Hva er terskeltrening?

Det sentrale begrepet når det gjelder terskeltrening, er laktat, også kalt melkesyre. Når vi løper (eller driver med noen annen form for utholdenhetstrening), produserer vi laktat. Det er en del av kroppens energisystem.

Løper vi rolig, kan blodet hele tiden skille seg av med laktaten, og vi kan holde på i mange timer om vi vil. Øker vi intensiteten, klarer ikke blodet henge med, laktatnivået stiger, og til slutt blir musklene fulle av melkesyre og stivner (løp 400 meter så fort du kan, hvis du vil vite hvordan det føles). Jo raskere vi løper, jo raskere skjer denne opphopningen. Spurter vi i vei, skjer den i løpet av noen sekunder, og løper vi moderat fort, som for eksempel på en 5 km, skjer den i løpet av 20–30 minutter.

Terskeltrening eller terskelintensitet er trening rundt det punktet der musklene ikke lenger klarer å skille seg av med laktaten som gradvis hoper seg opp. Det skjer ofte når vi løper i en fart rundt 10 km- eller halvmaratontempo, men vil man vite nøyaktig når man treffer terskelen, må man måle blodets laktatinnhold med et lite stikk i fingeren.

Mange steder kan man lese at man løper på terskelen når man løper på 80 prosent av makspuls. Har man en makspuls på 180, er altså terskelen på 144. Men det er en grov forenkling, og faktisk er noe av det som skiller toppidrettsutøvere fra mosjonister at eliteutøverne når terskelen ved mye høyere intensitet enn

mosjonistene. Hos en utrent løper begynner laktaten å hope seg opp ved 75 prosent av makspuls, mens Jakob Ingebrigtsen kan presse pulsen opp i 95 prosent av maks før det skjer. Det betyr at han kan utnytte motoren sin i mye høyere grad før beina begynner å få melkesyre.

Ved å flytte terskelen din fra for eksempel 80 prosent av makspuls til 90 prosent av makspuls vil du dermed kunne prestere langt bedre på alt fra 800 meter til maraton.