For min søsters skyld (2:8)

Det er uten tvil den merkeligste dagen i Sivs liv. Med ett har hun nå muligheten til å gi sin kjaere søster Frida en sjanse til å leve – men samtidig har hun forpliktet seg til å gifte seg med en mann hun ikke elsker …

FØRST VAR DET som om kontoret snurret rundt, med Siv som et vaklevorent midtpunkt. Hun måtte holde seg fast i stolen sin for ikke å bli slynget ut i den store tomheten. Det svartnet for øynene hennes, men hun hørte likevel seg selv, langt borte, akseptere det absurde forslaget til Viggo.

Himmel, hun hadde nettopp lovet å gifte seg med Noah, den flotte og sjarmerende mannen hun hadde kjent i to år, men som hun likevel ikke syntes hun kjente på ordentlig.

Hun følte det som om hun var fanget i en gammeldags film, og hun visste ikke helt om hun skulle le eller gråte.

Langsomt lettet tåken fra øynene hennes, og hun så – og tenkte – klart igjen. Det var ikke en film, det var glassklar virkelighet. Viggo mente det virkelig. Han ville at barnebarnet skulle gifte seg med henne. Det var ingen humor i øynene til den gamle. Selv om kravet hans hørte til i en svunnen tid, var det ramme alvor fra hans side.

– Da er vi enige, kom stemmen hans gjennom summingen som fremdeles hang igjen i ørene hennes. – Jeg har kjøpt ett år av livet ditt, Siv.

Hun nikket, naermest apatisk. Hun skottet bort på Noah, som fremdeles satt henslengt og avslappet i stolen. Bortsett fra det ironiske, litt ertende smilet på leppene så det ut som alt dette var noe som ikke vedkom ham.

Hvis bare Viggo hadde forlangt at jeg skulle gifte meg med Rikard Sandberg, for det gjennom Siv. Så skjøv hun del av dette absurde skuespillet fra seg. Hun kjente ikke

Rikard saerlig godt heller, men han var tross alt en mann som hun ikke ville ha vanskelig for å forelske seg i. Det var de mange bekymringene med Frida som hadde forhindret henne i så mye som se etter en mann.

– Siv, hørte du hva jeg sa? Jeg har kjøpt ett år av livet ditt.

– Ja, nikket hun. – Jeg hørte. Og jeg aksepterte.

Hun nølte litt før hun så den gamle rett i øynene. – Når kan jeg forvente at du overfører pengene?

– Jeg har skrevet en kontrakt som dere må skrive under, sa Viggo. – Så snart dere har gjort det, overfører jeg penger. Etterpå ringer du moren din. Jeg forventer at du legger litt glede i stemmen når du forteller henne at du har møtt en mann som du skal gifte deg med så raskt som mulig. Si at det må skje fort, for du skal vaere med ham til Peru.

– Hva med arbeidet mitt her? – Jeg finner en avløser. Foreløpig har jeg tenkt meg at dere reiser til Peru sammen. Dere kan betrakte det som en kombinert arbeids- og bryllupsreise. Nå vel, jeg har kontrakten her.

Siv leste gjennom kontrakten. Den inneholdt verken mer eller mindre enn det som Viggo hadde foreslått. Hun trakk pusten dypt. Så signerte hun hurtig kontrakten.

Viggo rakte kontrakten til Noah, som studerte den omhyggelig. Siv satt som på nåler. Kunne det virkelig vaere at Noah nektet å skrive under? Innerst inne forsto hun ham godt. Det lot tross alt ikke til at han var like brennende engasjert i firmaet som farfaren ønsket. Den eneste grunnen til at han var interessert, var nok at pengene fra farfaren ga ham mulighet til å leve det utsvevende livet han hadde vent seg til. Og så ville Viggo tydeligvis sikre sønnen til en ukjent italiensk kvinne. Kanskje det var Noahs sønn?

Til slutt var Noah ferdig med gjennomlesingen. Han skrev under og lo dempet.

