles og synge OL-hymnen i London i 1948. Selv om OL i 1948 på mange måter ble et forsoningens OL, og de bombastiske nasjonalistiske overtonene var erstattet av mer ydmyk klang, ble politikken aldri drevet helt ut av de framtidige olympiske lekene.
I 1956 ble den kalde krigen plutselig usedvanlig varm, da en vannpolokamp mellom Sovjetunionen og Ungarn endte i et regelrett slagsmål mellom spillerne, og i 1972 ble politikken blodig alvor da den palestinske terrorgruppa Svart September drepte 11 israelske OL-utøvere under en mislykket gisselaksjon.
I 1980 og 1984 dannet de olympiske lekene i henholdsvis Moskva og Los Angeles rammen rundt en storpolitisk konflikt. Over 60 land, anført av USA, boikottet legene i Sovjetunionen, etter sovjeternes invasjon i Afghanistan. Fire år senere gjengjeldte Sovjetunionen gesten ved å utebli fra lekene i USA, sammen med 14 andre sosialistiske land.
Positiv politikk
Men OL har også dannet ramme rundt mer forsonende begivenheter. Selv om historien om sportslig likestilling mellom kjønnene er broket, vedtok Den Olympiske Komité i 1928 at kvinner kunne delta i friidrett, til tross for at nasjoner som Frankrike og USA var imot. I
2012 lyktes det IOC å presse Saudi-Arabia til, som det siste landet, å la kvinner delta i lekene.
Tilbake i OL i 2000 tente den australske sprinteren Cathy Freeman den olympiske flammen og satte ytterligere fokus på vilkårene for Australias urbefolkning ved å baere både det australske flagget og aborginernes flagg da hun løp aeresrunde etter seieren på 400 meter.
I 2016 gjorde OL-komitéen oppmerksom på de mange flyktningene i verden, da de satte sammen et lag av utøvere som alle var på flukt, og i 2021 var det meningen – inntil Nord-Korea trakk seg fra lekene – at de nordkoreanske og sørkoreanske OL-utøverne skulle stille opp under samme flagg.
Om OL som prosjekt kan betraktes som en suksess, avhenger av øyet som ser.Ambisjonene om et apolitisk
stevne for rene amatører gikk i hvert fall raskt fløyten. Men både sportslig, kommersielt og mediemessig er lekene en ubetinget suksess. For mange idrettsutøvere er en OL-medalje det absolutt største man kan oppnå, og noe som gir langt høyere prestisje enn en EM- eller VM-seier. Når den olympiske flammen snart tennes på stadionet i Tokyo, vil nesten en fjerdedel av jordas befolkning følge med.
Om de også vil det om fire, åtte eller åtti år, avhenger av mange forskjellige ting. Storpolitikk utgjør fortsatt en stor trussel. Neppe i form av verdenskriger, men i form av folkelig motstand mot for eksempel vertsnasjonen. Det så man allerede i 2008 i Beijing, og det har også vaert tydelig i forbindelse med neste årsVM i fotball i Qatar.
I tillegg er tilliten til IOC på et ganske lavt nivå etter en masse korrupsjonsanklager, og som alle andre gigantarrangementer må OL kjempe for sin egen relevans og finne den vanskelige balansen mellom tradisjon og fornyelse.