Overvekten var en måte å beskytte meg på

Jeg begynte å gå opp i vekt da jeg var tolv år gammel. Tjue år senere var jeg virkelig overvektig, og det eneste jeg ønsket, var å spise. I dag vet jeg hvorfor.

DA JEG VAR 35 år gammel, veide jeg over 100 kilo. Det var ikke slik jeg ønsket å se ut. Jeg hadde ikke hatt et forhold på fire år. Ikke engang en date. Jeg holdt ikke ut tanken på å vise meg naken, og jeg badet ikke i sjøen om sommeren. Vekten føltes som et fengsel.

Men det var ikke kroppen som var problemet.

DET HELE BEGYNTE da jeg var tolv år. Vi bodde i mellomstor by på Østlandet. Når jeg nå ser tilbake, føles det som om foreldrene mine nesten alltid var stresset, frustrert eller slitne. Sommeren da jeg var tolv, skulle bli ekstra hektisk.

Vi skulle flytte og mamma bytte jobb, så jeg skulle få vaere hos pappas foreldre i en måned. De bodde tjue mil unna, og jeg kjente dem ikke spesielt godt, men de bodde på landet og hadde en del dyr, så jeg regnet med at det kom til å bli morsomt.

Den sommeren ble et sjokk for meg. Den ble slutten på min barndom. Jeg ble aldri den samme uskyldige, positive jenta igjen.

DET BEGYNTE MED farfar. Noe med ham føltes feil. Han gjorde meg usikker. Og en dag begynte han å klå på meg. Noen dager senere hendte det igjen.

Hjernen min gikk i stå. Jeg prøvde å finne en forklaring på hvorfor han oppførte seg slik. Var det en feiltakelse, mente han noe annet … samtidig ville jeg ikke forstå. Jeg ville ikke vite hva dette egentlig innebar.

Jeg forsøkte å holde meg unna og trodde at jeg hadde fått en venn i en noe eldre gutt i området – til han en kveld voldtok meg.

Etter det våget jeg ikke å gå ut. Jeg ble som en fange i huset, hos farfar. Han fortsatte å tafse, og hver kveld var jeg livredd for at han skulle komme inn på rommet mitt. Heldigvis gikk det an å låse døren.

Da jeg kom hjem igjen, tullet foreldrene mine om at jeg sannelig hadde hatt god forpleining i løpet av sommeren – jeg hadde gått opp i vekt.

Det fortsatte jeg å gjøre. Når jeg spiste, og når jeg var ordentlig mett, fikk jeg en god og beroligende følelse. Ingen fikk vite hva som hadde hendt den sommeren.

Voldtekten var motbydelig, men jeg tror at det farfar gjorde, etterlot seg enda dypere sår. Det var et tillitsbrudd som var svaert vanskelig å legge bak seg. Det burde finnes en spesiell plass i helvete for voksne som misbruker barns sårbarhet på den måten.

DA JEG VAR 28, traff jeg Håkon. Da hadde jeg klart å gå ned en del i vekt og var bare litt fyldig.

Vi flyttet sammen og forlovet oss, men det ble aldri noe bryllup.

Han var utro og gjorde en annen kvinne gravid. Deretter gjorde han det slutt og flyttet sammen med henne i stedet. Jeg var knust, mens han bare snakket om å gjøre «det rette».

I ettertid er jeg glad for at det ikke ble oss, men akkurat da føltes det ødeleggende. Jeg var igjen blitt sviktet av noen jeg stolte på. Hele min verden raste sammen. Inni meg var det et stort, svart hull – som jeg forsøkte å fylle med potetgull, skolebrød og annet godt.

Etter at Håkon flyttet ut, var jeg totalt likegyldig til alt. Jeg jobbet, spiste og sov. Jeg sluttet å vaere sammen med vennene mine, jeg sluttet å trene. Slik levde jeg et par år. Jeg ville bare komme meg igjennom dagene. Alt ble vel bedre en dag ...