– Bryllupsdatoen mangler, sa han.

– Her i landet kan man bli gift i løpet av få dager, brummet Viggo.

«Det kommer til å gå bra, sa hun til seg selv der hun gikk inn i restauranten hånd i hånd med Noah.»

Han snudde seg mot Siv igjen. – Nå vil jeg at du ringer moren din og forteller henne det vi avtalte.

Det du avtalte, tenkte Siv, men hun sa ingenting. Hun gikk inn i denne vanvittige ordningen med åpne øyne. Hun hadde gjort det, og hun ville gjort det igjen.

Moren hennes tok telefonen med en gang.

– Hei, mamma. Jeg har gode nyheter. For det første har vi penger til operasjonen til Frida. Du kan sette i gang å organisere reisen til USA og med kirurgen. Jeg …

– Hva er det du sier? avbrøt Ellen. – Er det sant?

– Ja, mamma, sa Siv blidt. – Det er helt sant. Jeg har lånt pengene av bestefaren til forloveden min, så nå …

Ellen avbrøt igjen.

– Forloveden din? Jeg skjønner ikke … skal du …

Moren ble stille, og Siv kunne levende forestille seg hvor frustrert og forvirret hun måtte vaere.

– Jeg har ikke sagt noe til noen før nå, sa Siv mens hun så inn i øynene til Viggo. – Jeg syntes det virket så galt at jeg skulle gå rundt og vaere … forelsket og glad, samtidig som Frida er så syk, men …

Siv tiet. Hun følte at hun hadde brukt opp kreftene på dette.

– Vi får vel treffe ham? Hvem er det? Hva heter han? Er du helt sikker på dette?

– Ja, mamma. Jeg er helt sikker. Han heter Noah Lunde, og jeg … jeg elsker ham.

– Noah Lunde, men er ikke det barnebarnet til Viggo Lunde?

Ham vi har lest om i ukebladene?

– Ja, det er ham, men du må ikke tro alt du leser i de bladene. Han er ikke sånn som de beskriver ham.

Siv snudde seg mot Noah, som smilte bredt og blunket til henne.

– La meg snakke med moren din, foreslo han. Selv om Siv fryktet hva han kunne finne på å si, rakte hun ham telefonen.

Hun hadde mest lyst til å holde for ørene, men hun behersket seg og lyttet i stedet til Noah, som presenterte seg høflig og vennlig, og deretter sa at han så fram til å treffe henne og Frida.

– Men først og fremst må dere bare prioritere å få Frida til USA, så hun kan få behandling, sa han. – Derfor kommer Siv og jeg til å holde oss litt i bakgrunnen. Vi kommer til å få masse tid med deg og Frida senere.

Siv tok seg i å se forundret på ham. Stemmen hans var vennlig og oppmuntrende. Ikke i sin villeste fantasi hadde hun sett for seg at han kunne snakke på den måten.

– Vi kan like godt hoppe i det, sa Viggo etterpå. – Nå går vi ut i kontoret og forteller at du fratrer stillingen din, Siv, fordi du får det travelt med å arrangere bryllup de neste dagene.

– Det kan du da ikke mene? fløy det ut av Siv. – Får jeg sparken?

– Ikke sparken, men som jeg sa, kommer du til å få det travelt i de kommende dagene. Både med bryllupet og andre ting. Jeg regner med at moren din kommer til å trenge hjelp av deg før avreisen. Når det gjelder jobben din: Du skal vaere Noahs høyre hånd heretter, i stedet for min. Jeg tror … nei, jeg vet at han har bruk for en sekretaer som både er dyktig og som kan holde ham under kontroll.

NÅR SIV SENERE tenkte tilbake på tiden rett etter at hun hadde skrevet under kontrakten, var det med en følelse av forundring og gru. Det verste hadde vaert å stå med Noahs arm om skulderen da de fortalte kollegene hennes at de hadde holdt forbindelsen hemmelig, men at de nå hadde besluttet å fortelle at de skulle gifte seg. De orket ikke hemmelighetskremmeriet lenger, saerlig ikke nå når Siv skulle vaere med Noah til Peru.

