I LEGENDENES FOTSPOR
HISTORIEN OM VERDENS RASKESTE LØPERE
De glupske dyrene kunne ha spist løperne som nattmat.
Siden en barbeint Abebe Bikila sensasjonelt vant OL-maratonen i 1960, har etiopiske løpere fascinert verden. Men hva er hemmeligheten bak deres utrolige løpeevner? Den skotske løperen og antropologen Michael Crawley dro til Etiopia og levde med toppløperne for å finne svaret.
Det er natt i Etiopias hovedstad Addis Abeba. I skjaeret fra lysende neonskilt er to løpere på vei gjennom byen. Duoen tiltrekker seg en del nysgjerrige blikk, for den ene, en bleik skotte iført en treningsjakke i de etiopiske nasjonalfargene, ser ikke ut som noen typisk natteløper på disse kanter. Skotten, Michael Crawley, er antropolog, og oppdraget hans i Etiopia er å komme tett på den løpekulturen som opp gjennom årene har skapt verdensklasseløpere på rekke og rad. Som en del av feltarbeidet har han bedt sin etiopiske løpepartner om å gjenskape den 35 kilometer lange natteturen han pleide å løpe før han ble tatt opp i en klubb og dermed fikk mulighet til å trene utenfor byen.
Makkeren advarer Crawley om at det er to ting man må passe på når man løper der om natta. Det ene er tyver, som vet at et par gode løpesko kan selges for mange penger. Den andre er hyener. Han forteller at han og en annen løper en gang ble omringet av en flokk hyener da det hadde gått et strømbrudd. De glupske dyrene kunne ha spist de to løperne som nattmat, hvis det ikke i akkurat rett øyeblikk hadde kjørt forbi en bil, som de kunne spurte sine livs raskeste intervaller bak. Denne natta er det verken tyver eller hyener på ferde, men Crawley har likevel fått et innblikk i hva det vil si å løpe i Etiopia.
Etiopierne har sammen med kenyanerne dominert internasjonal mellom- og langdistanseløping
i over 50 år. Når vi i vår del av verden skal prøve å forklare den østafrikanske suksessen, henviser vi ofte til spesielt gode løpegener eller fortellinger om barn som løper mange kilometer til skolen hver dag og dermed naturlig trenes opp til å bli fantastiske løpere. Men er mytene sanne, eller er det andre forklaringer på at Etiopia produserer den ene superløperen etter den andre? Det var det Michael Crawley dro til Etiopia for å undersøke naermere.
Crawley, som i tillegg til å vaere antropolog også er en ganske habil løper, slo seg derfor ned blant profesjonelle løpere i Addis Abeba. Byen ligger 2355 meter over havet ved foten av det 3200 meter høye fjellet Entoto og er dermed en av verdens høyest beliggende hovedsteder. I 15 måneder levde og trente han med de etiopiske løperne i den tynne fjellufta. Han sto opp sammen med dem før daggry for å dra på morgenløpeturer i fjellene og skogene rundt byen flere ganger i uka, han dro med dem ut på motbakkeløping klokka tre om natta og han fulgte deres ekstremt varierte treningsprogram, som bare én gang i uka lot løperne løpe på asfalt.
– Etiopierne har en sterk tro på at for å lykkes, må du utnytte ressursene fra omgivelsene på en smart måte. Det gjelder å finne en balanse mellom å trene steder som Mount Entoto og lavereliggende, varmere steder, der det er mulig å løpe fort. Samtidig ble skogstrening, som besto i å løpe sikksakk gjennom tettvokste eukalyptusskoger, sett på som en måte å bygge opp styrke og smidighet på, uten å overbelaste musklene, forteller Michael Crawley til Aktiv Trening.
En nasjon av løpere
Historien om etiopiernes dominans innen løpesporten begynte for alvor med maratonløperen Abebe Bikilas seier under OL i Roma i 1960. Seieren var sensasjonell, men det var langt fra noen tilfeldighet at en etiopier kom først over målstreken. Det var tvert imot resultatet av en årelang politisk visjon. Etiopias davaerende keiser Haile Selassie var fast bestemt på at Etiopia skulle plasseres på verdenskartet gjennom store idrettsprestasjoner.
Oppgaven med å få de etiopiske utøverne i form slik at de kunne leve opp til keiserens forventninger, tilfalt svensken Onni Niskanen. Han hadde en beskjeden karriere som eliteløper bak seg og var opprinnelig en Røde Kors-utsending i Etiopia. Da han under et cocktailselskap like etter ankomst ga uttrykk for at han delte keiserens oppfatning av at Etiopia kunne vinne respekt på verdens idrettsarenaer, ble han ansatt som fysisk trener for soldatene i livgarden.
