Leserne forteller

Stresset på jobben førte til at jeg alltid hadde vondt i kroppen. Jeg fant ingen glede i noe. Jeg var liksom helt avstumpet følelsesmessig.

EN OMORGANISERING PÅ arbeidsplassen snudde opp ned på tilvaerelsen min. Fra å vaere ti personer på avdelingen skulle nå de samme arbeidsoppgavene fordeles på fem heltidsansatte og en i halv stilling. Én var dessuten ofte hjemme med sykt barn.

I tillegg hadde vi fått et nytt datasystem som vi måtte laere oss, og det føltes som om vi hadde flere konsulenter enn vi hadde fast ansatte på jobb. En feil i datasystemet førte ofte til overtid. Jeg sov dårligere om natten og hadde ofte vondt i hodet. Dessuten verket det i nakke og rygg.

Jeg spiste lunsj ved pulten og var for trøtt til å lage middag når jeg kom hjem.

EN MORGEN KOM jeg meg ikke ut av sengen. Hodet holdt på å sprenges, jeg var fryktelig kvalm og forsto at jeg hadde fått migrene. Det hadde hendt før, men nå føltes det verre. Heldigvis var det helg, og mannen min var hjemme.

Etter helgen hadde jeg liksom ikke ork til noe. Det føltes nesten umulig å komme seg opp og lage frokost. Dessuten var jeg fortsatt kvalm.

I det siste hadde jeg lagt merke til at jeg hadde begynt å glemme ting, og det hendte altfor ofte at jeg ikke husket koden til bankkortet eller andre passord. Jeg hadde aldri hatt slike problemer før, og jeg spurte mannen min om jeg holdt på å bli dement.

EN VENNINNE TVANG meg til lege, hun mente at slik skulle det ikke vaere. Og hun hadde helt rett. Etter utallige undersøkelser ble det konstatert at jeg hadde fått noe som kaltes for utmattelsessyndrom. Legen forsto helt enkelt ikke hvordan jeg hadde klart å jobbe. Dette ble begynnelsen på en lang sykdomsperiode.

Først da jeg måtte ta fri, innså jeg hvor dårlig jeg egentlig hadde vaert. Nå som jeg var hjemme og kunne slappe av uten å tenke på jobb, kom trøttheten over meg. Jeg orket ingenting. Jeg la selvsagt merke til hvor mye som måtte gjøres hjemme, likevel satt jeg bare der og kikket tomt framfor meg.

Til slutt spurte legen meg om jeg ikke kunne dra et sted for å få litt fred og ro.

Mannen min tok noen dager fri, og vi leide en liten hytte naer svenskegrensen. Her kunne vi vaere uten at noen stilte krav til oss. Vi gikk tur i timevis uten å si noe til hverandre. Så pratet vi en stund, og etter det var vi stille igjen.

For det var akkurat stillheten jeg trengte. Og det føltes fint at Petter hadde tatt seg fri fra jobben for min skyld.

Da sønnen vår fortalte at jeg skulle bli farmor og jeg ikke kjente noen glede, skjønte jeg at noe var alvorlig fatt. Jeg som hadde gledet meg så til dette. Nå følte jeg ingenting. Jeg var liksom helt avstumpet følelsesmessig.

I DAG ER jeg meg selv igjen og er tilbake i jobb. Jeg har valgt å gå ned i halv stilling, i tillegg til at jeg har laert meg å sette grenser.

Jeg er nå blitt farmor til lille Ole, som gir meg så mye glede. Ingenting føles viktigere enn å ha tid til å vaere sammen med ham.

«En morgen kom jeg meg ikke ut av sengen. Hodet holdt på å sprenges, og jeg var fryktelig kvalm.»