En tidligere venninne forsøkte å ødelegge livet mitt

Anita og jeg ble bestevenninner allerede første dag i barnehagen. Det vil si, hun bestemte at vi skulle vaere det. For det er sånn Anita er. Når hun ser noe hun liker, bestemmer hun seg for at det skal bli hennes og bare hennes.

JEG VAR STILLE og forsiktig av meg og likte å holde meg litt i bakgrunnen, mens Anita ville vaere midtpunktet og tok mye plass. Det var ikke alltid vaert enkelt å vaere venninnen hennes, jeg følte meg ofte overkjørt og dårlig behandlet, men på et eller annet vis forble vi bestevenninner. Jeg var nok lett å lede.

På videregående traff jeg Jon, som jeg etter hvert giftet meg med. Anita, derimot, gikk fra den ene kjaeresten til den andre allerede fra ungdomsskolen av, og klarte aldri å finne en å slå seg til ro med. Ingen var bra nok i hennes øyne, alle hadde de feil og mangler som hun gladelig påpekte. Hun kunne framstå som direkte ondskapsfull, men lo bare om hun ble konfrontert med det.

HUN HAR ALDRI hatt evnen til å sette seg inn i andres følelser, og den viktigste personen i hennes liv, er henne selv. Jon går godt overens med de fleste mennesker, men Anita hadde han fra begynnelsen av vanskelig for å akseptere. Han syntes hun behandlet meg dårlig og kunne ikke skjønne hvordan jeg fant meg i det.

Jeg prøvde å forklare ham at det ikke alltid hadde vaert så enkelt å vaere Anita. Faren hennes var ingen god mann. Han var hissig, og når han drakk, lot han gjerne sinnet gå utover både kone og barn. Det var vanskelig ikke å ha medfølelse for Anita da vi vokste opp, for selv om hun ikke ønsket å snakke om forholdene hjemme, visste alle hvordan de hadde det. Hun var ofte redd for å gå hjem, spesielt i helgene, og det hendte ofte at hun overnattet hos oss når faren hadde sine fyllekuler.

MED ÅRENE BLE Anita stadig vanskeligere å ha med å gjøre. Hun ble fort sint og kunne slå løs på ting rundt seg når det sto på som verst. Hun gjorde aldri meg noe, men hun kunne kalle meg stygge ting og regelrett mobbe meg når hun var i dårlig humør.

Det gjorde selvsagt vondt, men hun ba alltid om unnskyldning når hun hadde roet seg igjen og fortalte meg hvor takknemlig hun var for at vi var venninner. Jeg tilga henne hver eneste gang.

Da jeg ble sammen med Jon, forandret hun seg. Hun var ble oftere sint, rakket ned på ham og prøvde å overtale meg til å bryte med ham. Jeg var så forelsket at jeg ikke lot meg overtale, men hun ga seg ikke. Hun var rett og slett sjalu på ham, for jeg ville jo vaere sammen med ham så mye som mulig, og da hadde jeg ikke lenger like mye tid til henne.

Det toppet seg da hun en dag kom og fortalte meg at hun hadde sett Jon vaere utro. Med overbevisning og tårer i øynene fortalte hun om en fest de begge hadde vaert på den helgen, hvor han hadde flørtet vilt med en jente som var der. Da de forsvant hånd i hånd, fulgte Anita etter dem, og hadde funnet dem inne på et rom nakne og intime. Da hun fortalte meg dette, gråt hun faktisk, og påsto at hun var lei seg fordi jeg ble sviktet på den måten. Jeg var selvsagt knust og dro umiddelbart hjem til Jon for å konfrontere ham, selv om hun prøvde å få meg fra det.

Jon ble sjokkert. Det viste det seg at Anita hadde diktet opp hele historien bare for å få meg til å gå fra Jon, slik at hun fikk meg for seg selv igjen. Det hadde aldri vaert noe utroskap fra Jons side, noe flere som var på festen, kunne bekrefte, inkludert jenta Anita påsto var den han hadde rotet med.

Anita prøvde først å overbevise meg om at han løy, men da hun skjønte at hun var avslørt, begynte hun å legge ut om at han hadde prøvd seg på henne. Det var ikke vanskelig å forstå at hun fortalte nye løgner, og for første gang i mitt liv ble jeg rasende på henne. Jeg nektet å ha mer med henne å gjøre, nå hadde jeg virkelig fått nok.

