Når maten blir et mareritt
Spiseforstyrrelser, sier vi og tenker på radmagre, unge kvinner. Men også modne kvinner og menn kjemper med anoreksi, bulimi, overspising eller det ekspertene gjerne kaller uspesifiserte spiseforstyrrelser.
LLidelser rundt mat hos godt voksne og eldre mennesker er så vanlig at den anerkjente, amerikanske terapeuten Margo Maine kaller det en stille epidemi. Psykolog Per Johan Isdahl synes uttrykket er treffende.
Den vises nemlig ikke alltid utenpå, denne spiseforstyrrelsen. Lidelsen kommer bokstavelig talt i alle kroppsfasonger. Og den oppdages ikke så ofte av legene.
– Det synes gjerne kvinnene dette gjelder, er greit. De vil ha spiseforstyrrelsen sin «i fred». Og de skal ikke ha noe av at ungene kommer og sier: Nå må mor eller bestemor begynne å spise mer!
Isdahl har i mange år vaert tilknyttet Regional seksjon for spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus og har skrevet boken «Måltidsforstyrrelser».
I sin praksis har han møtt mange voksne og eldre kvinner med spiseforstyrrelser. Noen ganger har spiseforstyrrelsen vaert et mer eller mindre vedvarende problem siden tenårene. Men Isdahl har også sett hvordan det å bli eldre i seg
Oppdages ikke så ofte av legene!
selv kan utløse uheldige mestringsstrategier i forholdet til mat.
SORG OG SAVN
– Det er viktig å se den enkeltes livshistorie, og forsøke å finne ut hva som har skjedd i forkant. Ofte handler det om de gode tingene som nå er borte, mener Isdahl.
Han nevner eksempler på sorg og savn. En kvinne føler hvordan kroppen endrer seg, valkene buler ut og appelsinhuden preger både lår og rumpe. Hun forteller kanskje: «Jeg var så vakker, nå føler jeg meg stygg. Alt forfaller.»
Det kan også handle om tap av ektemann: «Vi hadde det så fint, hvorfor skulle han jobbe seg i hjel? Eller: «Hvorfor dro han av gårde med en yngre kvinne, hvorfor forlot han meg?»
Det å gå over i pensjonistenes rekker er heller ikke alltid enkelt: «Jeg elsket å vaere laerer, nå har jeg mistet alt det sosiale som fulgte med jobben.»
MISTER KONTROLLEN
– Når du opplever at tilvaerelsen er i ferd med å rakne og at du mister kontrollen, kan maten vaere det eneste du fortsatt har igjen å kontrollere, sier Isdahl.
– De strenge, intense spisereglene blir en mestringsstrategi – en måte å håndtere og regulere de vanskelige følelsene på. Du får en forestilling om at det hjelper å slanke seg, kanskje kaste opp, trene hardt eller kombinere ulike midler for å holde seg tynnest mulig.
Men det tynne livet er ikke nødvendigvis et godt liv. Regimet kan vaere beintøft. Og ensomt. Skal du unngå å bryte de strenge, selvpålagte matreglene, er det vanskelig å møte venninneflokken til kaffe og kaker. Mye handler også om forstillelse, om å unngå oppmerksomhet rundt den skambelagte spiseforstyrrelsen.
Isdahl forteller om hvordan noen «løser» problemet ved å tilby seg å lage maten, for eksempel til en lunsj eller en matfestival med seterkost og rømmegrøt. På den måten slipper de unna den fetende, forbudte maten.
De strenge spisereglene utvikler ofte en slags sunnhetsretorikk: «Nei, kjøtt har jeg ikke spist på mange år. Brød er helsemessig skadelig. Jeg spiser bare vegansk. Og poteter, er du gal! Ja, det stemmer at jeg har spist leverpostei før i livet, Vaer så snill, ikke nevn det!»
Så sterk aversjon mot enkelte «forbudte» retter kan noen mennesker utvikle av at de snur ved inngangsporten idet de lukter maten fra et utendørsselskap: «Det der greier jeg ikke å spise!»
«Mens puberteten kan utløse en spiseforstyrrelse hos tenåringsjenter, kan overgangsalderen vaere en tilsvarende periode for den voksne kvinnen.»
Mens puberteten kan utløse en spiseforstyrrelse hos tenåringsjenter, kan overgangsalderen vaere en tilsvarende sårbar periode for den voksne kvinnen, ifølge en forskningsartikkel i det internasjonale tidsskriftet «Current Opinion in Psychiatry».
