Jeg orket ikke å leve sammen med en så kresen mann

Jeg har hatt noen forhold, men Bjørn er den første jeg virkelig ønsket å dele resten av livet mitt med. Likevel gjorde jeg det slutt. Jeg klarte rett å slett ikke å leve med en som var så vanskelig i matveien.

VI HADDE HATT en fantastisk første date på en pizzarestaurant. Da han fortalte at han hadde glemte å si ifra at det ikke skulle vaere løk, ananas eller paprika på pizzaen hans, lo jeg bare. Da han hadde plukket ut det han ikke likte, var alt det gode på pizzaen han fjernet, etter min mening. At sånt skulle bli et stort irritasjonsmoment, hadde jeg ikke trodd da.

Men Bjørn og jeg hadde så mye annet enn interessen for mat til felles, og etter noen få måneder foreslo jeg at han kunne flytte inn hos meg siden jeg hadde størst plass.

I forelskelsen rus tenkte jeg at matgreiene bare var en bagatell, for når Bjørn fikk smaken på «ordentlig» mat, ville det nok snu, og kanskje han til og med ville dele matinteressen med meg! Det hyggeligste jeg visste, var jo å lage herlige måltider sammen.

Første gang Bjørn skulle spise hos meg, ville jeg overraske ham med en av mine spesialiteter, men siden han var så kresen, fant jeg ut at jeg burde si ifra hva jeg hadde tenkt å servere. Han beklaget da at han likte verken fisk eller noen form for grønnsaker. Jeg lo og tok det ikke helt alvorlig. Greit at han ikke var glad i grønnsaker og fisk, men det betydde vel ikke at han aldri spiste det!? Jeg hadde fått med meg at han likte det samme som de fleste barn liker. Ja vel, tenkte jeg – da lager jeg lasagne med salat til, det går vel greit! Siden det ikke var noe han ikke tålte, så tok jeg sjansen og finhakket løk og hvitløk så det ikke skulle synes. Jeg gledet meg til å servere ham middag for første gang.

Idet samme jeg satte maten på bordet, skjønte jeg at det var feil. Bjørn ble tydelig både flau og lei seg. Det var ikke bare at han ikke likte salat, han likte ikke tomater eller tomatsaus heller! Jeg kjente at jeg ble litt irritert og sa at han likte jo ketsjup! Det var noe annet, sa han – det var ikke saus etter hans mening.

TIL TROSS FOR alt dette med mat, og vin, som han heller ikke likte, så passet Bjørn godt inn blant mine venner og jeg med hans. Han hadde en god porsjon selvironi når det gjaldt dette med mat, og da vennene mine hadde laert ham å kjenne, gjorde de aldri noe stort nummer av at han ikke spiste det samme som oss når det ble invitert til sildebord, skalldyrselskap, grilling av saftige biffer eller fisk, alt med masse spennende tilbehør som Bjørn ikke ville smake så mye som en teskje av. Han fikk en enkel pizza og øl og var kjempefornøyd med det!

Når jeg snakket med venninner om at dette med maten var vanskelig å leve med, ble de oppgitt over meg og sa at jeg måtte ignorere dette – det var så mye annet bra med Bjørn! De klarte ikke å sette seg inn i min situasjon, og at det å planlegge mat i hverdagen og spesielt i helger og høytider var noe jeg gledet meg veldig til. Det hadde alltid vaert en stor del av livet mitt. Jeg hadde sett fram til å vaere to om dette. Det var ikke sånn at jeg måtte lage gourmetmat hver eneste dag, jeg spiste ofte pølser med mos fra pose, da Bjørn ikke likte hjemmelaget mos, og jeg spiste mengder av enkel pizza for å vise ham at jeg ikke ønsket å vaere vanskelig.

