Et nytt liv

Karin sitter helt stille. Hun åpner munnen. Den er tørr, og det kommer ingen ord ut. Hun ser på Nicolai. Hva var det han hadde sagt?

KARIN SMURTE ET tynt lag med Voltaren på stortåen. Med det samme hun satte foten ned på gulvteppet, begynte den å verke. Alt takket vaere gårsdagens langtur. Det verket også i lår og legger.

Hun fylte kaffekoppen og kastet et blikk ut på hagen. Gresset var dekket med kvister, blomsterbedet trengtes å lukes, og det var virkelig på tide å hente ut hagemøblene i skjulet. Så mye å gjøre og ingen tid. Eller ork.

Likevel var de bare litt over 60, hun og Harald, og inni seg følte hun seg like ung som før. Faktisk var den nye jenta i butikken blitt forbauset da Karin hadde funnet fram legitimasjon for å hente en postpakke dagen før.

– Er du 62? hadde hun sagt og sett forbauset på Karin. – Jeg hadde gjettet på 50.

Harald hadde kjørt til bilverkstedet allerede for et par timer siden. Hvordan klarte han å stå opp klokken fem? Karin skyndet seg til jobben, hun var allerede sent ute. Slo på pcen og så ut over pulten.

Hvor skulle hun begynne?

Fakturaer skulle registreres, gårsdagens ordre faktureres og bankkontoer sjekkes. Dessuten hadde markedssjefen bedt om en rapport om fjorårets annonsekostnader.

KARIN SUKKET OG begynte å sortere bunken med fakturaer.

– Kan du komme inn til meg et øyeblikk?

Karin så opp. Nicolai, firmaets konsernsjef, sto i døren. Bak ham skyndet Gitte seg forbi ham med hånden presset mot nesen. Skrittene klakket nedover korridoren, og ytterdøren slo igjen. Gråt hun?

– Selvfølgelig, sa Karin.

– Hva var det som feilte Gitte?

Nicolai svarte ikke. Han snudde seg, og hun fulgte etter ham opp trappen. Døren til konferanserommet sto åpen, og Karin så at det satt en draktkledd kvinne ved bordet. Hun reiste seg ikke for å hilse, men nøyde seg med å nikke da Nicolai presenterte henne. Karin oppfattet ikke navnet, men forsto at hun kom fra fagforeningen.

– Som du kjenner til, har lønnsomheten sunket de siste årene, sa Nicolai.

Jo, det visste hun jo. Kundefakturaene var blitt faerre og faerre.

– Derfor har banken stilt et ultimatum. Om vi ikke senker kostnadene våre, kommer de til å trekke bankkreditten vår.

Det demret for Karin at hun ville få en ny arbeidsoppgave, at hun skulle komme med forslag om kostnadsbesparelser.

– Vi har bestemt oss for å redusere antall ansatte, fortsatte Nicolai. – Karin, jeg beklager, men du hører til dem som er blitt overtallige og som dessverre må gå til sommeren.

KARIN SATT HELT stille. Hun åpnet munnen. Den var tørr, og det kommer ingen ord ut. Hun så på Nicolai. Hva var det han hadde sagt? Det var helt stille i rommet.

– Hvis du ønsker å gå omgående, har vi forhandlet fram en pakke til deg, sa kvinnen i den strenge drakten.

Var det meningen at hun skulle si takk? Det virket som om kvinnen ventet seg det.

Men regnskapet, da? Karin kunne jo ikke bare forlate alt? Og annonsekostnadene til markedssjefen, de som var så viktige! Og kundefakturaene!

– Ta fri resten av dagen og tenk igjennom dette, sa Nicolai. – Jeg er her hvis det er noe mer du lurer på, det er bare å ringe. Ja, i dag blir jeg kanskje litt opptatt.

Kvinnen sa at det gikk fint å ringe henne også. Hun ga henne et visittkort.

DA KARIN KOM hjem, gikk hun seg en lang tur. Hva skulle hun si til Hans?

– Har du fri i dag?

Karin så opp. En av naboene var ute med den lille hunden sin.

– Hva? Ja, jo.

Hva ville naboene tro? At hun hadde gjort noe galt?

Så snart Karin hadde lukket ytterdøren, kom tårene, og hun la seg i fosterstilling på sofaen. Det var ikke behov for henne lenger, hun var overtallig. Til slutt sovnet hun og våknet ikke før hun hørte at det gikk i døren.

– Hei, er du allerede hjemme?

Tårene hadde for lengst tørket. Hun reiste seg kjapt fra sofaen og brettet ullteppet. Like greit å få det overstått.

– Jeg … kom og sett deg her på kjøkkenet, det er noe jeg må fortelle deg, sa hun.

Hans så urolig ut.

– Du er vel ikke syk? sa han. Karin ristet på hodet.

– Nei, det er enda verre, sa hun og svelget. – Jeg er blitt oppsagt.

«Et nytt liv kunne begynne. Det føltes som en fest, og de skålte for framtiden.»

Da hun hadde sagt ordene høyt, begynte tårene å renne igjen.

Hans reiste seg, gikk rundt bordet og ga henne en klem. Hun la armene rundt ham og trykket ansiktet inn mot skjorten hans. De sto stille lenge. Til slutt satte hun seg ned. Hans strøk henne over håret og gikk tilbake til stolen sin. Så fortalte Karin alt.

– De vil helst at jeg slutter med en gang, sa hun. – Jeg får et års lønn som sluttvederlag. Men det kan jeg jo ikke, hvem skal gjøre jobben min, da?

– Det er ikke ditt problem, sa Hans. – Ett års lønn? Det er jo fantastisk!

HAN BØYDE SEG fram og tok hendene hennes i sine.

– Jeg skulle gjerne ha gått av med pensjon nå. Da skulle vi endelig hatt tid til hverandre og alt vi har lyst til å gjøre. Ordne huset og hagen og besøke venner!

Karin kjente at gleden begynte å komme tilbake.

– Men så da? Ville vi ikke få masse tid til overs når vi var ferdig med det?

Mobilen begynte å vibrere.

Var det Nicolai som hadde endret mening? Nei, det var Saras navn som lyste opp i displayet.

– Mamma, sa hun. – Vi har en fantastisk nyhet, og jeg trenger din hjelp.

– Selvfølgelig. Hva trenger du hjelp til?

– Jeg håper dere vil sitte masse barnevakt.

Dere skal bli besteforeldre!

Et nytt liv kunne begynne. Det føltes som en fest, og de skålte for framtiden.