Lone tok kjaerligheten for gitt
I 13 år levde vitenskapsjournalist Lone Frank med en mann hun ikke forsto hvor høyt hun elsket, før han døde. – Jeg hadde tatt kjaerligheten for gitt, som noe som bare var der, sier Lone, som er aktuell med en bok om vitenskapen bak kjaerligheten.
Lone mistet ektemannen etter kort sykeleie
227. NOVEMBER 2014 på Bispebjerg Hospital: «Mannen din er veldig dårlig. Vi kan ikke se bort fra at han er dødende», sier en sykepleier fra palliativ avdeling da hun ringer Lone klokken 07 om morgenen. Hva mener hun, tenker Lone. Det kan ikke vaere Morten. Det må vaere en forveksling.
Det hadde ikke vaert noe kritisk ved tilstanden hans da Lone dro hjem kvelden før, og en lege hadde sagt at han fortsatt hadde flere måneder igjen. «Han ble veldig dårlig i løpet av natten. Vi får ikke kontakt med ham lenger», fortsetter sykepleieren. Da Lone kommer til sykehuset, får hun vite at nyrene har gitt opp. Organsvikt. På seks måneder har Morten falt fra hverandre bit for bit etter han ble syk av kreft.
På det samme tidspunktet har Morten og Lone vaert sammen i 13 år. De har gått og trasket oppi hverandre, reist sammen, kranglet og overvunnet kriser, og det så ut som kursen var staket ut framover.
– Det var oss, sier vitenskapsjournalist Lone Frank (54).
Hun kommer fra Århus, men har bodd i København siden 1991.
Da Morten døde, trodde
Lone hun at hun visste hva sorg og savn var, fordi hun allerede hadde mistet moren sin i slutten av tenårene, og mange år senere også faren sin, som alltid hadde vaert et fast holdepunkt i livet.
– Men sammenlignet med å miste kjaeresten min, så var tapet av foreldrene mine som krusninger på overflaten. Dette var smerte av en helt annen dimensjon. Den kjaerligheten som var blitt hjemløs, gjorde seg gjeldende ved å svi bort all mening og etterlate seg et stort innvendig hull.
Fra bunnen av det hullet spirte det langsomt fram en erkjennelse som var skremmende. Det gikk opp for Lone at hun hadde elsket ham høyere enn hun var klar over, og høyere enn hva hun hadde sagt til seg selv.
– Jeg hadde egentlig aldri tenkt ordentlig over kjaerligheten, men tatt den for gitt som noe som bare var der.
Kjaerligheten er menneskelivets sentrale baerebjelke, det som varer og holder oss oppe når alt annet ramler sammen og blir til ingenting.
– Men jeg hadde ikke forstått det i praksis. Jeg hadde fortrengt den banale sannheten at det er menneskelige relasjoner som utgjør tilvaerelsens skjelett, og at man uten andre mennesker er formløs og formålsløs.
LITE NETTVERK
Nå skrek resultatet Lone rett opp i ansiktet.
– Da Morten døde, var det ikke et eneste menneske igjen i live som jeg kunne si jeg elsket. Det var heller ingen som elsket meg.
Broren hadde Lone bare sporadisk kontakt med når hun tok seg sammen og ringte til ham, noe som kanskje skjedde én gang i året. Og det Lone hadde igjen av onkler og tanter, fettere og kusiner på begge sider av familien, hadde hun heller ikke pleiet kontakten med. Den var gjennom årene krympet til nesten ingenting.
– To arbeidskolleger og fars gode venninne kom og så til meg, og fikk meg av og til ut av huset. Men det vi kaller den selvvalgte familien – de naermeste vennene – ja, de var ikke naerere enn at ingen av dem oppsøkte meg i den sofaen der jeg lå og bare stirret ut i luften.
Lone spurte seg selv hvem det er som ikke har noen eller nesten ingen.
– Det var ynkelig å måtte innrømme det, og spørsmålet meldte seg: Hvordan hadde jeg havnet her? Jeg hadde blitt et menneske hvis sterkeste bånd bandt meg til en som var død, uten engang å ha erkjent hvor sterkt dette båndet var
«Da Morten døde, var det ikke et eneste menneske igjen i live som jeg kunne si jeg elsket.»
mens han levde, sier Lone som begynte på en oppdagelsesreise i vitenskapen for å forstå kjaerligheten.
I faglitteraturen kan vi stadig se forskere sammenligne betydningen av tilknytningen i barndommen, med grunnmuren i et hus.
– Det mønsteret vi i den tidligste delen av livet etablerer til foreldrene våre, den vil danne en indre og ubevisst modell for hvordan vi senere i livet er i mellommenneskelige relasjoner. Også i kjaerlighetsrelasjoner, sier Lone og forklarer at når man snakker med forskere på feltet, skynder de seg alltid å understreke at et utrygt barn kan utvikle trygge tilknytningsrelasjoner senere i livet.
– Og den trygge kan havne i forhold der tilknytningen blir utrygg. Den tidlige tilknytningen skal ikke oppfattes som fullstendig avgjørende for resten av livet.
Da Morten døde, hadde Lone en antakelse om at hun ville begynne på bunnen av et dypt, svart hull, men sakte krype oppover og følge en noenlunde jevn stigende kurve som ender på overflaten. I noe som lignet et «før», men kurven var hakkete.
– Savnet ble ikke lettere etter to måneder, snarere tvert imot. Og det svarte hullet fortsatte å vaere der, et hull som iblant og selv i dag, etter flere år, stadig åpner seg så jeg kan innta plassen min der nede.
I begynnelsen lurte Lone på hva som var vitsen med å leve videre.