MEN SÅ OPPLEVDE jeg noe av det mest ydmykende jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg var usminket, kledd i kosebukser og kom fra matbutikken på hjørnet. Jeg hånden bar jeg en stor pose med mat, der en stor potetgullpose stakk opp.

Da møtte jeg dem – Håkon og familien hans. Jeg hadde ikke sett ham siden det ble slutt mellom oss, men jeg visste at de hadde giftet seg og fått en sønn. Nå var de pyntet til trengsel, og kona hans var gravid igjen. De fikk øye på meg, og Håkon så på meg som

«Inni meg var det et stort, svart hull – som jeg forsøkte å fylle med potetgull, skolebrød og annet godt.»

om han ikke kunne tro sine egne øyne – og var nok glad for det valget han hadde gjort …

Jeg følte meg så fael, og ville bare gjemme meg. Så snart jeg var innenfor døren hos meg selv, kom tårene. Hva holdt jeg på med? Etter dette var jeg i fritt fall. Jeg sykemeldte meg, lå i sengen og så filmer på pc-en – og levde på snop og takeaway.

I alle de årene jeg hadde hatt det vondt, hadde jeg skjøvet problemene foran meg. Jeg kunne ikke gå sykemeldt i all evighet. Jeg innså at jeg ikke ville klare å løse problemene mine på egen hånd, og de ville ikke løse seg selv. Jeg orket ikke å ha det slik lenger. Jeg trengte hjelp.

JEG RINGTE EN venninne. Moren hennes var psykolog, og hun anbefalte en kollega. Jeg bestilte time, og terapien ble min redning. Takket vaere den fikk jeg livet mitt tilbake.

Det var tøft å gå tilbake i tid og snakke om det som skjedde den sommeren, samtidig var det en slags renselsesprosess. Det var som å fjerne en tung bør fra skuldrene mine.

Jeg følte meg fysisk lettere etter å ha fått hull på byllen, og jeg følte en plutselig ømhet for den lille jenta som hadde forsøkt å håndtere de vonde følelsene og hendelsene som hadde snudd opp ned på tilvaerelsen, gjennom å skape seg et beskyttende skjold – overvekten.

Å gå opp i vekt hadde vaert som å bygge en rustning. Da ungdomsårene sto for døren og kroppen min hadde begynt å endre seg, var det å legge på meg min måte å gjemme formene mine på, slik at jeg ikke tiltrakk meg uønsket oppmerksomhet.

Alt dette kom tilbake i fornyet styrke da Håkon forlot meg. Det handlet ikke bare om å trøstespise. Det var min underbevissthets forsøk på å beskytte meg mot flere svik. Og på sett og vis fungerte det jo, ettersom det fikk meg til å stenge omverdenen ute.

Så kroppen hadde ikke jobbet mot meg, det var tvert imot jeg som hadde styrt hele prosessen – selv om jeg ikke hadde vaert det bevisst. Nå kunne jeg endelig begynne å samarbeide med kroppen på en sunn måte.

I LØPET AV det neste året gikk jeg ned mange av de kiloene jeg hadde lagt på meg. Etter det har jeg nådd idealvekten min gjennom å leve sunt og trent

– i dag tar jeg vare på meg selv. Jeg har også truffet en fantastisk mann, og vi har akkurat vaert på vår første kjaerlighetsferie sammen.

For noen måneder siden spiste vi middag ute, og Håkon var der med sin kone. Denne gangen så jeg noe helt annet i blikket hans, og selv om det på en måte var en oppreisning, var det ikke så viktig for meg lenger.

Meningene hans har ikke noen betydning for meg. Jeg har det bra nå, og det som skjedde, styrer ikke lenger valgene mine.

FARFAR ER DØD, voldtekten ligger langt tilbake i tid. Det blir ingen konfrontasjoner eller politianmeldelser. Jeg har valgt ikke å fortelle familien min. Kanskje jeg endrer mening en gang, men akkurat nå føles det bra som det er.

Det er så godt å få oppleve hvor fantastisk livet kan vaere! Det har jeg ventet på i mange år.