Skattejakten
Siden 1800-tallet har koboltblått vaert en fast gjest i ethvert hus, mest i form av vakre glassgjenstander som gjør aere på den unike fargen.
PÅ SLUTTEN AV 1700-tallet startet Blaafargevaerket på Modum produksjonen av blåfargen. Den ble oppdaget der på ren slump. Sølvtyven Ole Witlock var vanligvis ikke så heldig av seg. Men da han i 1772 kom vandrende over Skuterudåsen på Modum, etter å ha blitt jaget fra Kongsberg by, startet han faktisk et norsk «Klondike».
Midt oppe i åsen snublet han over en steinklump han mente måtte vaere det reneste sølv, og snart lot han tunga løpe om sin utrolige lykke. Men det var ikke sølv Ole hadde funnet, det var ren koboltmalm.
Under vanlige omstendigheter opptrer kobolten i en tett forening med nikkel, en blanding som er vanskelig å separere. Men på Modum hadde naturen selv foretatt en unik separasjon. Dette gjorde blåfargen som ble utvunnet på Blaafarvevaerket, ganske enestående, selv utenfor landets grenser.
Foredlingen av malm til det fine pulveret, som betales som det kosteligste naturprodukt, var både langsom, omstendelig og ikke minst dyr. Malmen ble knust og oppvarmet slik at det slapp fra seg det giftige stoffet arsen, som gjorde blåfargen grumsete og uren. Den knuste og rensede malmen ble blandet med pottaske og kvarts fra fjellet. Alt ble så smeltet til en flytende masse, som igjen ble sluppet opp i store kar med kaldt vann. Møtet med det kalde vannet fikk den rødglødende massen til å eksploderte i tusenvis av ørsmå glassbiter, til en tykk glassgrøt. Så ble glassgrøten herdet og knust til fint pulver.
Ved sinnrik sortering fikk man skilt de forskjellige blånyansene fra hverandre. En sorteringsprosess som kunne utføres både 20 og 25 ganger, beroende på hvor mange nyanser man ville ha fram.
Det koboltblå gjorde seg snart gjeldende på markedet. På 1800tallet var vaser, krukker, flasker og glass i den vakre blånyansen å se i hvert eneste hjem som fulgte moten.