Blant de beste soldatene Niskanen fritok fra tjeneste, slik at de kunne løpe to ganger daglig i kupert terreng, var Abebe Bikila. Han ble tatt ut til OL i Roma på grunn av et forfall i siste øyeblikk, og endte med å skape et av OL-historiens villeste øyeblikk. Ikke bare var seieren totalt uventet,Abebe Bikila satte også ny verdensrekord med tiden 2.15.16 og han hadde heller ikke sko på! Det hadde ikke lyktes å finne noen gode sko i Roma som passet ham, og for ikke å risikere å få vannblemmer bestemte han seg for å løpe de 42,2 kilometerne på de harde italienske veiene barbeint.
Da Abebe Bikila kom hjem til Etiopia, var det som nasjonalhelt. Seieren satte ytterligere fart på den populaere løpekulturen, noe som er en vesentlig årsak til at etiopierne siden har vaert en maktfaktor i løpesporten. For ja, etiopiernes suksess handler om mer enn bare gode gener og høydetrening, understreker Crawley.
– Det er nok noe sannhet i den forklaringen, men jeg mener den overser det harde arbeidet tusenvis av unge menn og kvinner i Etiopia gjør for å lykkes. Den ignorerer også det faktum at etiopiske løpere
«Det ble sett på som svaert antisosial atferd å løpe alene.»
får masse støtte fra regjeringen, gjennom hundrevis av treningsleirer for unge utøvere etablert i distriktene, og andre organisasjoner som Commercial Bank of Etiopia og Electric Power Corporation, som sponser løpelag. Det betyr at hundrevis av mennesker får lønn for å løpe på fulltid uten å trenge å tenke på noe annet, forklarer han.
Gruppen har makten
Det forholdet til løping Michael Crawley opplevde blant de etiopiske løperne var på mange måter svaert annerledes fra det man kjenner fra vestlige toppidrettsutøvere. Her har vi ofte en vitenskapelig tilnaerming til treningen, der man forsøker å optimere alle forhold rundt for eksempel ernaering og restitusjon ned til minste detalj i jakten på mikroskopiske forbedringer som kan gi en marginal fordel over konkurrentene. Men i Etiopia var det ingen spesialsydde madrasser eller personlig skreddersydde dietter til løperne, bemerket Crawley.
Tvert imot lå de ofte på en tynn madrass på et betonggulv, og når de sov midt på dagen etter den harde morgentreningen, var det ofte i et rom med radioen på og der andre løpere satt og snakket sammen.
Om natta bjeffet hunder uavbrutt, og kirkeklokkene ringte allerede klokka fire om morgenen. Men det lot ikke til å bekymre løperne nevneverdig. Forholdet deres til energi og ernaering var også mer avslappet enn man ser hos vestlige toppidrettsutøvere, noe Michael Crawley også fikk merke på egen kropp.
– Fordi vi kjørte langt til trening tre ganger i uka, spiste vi ofte ikke noe før to eller tre timer etter trening. På det tidspunktet var jeg noen ganger helt svimmel av sult. Men det lot ikke til å vaere noen stor bekymring for dem. Jeg tror de så på det å trene «ordentlig» som det viktigste, og de mer perifere tingene var de ikke så opptatt av. Jeg ble ofte minnet om at Abebe Bikila vant OL-gull barbeint og på en diett av injera, sier Crawley med henvisning til en etiopisk pannekake som spises til stort sett alle måltider.
Den kanskje største og helt avgjørende forskjellen på vestlig og etiopisk løpekultur er riktignok det store fokuset på å løpe som en gruppe, ifølge Crawley. Til tross for at løperne også er konkurrenter i kampen om den lille muligheten til å bli tatt ut til et av de internasjonale løpene, der de store pengepremiene ligger, er de også avhengige av hverandre. For de har en tro på at energi ikke er noe som skapes utelukkende av én person, og som er bundet til én kropp, men er noe som kan flyte mellom mennesker, forklarer Michael Crawley.
Å løpe i en gruppe skal gi utøverne mer energi enn de kunne fått ved å trene på egen hånd.
– De etiopiske løperne så på suksess som noe som ble produsert kollektivt. Det ble sett på som svaert antisosial atferd å løpe alene, og jeg fikk ofte høre at «for å transformere deg selv er du nødt til å løpe sammen med andre». Utnyttelse av gruppens kraft ble betraktet som nøkkelen til de etiopiske løpernes suksess, forteller han.
Laeren fra Etiopia
Michael Crawley er nå tilbake i Storbritannia. Han har tatt med seg mye av det etiopiske synet på løpetrening hjem, så han minner nå litt mer om en etiopisk løper enn før.
– En ting som virkelig slo meg i Etiopia, var at maratonløperne bare løp på asfalt én gang i uka. Mesteparten av treningen lignet mer på det vi ville betegne som terrengløp på ujevne skogstier. Jeg prøver å unngå veiene så mye som mulig nå og forsøker å innarbeide den variasjonen jeg laerte i Etiopia i treningen. En annen ting jeg laerte, var viktigheten av å gå til løpingen med en følelse av kreativitet og innovasjon og bevisst gjøre en innsats for å unngå at treningen blir for kjedelig og monoton, forteller Crawley.