Det var gått en sjokkbølge gjennom kontorlandskapet. Siv hadde merket at hun var rødblusset i ansiktet. Hun torde ikke se på arbeidskameratene. Så tvang hun seg til å smile og skottet opp på kollegene, tross alt.

Rikard Sandberg, kom bort til dem for å gratulere. Han ga dem hånden og spurte Noah om det var i orden at han ga den vordende bruden et kyss.

Gå ikke glipp av våre nye roman!

– Hvis du begrenser deg til kinnet, sa Noah.

Rikard benyttet sjansen til å hviske i øret hennes: – Hvorfor, Siv. Hvorfor?

I øynene hans hadde hun sett noe som hun bare kunne tolke som vemod. I seg selv kjente hun hvordan hjertet ble knuget i avmakt og fortvilelse.

Hvorfor hadde hun ikke lagt merke til ham før? Hun hadde jo det på sett og vis, men hun hadde ikke lyttet til hjertet på noen som helst måte. Alt i henne hadde vaert fylt av Frida.

SENERE HADDE NOAH hilst på moren og Frida. Igjen hadde han vaert forunderlig medfølende og blid. Hun kjente ham nesten ikke igjen da han forsiktig ga den skrøpelige Frida en klem, samtidig som han fikk henne til å le.

Ellen hadde falt pladask for sin kommende svigersønn. På et tidspunkt hadde hun trukket Siv til side og med tårer i øyne fortalt henne at hun hadde vaert redd for at datteren hadde gitt seg ut på noe hun ikke hadde kontroll over, bare for å hjelpe søsteren sin. Nå var hun klar over at det var ekte kjaerlighet som bandt Noah og Siv sammen.

Du skulle bare visst, mamma, tenkte hun mens hun smilte og smilte.

Noah hadde også levd opp til Viggos forventning om at han skulle oppføre seg som en forelsket mann. Han hadde ikke forsømt å røre ved henne et eneste øyeblikk. Det hadde – heldigvis – ikke vaert de store omfavnelsene, bare kjaerlige blikk og små berøringer. Han hadde balansert på en knivegg, for han hadde passet nøye på at hans tilsynelatende forelskelse ikke skulle få Frida til å føle seg overflødig.

AVREISEN TIL USA kom i stand mye raskere enn forventet. De skulle faktisk av gårde samme dag som vielsen. Ellen, Frida og Viggo var vitner. Siv rakk knapt å tenke på at hun var blitt gift, før de måtte sette kurs mot flyplassen.

Noah hadde vaert helt utrolig nok en gang. Vennlig og medfølende, blid og oppmuntrende.

Det ble en tårevåt avskjed, samtidig som den var fylt av håp.

På turen tilbake til restauranten der de skulle spise bryllupsmiddag sammen med Viggo, hadde Noah nesten ikke sagt et ord til Siv.

– Nå er det snart overstått, Siv. En god middag sammen med farfar klarer vi vel. Jeg regner med at vi kommer til å snakke om turen til Peru. Jeg må innrømme at jeg gleder meg til å komme meg langt vekk fra Norge. Hva med deg?

– Det blir spennende, sa Siv nølende. – Jeg har aldri vaert med ut i felten før.

Noah lo dempet.

– Da har du noe å glede deg til. Det er noe spesielt ved å vaere der det faktisk foregår. Det kan kanskje veie opp for at bryllupet vårt ikke akkurat ble et prinsessebryllup.

– Tja, sa hun med et skjevt smil. – Et prinsessebryllup ville nok strukket evnene våre som skuespillere for langt.

– Og så hadde vi ikke unngått pressen. De kan vaere som sjakaler.

Noah sukket litt, så tok han hånden hennes. – Se litt glad ut, sa han. – Gamlingen forventer nok det.

– Kan du ikke snakke om farfaren din på en litt penere måte?