Anita prøvde å kontakte meg flere ganger, men etter hvert ga hun opp. Jon var støttende, også de gangene jeg gråt fordi jeg tross alt savnet henne. Men jeg skjønte at jeg ikke kunne ha en venninne som gikk inn for å ødelegge mitt forhold til Jon bare fordi hun var sjalu. Det er ikke slik et vennskap skal vaere.

«Det viste seg at Anita hadde søkt på jobben fordi hun visste at jeg jobbet der.»

JON OG JEG flyttet etter hvert fra bygda for å utdanne oss, og etter endt utdannelse bosatte vi oss i en by på en annen kant av landet. Jeg fikk jobb på et regnskapskontor og trivdes svaert godt. Det var et hyggelig arbeidsmiljø med kolleger som støttet hverandre og trivdes i hverandres selskap. Det var godt samarbeid og mye latter,

og jeg gledet meg til å gå på jobb hver dag.

Firmaet jeg jobbet for, gikk bra, og en dag meddelte sjefen at det var ansatt en ny medarbeider. Vi var alle spente og gledet oss til å få en ny kollega. Sjokket mitt var stort den dagen den nye kollegaen vår kom inn døren og det viste seg å vaere Anita.

Hun lot som om hun var svaert overrasket over å se meg og fortalte alle at vi var barndomsvenner. Ettersom ingen visste hva som var skjedd, var alle glad på våre vegne og syntes dette var stor stas. Anita smilte og sa at hun var overlykkelig over å se meg igjen, og jeg trodde henne faktisk. Jeg bestemte meg for å gi henne en ny sjanse. Vi skulle tross alt jobbe sammen, og alle mennesker kan forandre seg.

TIL Å BEGYNNE med gikk det bra. Anita viste seg fra sin beste side og ble raskt inkludert i fellesskapet. Så endret ting seg gradvis. Stemningen på kontoret ble trykket, og jeg kunne merke skulende blikk fra de andre. Det kunne bli helt stille når jeg kom inn på lunsjrommet, men jeg så jo blikkene de sendte hverandre og skjønte at det handlet om meg. Det virket som om de var mistenksomme overfor meg, og jeg ante virkelig ikke hvorfor. To uker senere kalte sjefen meg inn på kontoret, og med en alvorlig mine ba hun meg sette meg ned. Det var oppdaget uregelmessigheter i regnskapene mine, og ved naermere undersøkelser kunne det se ut som om jeg hadde underslått penger fra noen av kundene. Jeg ble helt satt ut og begynte å gråte. Jeg visste jo at jeg ikke hadde gjort noe sånt, men hvordan skulle jeg får henne til å tro på meg?

Hun ba meg dra hjem og sa at hun ville kontakte meg så fort de visste mer. Med tårer i øynene hentet jeg veska mi ved kontorpulten og gikk derfra. Ingen sa noe, og ingen så meg i øynene da jeg gikk. Bortsett fra Anita, og det triumferende blikket glemmer jeg aldri. Da jeg kom hjem, falt jeg helt sammen. Jon ble svaert bekymret, men da jeg fortalte hva som var skjedd, sa han med en gang at dette var det Anita som sto bak.

Allerede neste dag kontaktet vi sjefen min og fortalte hele historien. Til min store lettelse trodde hun på oss. Hun bestemte seg for å undersøke saken grundigere, og det ble raskt klart at det var Anita som sto bak.

Hun var slu og ondskapsfull, men saerlig smart var hun ikke, så hun hadde ikke greid å skjule sporene etter seg.

Anita fikk sparken, og det ble opprettet sak mot henne. Det viste seg at hun hadde søkt på jobben kun fordi hun visste at jeg jobbet der og ønsket å ødelegge for meg. Hevne seg for at hun mente at jeg hadde sviktet henne. Etter alle disse årene. Det viste seg også at dette ikke var første jobben hun fikk sparken fra etter å ha begått underslag.

JEG SYNES SYND på Anita for den barndommen hun hadde, men det unnskylder ikke hennes ondskapsfulle oppførsel i voksen alder. Jeg er bare glad for at hun ble tatt, og at hun ikke lenger jobber på kontoret vårt. Kollegene mine er lei seg og har bedt om unnskyldning for at de lot seg lure, og jeg har tilgitt dem, for jeg vet hvor overbevisende og manipulerende Anita er.

Nå ønsker jeg bare å legge det bak meg og gå videre i livet. Jeg har en flott familie, god jobb og kolleger jeg igjen trives sammen med. Hva som skjer med Anita, vet jeg ikke, og det ønsker jeg heller ikke å vite. Jeg er bare takknemlig for at hun ikke greide å ødelegge for meg denne gangen heller.