Novelle: Hei, kjekken!

Hun var vanligvis ikke så mistenksom, men hvem sendte sms til feil person så mange ganger?

EMMA SUKKET. ENDA en sms fra Jens. Han hadde bombardert henne i ukevis. Ba om unnskyldning, ville at hun skulle ombestemme seg, eller påsto at han hadde funnet ting som tilhørte henne.

I begynnelsen hadde hun svart på dem så koselig hun kunne.

«Helt i orden, jeg tilgir deg. Det er glemt nå, og jeg har gått videre.» Og: «Det er over. Kanskje det ville vaere lettere for deg om vi solgte huset? Det ville i hvert fall hjelpe meg.»

Martin, den nye kjaeresten hennes, påpekte at Jens ikke hadde begynt å ta kontakt før han hadde fått vite at Martin og Emma var blitt sammen.

– Han gjør det bare for å stikke kjepper i hjulene for oss, mente Martin.

Emma var ikke så sikker på det, skjønt det virket som om Jens ville ha henne tilbake. Det var antakelig derfor han nølte med å legge huset deres ut for salg.

Siste gang han ringte, sa hun vennlig, men bestemt at hun ikke ville at han skulle ringe noe mer, og at hun i så fall ikke kom til å svare, verken på telefon eller sms.

Det virket som om budskapet var nådd inn til slutt, for i løpet av de siste tre dagene hadde hun ikke hørt noe. Så fikk hun en blomsterbukett og et kort der det sto: «Unnskyld. Jeg skal la deg vaere i fred nå. Jeg elsker deg fremdeles og har laert av mine feil. Klem, Jens.»

Hadde han virkelig det?

EN UKE GIKK uten at han lot høre fra seg. Stillheten var nesten urovekkende. Derfor klarte hun ikke å la vaere å lese sms-en fra ham da den kom.

«Beklager at jeg har vaert så vanskelig angående huset. Jeg er klar for å selge det nå. Kan vi ta en prat?»

Endelig! Da hun ringte ham, sa han: – Det er så kjipt å møtes hos megleren. Kan vi ikke treffes og spise middag sammen, og så gå igjennom alt?

Emma nølte, men ville ikke vaere vanskelig, så hun sa ja.

På restauranten snakket Jens i telefonen samtidig som servitøren forsøkte å ta bestillingen deres.

Først tok han «tilfeldigvis» opp feil telefon fra lommen, en ny og dyr sak, så fant han fram den telefonen som faktisk ringte, den så enda mer eksklusiv ut enn den forrige.

Emma sukket innvendig over hans forsøk på å imponere henne. Etter en stund oppdaget hun dessuten at det ikke var mye å diskutere når det gjaldt huset.

– Dette kunne vi tatt over telefonen, sa hun.

– Men jeg ville treffe deg igjen, Emma. Jeg elsker deg fremdeles. I motsetning til den typen du er sammen med.

– Slutt nå, fnyste Emma.

– Hvis det er så bra mellom dere, hvorfor lyver du for ham og går ut med eksen din?

– Jeg har ikke løyet, Martin vet hvor jeg er.

Han hadde ikke gjort noe nummer ut av det heller, noe Jens ville ha gjort. Martin var mer bekymret for at Jens ville gjøre henne opprørt.

– Han kan ikke bry seg så mye om deg hvis han synes det er ok at vi sitter her, sa Jens. – Eller så synes han at det er greit at du ikke er hjemme?

Emma reiste seg for å gå. – Unnskyld, ikke gå, ba Jens. Et blikk på ansiktet hans fortalte henne at han forsto at han hadde dummet seg ut. Igjen. Hun satte seg ned, men sa at hun ikke ville ha dessert, og at hun ville dra hjem så fort som mulig.

MARTIN VAR IKKE der da hun kom hjem. To timer senere kom han.

– Jeg var ute og tok en øl med gjengen, sa han.

Neste dag lo han til en sms han hadde fått og viste den til henne.

«Hei, kjekken! Takk for en herlig kveld. Vi må treffes snart igjen. Klem fra Sandra.»

– Noen har visst fått snøret i bånn, sa han.

– Men ikke dypt nok, siden hun ikke har fått riktig nummer.

– Han var kanskje ikke så interessert og ga henne feil nummer. Og så ble det tilfeldigvis mitt.

Emma følte med Sandra, uansett hvem hun var. Av og til lurte hun selv på om Martin var like forelsket i henne som hun var i ham. Men det var skjønt å slippe å bli kvalt, som hun var blitt av Jens. Antakelig var Martin bare helt normal.

