Leserne forteller

Sønnen min hadde det tøft etter at han og Ella skilte lag, og jeg lot ham flytte inn hos meg. Jeg ønsker naturligvis fremdeles å hjelpe ham, men situasjonen er etter hvert blitt uholdbar.

JEG BLE ENKE for ti år siden, da mannen min fikk hjerteinfarkt på vei hjem fra jobben. Sønnen vår var da 22 år, og datteren vår hadde akkurat fylt 16.

Markus hadde nettopp begynt å studere og flyttet inn i en liten studenthybel, der han bodde hele studietiden. Han traff Ella, og de stiftet familie da de begge var ferdig med studiene sine. To barn kom i tett rekkefølge, og de kjøpte seg hus. Men bare fem år senere var ekteskapet over.

De hadde glidd fra hverandre og kranglet hele tiden. Økonomiske problemer var et tilbakevendende tema. Markus mente at hun brukte for mye penger på barna, og Ella anklaget ham for å kjøpe for mye elektronikk.

Ella tok barna med seg og flyttet midlertidig hjem til foreldrene sine, mens Markus forsøkte å selge huset. Men det viste seg at huset var vanskelig å få solgt, og det ble bestemt at Ella og barna skulle bo i huset, mens Markus lette etter et annet sted å bo. Det gjorde at han flyttet hjem til meg.

Selvfølgelig fikk han sove i gjestevaerelset en kort periode. Det var jo opprinnelig gutterommet hans, som jeg hadde gjort om til tvrom og gjestevaerelse.

Først syntes jeg at det var ganske koselig å ha noen hjemme å prate med. Datteren min hadde flyttet til London og var sjelden i Norge.

MEN SKILSMISSEN TRAKK ut i tid. Ella var så sint at hun ble umulig å samarbeide med.

Hun forsøkte å hindre Markus i å treffe barna og løy om alt mulig for å få folk til å tro at han var en dårlig far.

Det ble bestemt at han skulle ha barna bare i helgene, og da var de alle tre hos meg. Det gikk fint en stund, men nå holder det på å bli ganske uholdbart.

For Markus har ikke funnet et annet sted å bo. Han har ikke råd til å kjøpe seg en egen leilighet ettersom Ella og han til slutt måtte selge med tap.

Ella har ansvar for barna i ukene, og Markus treffer dem fremdeles bare annenhver helg. Slik skal de ha det fram til han kan gi dem et ordentlig hjem å bo i.

MARKUS ER DEPRIMERT og har begynt å drikke mer og mer for å døyve fortvilelsen over situasjonen. Firmaet der han var fast ansatt, er blitt nødt til å avvikle, og han har etter det hatt ulike vikariat.

Han har jo en god utdannelse og kommer nok snart til å få seg en ny jobb, men det at han ser så mørkt på framtiden, gjør at han ikke interesserer seg for å komme seg på beina igjen.

Etter at han har betalt barnebidrag, er det ikke så mye penger igjen. I helgene forsøker han å ta barna med på ulike aktiviteter for at de ikke skal vaere hjemme hos meg i min lille leilighet hele tiden.

Han bor hos meg uten å betale leie. Og han bidrar sjelden med penger til mat, og det hender at jeg må stikke til ham litt penger i slutten av måneden. Får han ikke jobb og et sted å bo snart, kommer denne situasjonen til å bli uholdbar.

Jeg trodde helt aerlig at jeg aldri skulle behøve å forsørge sønnen min etter at han ble voksen.

«Det at han ser så mørkt på framtiden, gjør at han ikke interesserer seg for å komme seg på beina igjen.»