Anne Jorunns små gleder
Fra å ha hatt drømmejobber i mange år, ble livet brått begrenset. Nå lever Anne Jorunn (55) med kroniske smerter og har dager hun ikke kommer seg ut. – Jeg har laert å fokusere på en god ting hver dag. Som kaffekoppen om morgenen. Og at jeg har tid til å
«Vi har alltid et valg: Jeg kunne velge å tenke at livet er kjipt, men da ødelegger jeg bare for meg selv.»
AAnne Jorunn Syvertsen (55) har alltid elsket å fortelle historier. Møte mennesker. Reise. Organisere. Formidle gode opplevelser. Det har vaert jobben hennes siden hun begynte i naerradio i 1982.
– Min vei ut i arbeidslivet var gjennom radio! Jeg elsket å intervjue og lage programmer, sier Anne Jorunn entusiastisk og forteller om da hun jobbet ved Gimlekollen Mediesenter i Kristiansand, underviste, og var innom diverse naerradioer, NRK og Norea Radio før hun hoppet av og startet i reiselivet i 1995. Tobarnsmoren ble turplanlegger, reiseleder og var på farten 180 dager i året. Etter hvert også med eget turselskap hvor hun arrangerte turer i Norge, Skandinavia, Europa og USA. Turer for pensjonister, helselag, vennegjenger, vinklubber; alle som ville på tur. Hverdagen var bra. Med et tempo hun trivdes med. På fritiden drev hun kor, arbeidet med barnelag og hadde ulike styreverv. Hun var begynt å kjenne smerter i kneet, og måtte etter hvert bruke morfinpreparater. Da var hun 42.
– Jeg liker å vaere i aktivitet, vaere engasjert. Og i likhet med andre utadvendte, får jeg masse energi av fellesskap med mennesker. Desto tøffere da jeg ikke klarte mer. Da hadde jeg ofte så vondt at jeg ikke kom meg ut av soverommet på flere dager.
Som tenåring hadde hun en operasjon i det ene kneet. Men Anne Jorunn ble ikke bra. Og det hjalp ikke med tre nye operasjoner. Likevel klarte hun å jobbe og fungere, selv om hun hadde fått beskjed om at smertene ville bli sterkere når hun ble eldre.
– Jeg ble operert for Schlatters sykdom, en betennelsestilstand i kneet. I utgangspunktet ikke «farlig», men noen får litt ekstra smerter. Selve schlatters-tilstanden ble bra etter operasjonen, men noe skjedde likevel som har ført til varige smerter. Gjennom tidlig voksen alder, var smertene «til å leve med», men jeg visste at når kroppen ble eldre, ville smertene melde seg med større intensitet. Jeg hadde håpet på at dette skulle skje sånn cirka når jeg var godt over 80 år, ikke da jeg var 42! Jeg klarte på et vis å holde det gående med morfinpreparater til 2016. Da kunne jeg ikke gå i trapper lenger.
NÅR SMERTENE STYRER
Anne Jorunn og mannen, som bor ved sjøen i Lillesand, måtte selge båten. Til slutt la de også huset de hadde kjøpt bare noen få år tidligere, ut for salg. For at hun skulle slippe trapper.
– Men så klarte vi heldigvis å finne en løsning. I samarbeid med NAV ble det installert en heis, eller rettere sagt, en løfteplattform, mellom husets tre etasjer. Det gjorde alt så mye lettere. For selv om smertene er like intense, var det en sann fryd å komme seg ut av soverommet om morgenen. Jeg fikk til og med mulighet til å komme meg ut i hagen!
Anne Jorunn understreker at
det å akseptere den nye hverdagen, likevel ikke var gjort med et fingerknips.
– Det har vaert en lang prosess. Og er fortsatt en daglig utfordring. Tunge dager med sorg og savn etter det «gamle livet mitt». Det tar tid å akseptere store forandringer. I tillegg til at det gjør noe med deg alltid å ha fysiske smerter. Men etter å ha vaert i «mørket» lenge nok, begynte jeg å spørre meg selv hva jeg kunne gjøre til tross for smertene. I stedet for å fokusere på alt jeg ikke klarte mer. Det gikk opp for meg at vi alltid har et valg.
Nå har hun skrevet fem små bøker om nettopp det. Om de dårlige dagene, ja. Men også om da det snudde. Fordi hun bestemte seg for å endre tankemåten. Det var da hun oppdaget at «lyset» var jo der. Sinnets «snuoperasjon» slapp inn oppmuntring, ettertanke, håp og muligheter. Gleden fikk en ny dimensjon.