– Jeg kan prøve. Det er tross alt hans fortjeneste at jeg helt mot all formodning nettopp er blitt viet til en herlig kvinne.

Ordene hans fikk henne til å rynke pannen, men før hun fant et passende svar, var de framme ved restauranten.

DET KOMMER TIL å gå bra, sa hun til seg selv der hun gikk inn i restauranten hånd i hånd med Noah. Ett år går fort, og Noah lovet Frida at de skulle komme og besøke henne mens hun lå på sykehuset i USA.

Noahs blikk falt på halsen hennes, der han kunne se pulsen banke.

– Nervøs? Han hevet øyenbrynene spørrende.

– Litt, innrømmet hun.

– Det trenger du ikke å vaere. Husk at det er et proformaekteskap.

Hun rev hånden ut av hans. Trodde han kanskje at hun håpet på mer enn bare skuespill? Var han så innbilsk at han rett og slett trodde at hun holdt på å bli forelsket i ham?

– Jeg gjør dette for søsteren min, hveste hun. – Akkurat som du gjør det for pengenes skyld, og for å hjelpe en eller annen kvinne i Italia. Hun må bety mye for deg.

– Kanskje hun gjør det. Et glimt av sinne viste seg i øynene hans, men så var det borte igjen. Han tok hånden hennes på ny, og mumlet ut av munnviken: – Ikke glem rollen din som lykkelig brud.

Øynene hennes sendte små lyn mot ham, mens munnen hennes smilte. Så fikk hun øye på den gamle entreprenøren. Han satt og vinket til dem fra et bord innerst i restauranten. Møysommelig bekjempet Siv raseriet.

Idet de satte seg, kikket Noah på armbåndsuret.

Viggo rynket de buskete brynene. Han hadde merket det lett stressede uttrykket som hadde dukket opp i ansiktet hos sønnesønnen.

– Jeg håper ikke du har lagt noen planer for dagen, sa han. – Iallfall ikke i de neste timene. Det er et spill for galleriet, men det er tross alt et bryllup.

Noah sukket litt og smilte.

– Jeg har ikke lagt noen planer, hevdet han. – Alt er gått etter planen, og det virker som vi unngikk pressen, tilføyde han.

– De ville ikke vaert interessert i det hele tatt hvis det ikke var for at du gang på gang må menge deg med rike og kjente personer.

Viggo så irritert på Noah, som bare trakk på skuldrene. – Jeg mener bestemt å huske at et av ukebladene hevdet at du var forlovet med det de ganske uforskammet kalte en grå kontormus. Heldigvis har de ikke klart å finne ut hvem Siv er.

De buskete brynene til Viggo trakk seg enda tettere sammen. – Og jeg har ikke funnet ut av hvem på kontoret som har sladret, sa han naermest til seg selv. Så rettet han seg opp.

Det virket bare som en enda større parodi da Viggo vinket på kelneren og bestilte en flaske champagne.

Kort etter skålte de, alle tre. Siv så at Viggo ikke lenger var så irritert. Tvert imot så han fra den ene til den andre med et tilfreds glimt i øynene og et lite smil på leppene.

– Jeg kan ikke la vaere å håpe på at denne … ehh, alliansen skal strekke seg langt inn i framtiden, sa han. – La oss skåle for det.

Verken Siv eller Noah svarte. Sivs ansikt var uttrykksløst, mens Noahs lepper delte seg i et ironisk, lite smil.

DA KELNEREN KOM med forretten, besluttet Viggo at han ville forevige brudeparet. Noah la en arm rundt Siv og så på henne.

– Se på meg og smil, for pokker, hvisket han kaldt.

– Jeg har en mistanke om at

gamlingen vil bruke bildet som bevis hvis noen fra styret skulle be om det.

– Det var nå mer for å sende til moren til Siv, sa Viggo. – Det er ingenting i veien med hørselen min, Noah. Smil, begge to.

Siv så opp i de brune øynene til Noah mens hun smilte det beste hun hadde laert.