Generalsekretaer Irene Kingswick i Rådgivning om Spiseforstyrrelser, ROS, som er et kompetansesenter for spiseforstyrrelser, synes sammenhengen høres logisk ut.
– Vi lever jo i en tid med aldersfornektelse og et stadig jag etter det perfekte utseendet. Samtidig vet vi at overganger i seg selv kan utløse både spiseforstyrrelser og andre psykiske problemer, sier hun.
Kingswick understreker at de aller fleste som henvender seg til Ros er unge.
– Men vi opplever også at kvinner og menn i 50-årene, ja helt opp til 70-80-årsalderen, tar kontakt med oss. Når det gjelder godt voksne og spiseforstyrrelser, tror jeg det er store mørketall. Her har vi lite kunnskap, og dette er et felt der det absolutt trengs forskning. Dette gjelder også en eventuell sammenheng mellom overgangsalderen hos kvinner og spiseforstyrrelser, sier hun.
DEN VANSKELIGE VEIEN
Veien ut av en spiseforstyrrelse er ikke enkel, verken for unge eller voksne. Isdahl har i boken «Måltidsforstyrrelser» beskrevet hvordan han forsøker å finne frem til hver pasients unike historie og ut ifra den benytter seg av ulike terapiretninger.
– Når du skal hjelpe mennesker i moden alder, må du forsøke å nøste opp de lange trådene i livet for å skjønne hvordan voksenlivet eller alderdommen i seg selv utløser mestringsstrategier i forholdet til mat og måltider, sier Per Isdahl.
Langt ifra alle som lider av spiseforstyrrelser oppsøker hjelpeapparatet. Mange går under radaren, hos fastlegen og spesialisttjenesten. Men familie og pårørende merker kanskje at noe er galt.
– Det kan vaere lurt å ta utgangspunkt i ja-mat, mat som oppleves som sunn og «innafor». Frukt- eller grønnsakjuice, eller grønn salat. Så kan du for eksempel utvide med tynne skiver serranoskinke, eller litt avokado. Spørre hva vedkommende har lyst på. Etter hvert kan en kanskje oppøve seg til å tolerere et helt vanlig stykke grovbrød med pålegg, sier Isdahl.
Noen ganger kan det fungere med en slags omvendt barneoppdragelse, mener han. Ungene sier: «Hei mormor, nå spiser vi først lunsj, etterpå går vi en tur.»
– Kanskje går det til og med an å ta en deilig kopp kakao sammen, foreslår Isdahl.
– Fordi spiseforstyrrelsen i moden alder ofte handler om en livskrise, er det viktig å fokusere på positivitet for å få til en endring. Det gjelder å finne på noe annet, noe morsomt.
Hva kan gi livsgleden tilbake? Og hvilke sosiale sammenhenger kan få det selvpålagte matregimet til å bli mindre relevant?
Terapeuten Margo Maine jobbet i utgangspunktet med tenåringsjenter. Etter at døtrene var ferdigbehandlet, kom mødrene tilbake. De ville snakke om sine egne problemer rundt slanking, kropp, mat og måltider.
Mens kvinner tradisjonelt ble mer fornøyd med kroppen ettersom de ble eldre, anslår Maine at så mange som 75 prosent av dagens middelaldrende, amerikanske kvinner er misfornøyd med kroppen sin. Hun legger mye av skylden på den moderne kroppsbildekulturen og det økende skjønnhetspresset også voksne kvinner er utsatt for.
FEDMEEPIDEMI
Selv om Ros har størst pågang av unge, er det ett unntak. Generalsekretaer Irene Kingswich, har selv mindfulness-grupper for voksne mennesker med overspisingslidelser.
– Her tipper jeg gjennomsnittsalderen er 40–50 år. Vi er ikke så opptatt av hvordan en spiseforstyrrelse manifesterer seg. Alt handler om mat og følelser. Mange baerer på traumer og andre vonde opplevelser de aldri har snakket om. Vi ser ofte at personer med overspisingslidelser har vaert gjennom ulike faser. Kanskje begynte det med et slankeprosjekt, for så å gå over til anoreksi og bulimi.
– Etter hvert blir kroppen utslitt. Resultatet kan bli ren overspising – uten kompensering i form av oppkast eller overtrening. Når vi i dag snakker om en fedmeepidemi, er jeg overbevist om at mange med overspisingslidelser og egentlig spiseforstyrrelser er med i denne statistikken, sier Irene Kingswick.