IKKE BITTER
– Det er klart at når du har hatt et aktivt yrkesliv og attpåtil vaert så heldig å elske det, blir det tøft når «bomba slår ned». I begynnelsen var jeg frustrert og superfortvila. Sint selv om det ikke var noens feil. Hodet ville så inderlig jobbe, men kroppen ville ikke. Det var dager der kroppen selv bare gråt av smerter. Og jeg erfarte nederlag på nederlag. Jeg ble helt avhengig av andres velvillighet, og selv om jeg har verdens snilleste mann som kom med mat til meg der oppe på soverommet, så kjentes det likevel ut som et nederlag at jeg ikke kunne smøre meg en brødskive selv. Det hendte jeg var desperat av fortvilelse når jeg skjønte at jeg ikke lenger bare kunne gå ut en tur. Stikke og besøke en venninne. Jeg var innom hele registeret av følelser. Unntatt bitterhet. Det slapp jeg heldigvis unna. Bitterhet hjelper ingen og blir bare en ekstra byrde å baere.
Anne Jorunn, som hadde måttet vaere løsningsorientert i yrkeslivet, måtte overføre det på livet hun nå levde.
– Jeg gikk helt inn i min innerste kjerne. Reflekterte over hva dette gjorde med meg. Bearbeidet, aksepterte og laerte å mestre en ny hverdag. Jeg fokuserte på hva jeg likte, som å strikke, bake, lage mat. Og de dagene jeg ikke klarte noe av det, måtte jeg laere at det også måtte vente. I beste fall kunne jeg sitte med et strikketøy i hendene.
Etter hvert begynte den tidligere radiojournalisten å skrive. Og sånn ble oppmuntringsbøkene til i fjor høst.
– Jeg liker å formidle. Forskjellen nå er at jeg formidler mine egne tanker. Jeg skrev litt da jeg var yngre. Husker jeg satt på jenterommet og skrev dikt uten rim. Ingen visste det, og ingen fikk lese. Noe av det jeg da skrev, ble naturlig å ta med. Likevel er det meste tankegods fra den fasen jeg har vaert gjennom etter at jeg ble ute av stand til å jobbe.
MER ENN SYKDOMMEN
Noe av det viktigste Anne Jorunn mener hun har laert, er å tenke at hun er mye mer enn smertene.
– Jeg har innsett at selv om kroppen min har det dårlig, så kan JEG ha det bra. Jeg kan ting, på tross av.
Og gjennom å fokusere på mulighetene, så resulterte det i hjemmesiden «Blindleias Hjemmelagde». Der selger hun egenproduksjon av saft, syltetøy, økologiske teer med urter hun har sanket, marsipankaker og pavlova til spesielle anledninger. Samt engler.
– Jeg lager engler med drivved. Dette naturmaterialet har jeg jo like utenfor stuedøra her ved Blindleia i Lillesand. Dermed blir det engler fra Blindleia.
Hun sier hun brenner for å hjelpe og oppmuntre andre. Snakke om hvordan vi kan leve gjennom og videre etter en krise. I tillegg til bøkene, bruker hun sosiale medier til å holde foredrag.
– Men for å klare det, måtte jeg ha et ankerfeste. For meg er det Gud, og i troen føler jeg at jeg har et ståsted.
STOPPE TANKENE
«Den største glede du kan ha – er å gjøre andre glad», skrev vi i hverandres minnebøker som barn … og det er på mange måter blitt et mantra for Anne Jorunn.
– Jeg begynner dagen med å se hva jeg har rundt meg.
Ofte føler jeg takknemlighet. De dagene hvor situasjonen jeg er i føles urettferdig, og jeg ser hvor fort de negative tankene kan føre meg inn i en farlig spiral, har jeg nå verktøy til å stoppe tankene. Ved å rette fokus mot de gode opplevelsene, kan jeg kjenne hvordan det virker inn på kroppen. Jeg ser igjen mulighetene, i stedet for begrensningene. Og det kjennes meningsfullt å formidle til andre. Om det bare er som en solstråle et lite øyeblikk.
Anne Jorunn er i gang med sin sjette bok. Nå er våren her, og hun kan igjen ta heisen ned og spasere ut og plukke ramsløk. Men den aller største gleden akkurat nå, er at hun er blitt mormor for første gang.
«Plutselig ble jeg takknemlig for ting jeg tok for gitt før.»