Da Viggo viste dem bildet på telefonen etterpå, så hun et falskt bilde av virkeligheten. Det så faktisk ut som om hun og Noah var dypt forelsket i hverandre.

Med et lite grøss gjorde hun seg fri fra Noah og satte seg igjen. De spiste forretten i taushet. Det var som om alle tre plutselig hadde innsett hva de hadde gitt seg ut på og var hemmet av det absurde i situasjonen.

DA VIGGO BEGYNTE å snakke om det peruanske broprosjektet, ble det en slags samtale mellom de tre. Siv forsto at det var mye som avhang av at alt skulle gå i henhold til planen i det søramerikanske landet, og mot formodning kjente hun at hun gledet seg til utfordringene.

– Det er mulig at jeg sender Rikard over til dere i løpet av oppholdet, sa Viggo.

– Hvis du synes det blir nødvendig, er det helt uproblematisk for meg, sa Noah og trakk på skuldrene.

– Jeg vet ikke om det blir aktuelt, men nå er dere iallfall forberedt. Jo, og så har jeg bestilt rom hos dere på Grand. Brudesuiten. Det er bare for sikkerhets skyld. Det er sikkert en sofa du kan sove på, Noah.

Noah åpnet munnen for å svare, men akkurat i det samme ringte telefonen hans dempet, så han reiste seg og gikk et stykke fra bordet i stedet.

Siv rakk å se et stort smil spre seg i ansiktet hans og kunne ikke la vaere å spekulere på om det var et av hans mange kvinnebekjentskaper som fikk fram det smilet.

Kanskje Viggo tenkte akkurat det samme, for han så forbannet ut igjen. Han sa ingenting da

Noah kom tilbake. Middagen var overstått, så Viggo foreslo at de nygifte skulle dra til hotellet der de skulle tilbringe bryllupsnatten.

– Om noen dager reiser vi til Peru, sa Noah til Viggo. – Da er det slutt på å bli herset med og kommandert rundt.

Viggo lo høyt og dunket sønnesønnen i ryggen.

– I Peru kommer alt til å dreie seg om jobb, gutt. Der blir det Siv som kommanderer deg rundt.

Han snudde seg mot Siv og la armene vennlig rundt henne.

– Jeg har visst ikke ønsket deg ordentlig velkommen inn i familien, hvisket han i øret hennes.

– Jeg håper du kan baere over med saerhetene til en gammel mann. Du skulle fått det lånet uten betingelser, men … jeg håper av hele mitt hjerte at du og Noah får øynene opp for hverandre.

Siv kommenterte ikke det siste. Hun sa bare at det var helt greit. At hun iallfall gjorde noe for de pengene som han hadde lånt henne.

Tre kvarter senere troppet de nygifte opp på Grand Hotel. De var knapt kommet opp på vaerelset, før Noah fortalte at han hadde et aerend i byen.

– Jeg kan dessverre ikke avlyse, sa han. – Hvis du skyper med moren din, får du finne på en unnskyldning.

– Det er i orden. Hun smilte søtt til ham, mens hun tenkte på hvordan blodtrykket til Viggo ville steget hvis han visste at Noah dro på byen.

HUN FULGTE NOAHS forslag og skypet med moren. For første gang på mange, mange måneder så Ellen levende og glad ut. Hun spurte ikke etter Noah, men fortalte med håp i stemmen at legene sto klare til å ta imot dem med en gang de landet i USA.

– Jeg tror, nei jeg vet, at Frida kommer til å bli frisk.

Siv fikk et glimt av søsteren ved siden av Ellen. Frida smilte også, men så svaert trøtt ut. Det var anstrengende for en så syk person å gi seg ut på en så lang reise.

Siv hadde nettopp avsluttet samtalen da døren til bryllupssuiten ble slengt opp, og en vakker, mørkhåret kvinne stormet inn.

– Hvor er han? spurte hun på engelsk med tydelig italiensk aksent. – Hvor er Noah?

Fortsetter i neste nummer av Allers.