Heldigvis hadde ikke Jens endret mening, og huset ble lagt ut for salg allerede samme uke. Noen dager senere fikk Emma en ny blomsterbukett fra Jens og et kort der han igjen ba om unnskyldning.

Emma syntes nesten synd på Jens. Han forsto at han hadde gjort noe galt, men fortsatte likevel å gjøre de samme feilene. Det ville bli vanskelig for ham å få et forhold til å fungere, tenkte

Emma. Synd, for han hadde sine gode sider også, sjalusien til tross. Han var smart, sjarmerende og en kløpper til å flørte per sms. De hadde hatt det morsomt sammen.

«Siste gang han ringte, sa hun vennlig, men bestemt at hun ikke ville at han skulle ringe noe mer.»

DEN NESTE UKEN var Emma alene flere kvelder. Martin var enten på jobben eller ute med venner. Han jobbet en del overtid, ettersom de trengte penger, og i begynnelsen av forholdet deres hadde Emma insistert at de skulle fortsette å gå ut med venner, men … Nå følte Emma seg ensom.

En kveld duftet Martin av dameparfyme da han kom hjem.

– Noen må ha skvettet parfyme på meg, hevdet han.

Emma syntes det hørtes litt merkelig ut. At noen gjentatte ganger sendte beskjeder til feil nummer, var en helt annen sak. Skjønt Martin hadde fått uvanlig mange i det siste.

Hans telefon pep da han sto i dusjen en morgen. Emma overbeviste seg selv om at det kunne vaere noe viktig, plukket den opp og leste: «Hei, kjekken! Jeg venter på deg, ikledd kun Chanel No5 og et smil … Klem, Sandra.»

Emma noterte ned nummeret, så la hun telefonen tilbake.

Da Martin leste sms-en, lo han bare og sa:

– Jeg stikker nå. Jeg blir nok sen i kveld, bare så du vet.

Jakken hans duftet fortsatt av parfyme, kjente hun, da han kysset henne på kinnet.

Det var fjerde kveld på rad at Emma satt alene hjemme. Da Jens ringte og sa at han hadde fått informasjon fra megler, kjedet hun seg så at hun lot seg overtale til å ta en drink med ham og snakke om det.

– Jeg savner huset, sa Jens da de satt i baren. – Vi hadde det morsomt der, ikke sant?

– Det hadde vi, sa hun.

– Jeg håper at du har det bra, Emma, sa han. – Og jeg håper at vi kan vaere venner. Jeg kommer alltid til å vaere der hvis du … trenger trøst.

– Hvorfor skulle jeg trenge det? Han så ubekvem ut.

– Jeg vet ikke. Glem det. Det er sikkert ingenting.

– Hva da?

– Det går rykter om at kjaeresten din er utro.

– Men om det ikke er noe, hvorfor sier du det da?

– Jeg skulle ikke ha gjort det. Unnskyld. Glem det jeg sa.

Men det kunne Emma selvfølgelig ikke gjøre. Hun hatet å vaere mistenksom, men noe var galt.

MARTIN JOBBET SENT igjen da Jens ringte og spurte om hun ville komme til Ginos.

– Bare som venner, sa han.

Hun nevnte ikke at det bare var ham som ville vaere venner, men gjorde en grimase og mumlet en unnskyldning.

– Åh, kom igjen. Du liker jo Ginos.

– Jeg har aldri vaert der.

– Men du var jo der med typen din. Eller … Unnskyld, jeg tok feil. Glem det.

– Nå må du forklare hva du mener, krevde Emma.

– Jeg så ham med en dame og trodde at det var deg. Men det var det tydeligvis ikke. Kanskje det ikke var ham? Eller så var det søsteren hans?

– Han har ingen søster.

TI MINUTTER SENERE ringte det på døren. Utenfor sto Jens med en ny bukett blomster og ba om unnskyldning for at han hadde gjort henne lei seg.

– Jeg ville advare deg mot Sandra. Det er det hun heter.

Sandra! Det bekreftet det hun trodde!

– Vent litt, jeg skal bare sette blomstene i vann.

På kjøkkenet slo hun nummeret på telefonen sin, trykket på ring-knappen og gikk ut i gangen igjen.

Den andre telefonen til Jens måtte vaere satt på lydløs, for det eneste Emma kunne høre, var en svak during.

– Det der er Sandras telefon, men beskjeden er til deg, Jens. Det står at du aldri skal ta kontakt med meg igjen.

Hun pekte mot døren.

– Kom deg av gårde nå. Jeg skal iføre meg noen dråper Chanel No5 og et smil og vente på kjekkasen min.