– Jeg orket det ikke. Jeg følte ikke at det var noe som helst å leve videre for, og jeg savnet Morten så fryktelig. Det føltes som jeg var blitt slått fullstendig sønder og sammen, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å ligge der og leges.
LÅ PÅ SOFAEN
Dagene gikk med til å ligge på sofaen og la radio eller tv gå på tomgang bare for å ha lyd rundt seg. Samtidig kretset tankene om Morten.
– Savnet slo inn i bølger, og den virkeligheten som lå og ventet, kunne jeg verken ta inn over meg eller hanskes med.
Jeg kunne faktisk nesten ikke forestille meg noe liv utenfor sofaen.
«Når blir sorg patologisk?», spurte Lone psykologen. «Vi snakker ikke lenger om patologi», svarte han, «men om komplisert sorg». Dette er et fenomen som rammer opp mot hver tiende etterlatt, og undersøkelser har avslørt en rekke risikofaktorer for å havne i denne gruppen. Å vaere kvinne, å vaere pessimistisk innstilt, å ha vaert diagnostisert med depresjon tidligere, og å ha et generelt høyt stressnivå.
– Jeg kunne krysse av for alle faktorene. Likevel hadde jeg ikke sunket ned i den kompliserte
«Jeg gråt ofte, men etter seks måneder på sofaen kunne jeg gå på jobb igjen.»
sorgens hengemyr. Jeg opplevde underlige dager, jeg gråt ofte, men etter seks måneder på sofaen kunne jeg gå på jobb igjen og innimellom tenke på noe annet.
GJORDE RITUALER
I tidsskriftet «Journal of Experimental Psychology» leste Lone en dag noe som traff henne. Psykologene Michael Norton og Francesca Gino hadde oppdaget at de sørgende som er emosjonelt sett mest motstandsdyktige, har én ting til felles: ritualer.
Små, private handlinger som er ladet med betydning og bidrar til å skape en slags orden i et mentalt kaos. Lone tenkte ikke på det som ritualer, men det var noen ting hun gjorde.
– Om og om igjen lot jeg Leonard Cohen brumme seg gjennom «Alexandra Leaving» mens jeg ga meg selv lov til å hyle ubehersket og la savnet gjøre vondt inn til beinmargen. Når jeg hadde grått meg tom, kunne jeg sove, sier Lone som i løpet av dagen kunne holde seg oppe ved å gjøre noen bestemte treningsøvelser på stuegulvet, der antallet gjentakelser alltid skulle vaere 56.
– Så mange år som Morten fikk.
«Tenker du fortsatt på ham av og til?». Nå, snaue seks år etter han døde, hender det at folk stiller Lone det spørsmålet, og de gjør det alltid litt forlegent.
– Det får meg bestandig til å smile. For jeg tenker ikke på han «av og til», jeg tenker på han mange ganger hver eneste dag, og det skjer helt av seg selv. Han er her rett og slett hele tiden.
Den kjaerligheten Lone ble konfrontert med for seks år siden, og som nesten tok pusten fra henne, lever videre.
– Jeg kan når som helst gripe inn i meg selv og finne den.
Sorg kan betraktes som prisen vi må betale for å ha hatt sterke bånd. Har man vaert sammensmeltet med et annet menneske, er det som å bli revet i stykker når dette mennesket forsvinner.
– Sorgen er kjaerlighetens uunngåelige vrangside, og vi møter den på dypt personlig vis, men den er noe vi både må og kan klare.
Opplevelsen av savn gjør vondt, men for Lone flyter den også sammen med noe annet.
En slags oppløftet stemning som springer ut av å ha overlevd katastrofen.
– Ikke fordi jeg mener at man alltid kan laere noe av det man gjennomgår, men når jeg gransker meg selv, ser jeg et par forandringer som må sies å ha vaert til det bedre. De fleste problemer framstår som små og ubetydelige, og jeg har en gjennomgående fornemmelse av at jeg kan overleve det meste.
INDRE KRAFTVERK
Den mest gjennomgripende omveltningen består i at kjaerligheten til mannen hennes har installert seg som et indre kraftverk.
– Den hjemløse kjaerligheten som lenge bare brente og sved meg, har nå samlet seg til et bål jeg varmer meg ved, og som ikke kan slukkes.
Lone ble blåst fullstendig over ende av at mannen hennes døde fra henne på kort varsel og midt i livet, men nå, på den andre siden av det verst tenkelige, står hun igjen helt uten frykt for å dø.
– Tanken på at jeg selv skal forsvinne en dag er fredfull, men ikke fordi jeg er lei av livet. Tvert imot.
Sorgen har Lone med seg, men hun kan igjen vaere både glad og av og til nesten lykkelig.
I fjor ga Lone ut boken
«Størst af alt – om kaerlighedens natur». Nå er den oversatt og kommet ut på norsk.
– Jeg håper boken vil gi folk et nytt og opplyst syn på kjaerligheten, sier Lone som har forsøkt å kartlegge kjaerligheten med brikker fra naturvitenskap, psykologi og kulturforskning.
Lones oppdagelsesreise inn i kjaerlighetens vesen har forvandlet hennes perspektiv på sin egen historie.
– Det som begynte med en erkjennelse av at jeg ikke helt hadde sett kjaerligheten rundt meg, munnet ut i et nytt syn på meg selv og dermed en mulighet for å justere kursen.
Vitenskapsjournalisten la ut med en uklar ambisjon om å ville bli bedre på dette med kjaerlighet. Flinkere til å elske.
– Men reisen har vist at det ikke er evnen i seg selv det skorter på. Jeg har ikke bare fått kjaerlighet, men også selv knyttet sterke bånd. Det som har manglet, er et blikk for disse båndene og for måten de holder meg oppe på.