Da jeg for alvor kjente på meg at jeg ikke kunne leve med denne situasjonen, følte jeg at jeg egentlig burde skamme meg. Jeg burde heller gledet meg over å ha en så god kjaereste, det at vi kunne le av de samme tingene, ha de samme interessene, bortsett fra mat. Det måtte da vaere det viktigste, men tankene på det negative overdøvet dette. Jeg så for meg alle gangene jeg hadde «fersket» Bjørn utenfor en pølsebod der han stappet i seg pølse med brød på vei hjem fra jobb, for så å si at han hadde spist da han kom inn døren hjemme. Jeg var så irritert og lei av at jeg så ofte måtte lage noe bare til meg selv og at vi aldri kunne gå på en restaurant

«Greit at han ikke var glad i grønnsaker og fisk, men det betydde vel ikke at han aldri spiste det!?»

uten at Bjørn måtte saumfare menyen opp og ned for å se om det var noe han kunne spise. Det var også skjedd at vi måtte forlate restauranten, da de var gått tomme for det eneste Bjørn kunne klare å få i seg, og det gjorde meg så forbannet at jeg ville bare dra rett hjem. Jeg kjente også flere ganger en brennende irritasjon over at han ikke engang ville prøve å smake på noe som var litt annerledes, men som likevel er det folk flest kaller vanlig mat. Dette føltes dumt og unødvendig å krangle om, men jeg klarte ikke å ignorere det.

FORELDRENE MINE ER veldig glad i å invitere til selskap, og selv om de likte Bjørn som person, mente de at han var dårlig oppdratt i matveien og hadde sikkert sluppet unna å smake på noe som helst. Av den grunn laget de aldri noe ekstra for ham – han fikk jammen se å venne seg til å spise det som ble servert – det var ikke så spesielt det de laget.

Et minne som har brent seg fast, var mors 60-årslag, hvor vi ble invitert med på et fint hotell sammen med resten av familien. Slike sammenkomster med mat i fokus var Bjørn lite begeistret for. Det var et enormt koldtbord med alt en matglad familie kunne drømme om. Lenge etter at de andre hadde forsynt seg første gang, så jeg at mor tittet bort på Bjørn, som virret hjelpeløst rundt koldtbordet med en tom tallerken. Hun smilte oppgitt til meg og sa: «Se på Bjørn, da! Han leter visst etter noe å spise!» Jeg kunne jo hjulpet ham litt. Isteden satt jeg og var flau og skammet meg over ham.

Snart kom han tilbake fra barnebuffeen, med pølse i brød på tallerkenen. Da han så at dette moret selskapet, henvendte han seg til mor med et vennlig smil og sa at han gledet seg over at han kunne bidra til underholdning på dagen hennes!

DET BLE SÅ masse krangling om samme tema, og en dag skrek jeg til Bjørn at jeg ikke kunne leve sammen med en mann som ikke kunne laere seg å like «voksenmat». Det ble en vond stemning mellom oss etter dette, noe som førte til at han flyttet ut.

Det tok ikke så lang tid før jeg angret meg nesten syk, og før det hadde gått tre måneder, la jeg stoltheten til side og ringte ham gråtende, men Bjørn hadde allerede innledet et nytt forhold, så det var for sent å trygle om å få ham tilbake. For jeg hadde faktisk tryglet og halvveis lovet å spise pølser med «posemos» og pizza nesten uten noe på resten av livet dersom han bare kom tilbake til meg!

Da foreldrene mine fikk høre om bruddet mellom Bjørn og meg, ble de oppriktig lei seg. Mor sendte faktisk en melding til ham og sa at hun og far var lei seg over at det ble slutt mellom oss, men ønsket ham alt godt videre i livet.

JEG ER FREMDELES alene, men fikk nylig høre at det var slutt mellom Bjørn og kjaeresten hans. De var visstnok for forskjellige på alle måter. En venn av Bjørn har sagt at han trodde Bjørn savnet meg, så nå lurer jeg på om jeg skal ringe og invitere ham på en veldig, veldig enkel middag!