Jeg forlot mannen jeg elsket så høyt

Jeg traff Øyvind på en konsert. Vi giftet oss og fikk to barn i rask rekkefølge. Men jobben hans var ikke forenlig med et familieliv, og da han i tillegg var utro, orket jeg ikke mer – til tross for at jeg fremdeles elsket ham.

FØRSTE GANG JEG traff Øyvind, var på en konsert med mitt favorittband. Jeg var så oppslukt av musikken at jeg knapt enset mannen som dukket opp ved siden av meg. Han prøvde å få oppmerksomheten min, men lettere irritert viftet jeg ham bort. Men mannen var standhaftig, og da jeg var på vei ut av konsertlokalet, sto han plutselig foran meg igjen. Først nå så jeg hvor kjekk han var.

Det viste seg at Øyvind faktisk jobbet for bandet. Der og da tenkte jeg at han måtte ha verdens beste jobb. Han inviterte meg med på backstagefesten, og lot meg hilse på bandet. Likevel tok det ikke lange tiden før jeg hadde øyne kun for Øyvind.

Det lange håret, tatoveringene og den henslengte gangen gjorde meg ør av forelskelse, og jeg fikk ikke nok av ham. Likevel var sjokket stort da jeg to måneder senere innså jeg at jeg var gravid. Jeg fikk panikk, for jeg var altfor ung til å bli mamma. Jeg hadde planer for livet mitt, og å bli mamma som 19åring med en jeg knapt kjente, var ikke en del av planen.

Øyvind ble derimot overlykkelig, han hadde drømt om å bli pappa så lenge han kunne huske. Jobben han hadde, var ikke forenlig med et familieliv, men han insisterte på at han skulle finne seg en annen jobb, for alt han ønsket, var å beholde meg og barnet. Så sa han at han elsket meg, og dermed var det avgjort.

Han fridde til meg et par måneder senere, og like før barnet ble født, holdt vi oss et enkelt bryllup med kun naermeste familie og venner til stede. Jeg hadde romantiske drømmer om tåredryppende taler hvor vi erklaerte vår kjaerlighet til hverandre, og jeg kunne knapt vente til vi skulle danse bryllupsvalsen. Jeg var så lykkelig at tårene rant mens jeg sto sammen med faren min utenfor kirken, klar til å gå opp til alteret og si ja til mannen i mitt liv. Far til mitt ufødte barn.

Drømmen min ble knust da jeg skjønte at Øyvind ikke var edru. Han hadde kommet hjem fra jobb dagen før og dratt rett i eget utdrikkingslag. Nå sto han der og svaiet med sløve øyne og en skitten dress. Lykken jeg hadde følt bare minutter tidligere, var erstattet med skuffelse.

Noen ville kanskje forlatt ham ved alteret, men jeg ble. Følte ikke at jeg hadde noe annet valg som gravid 19åring uten utdannelse og jobb. Dessuten elsket vi hverandre, og jeg kunne ikke la en festnatt ødelegge det. Det var i hvert fall det jeg sa til meg selv da jeg sto der med tårer i øynene og sa ja til en som neppe kom til å huske det dagen etter.

Stemningen i selskapet var naturlig nok trykket, selv om Øyvind ikke lot seg merke med det. Noen tale fikk jeg aldri, og innen vi skulle danse brudevalsen, hadde han sovnet. Min mor prøvde å trøste meg med at det sikkert ble bedre fra nå av, og at han ville skjønne at han hadde dummet seg ut. Faren min var forbannet, og det samme var venninnene mine, men selv var jeg bare trist.

Det var en gråtkvalt ektemann som ba om unnskyldning dagen etter. Om jeg bare kunne tilgi ham, skulle han bruke resten av livet på å gjøre det godt igjen. Han lovte igjen å gjøre alt han kunne for å finne en ny jobb, få orden på livet sitt og bli den familiefaren han drømte om å vaere.

I ÅRENE SOM gikk, fikk jeg ofte høre de ordene, og jeg valgte å tro på ham hver eneste gang. Det var jo ingenting vondt i ham, og det var aldri noen tvil om at han elsket meg, sønnen vår og etter hvert også datteren vi fikk. Problemet var bare at han elsket jobben også, og alt som fulgte med den. Han var ikke noe A4menneske, og uansett hvor mye han prøvde, greide han ikke å forandre seg.

Han var den kule pappaen som lekte med barna, tok dem med ut på motorsykkeltur og ga dem penger når de fikk nei fra meg. Barna våre forgudet ham, for han satte aldri grenser for dem og var kun opptatt av lek og moro når han først var til stede. Barneoppdragelsen var det jeg som tok meg av.

Det var jeg som hjalp til med lekser, trøstet når de var lei seg og fulgte dem på håndballtrening og fotballtrening. Det var jeg som stilte opp på dugnader i idrettslaget, bakte kake og sto i timevis og heiet på hver eneste kamp.

Ofte savnet de ham og var sinte fordi han ikke var der, men så fort de hørte lyden av Harleyen,

«I årevis hadde jeg naivt ventet hjemme, mens han fortsatte å leve livet han elsket.»

sprang de ham i møte med en hel flokk av unger på slep. Alle ville møte den kule pappaen deres.

Og selv hvor sint jeg var på ham fordi han ikke var der når jeg trengte ham, ble jeg mo i knaerne når han kom gående mot meg med det rufsete håret, skinnjakka slengt over skuldrene og armene dekket av tatoveringer. Jeg var stolt over at denne flotte mannen var min, og når han tok rundt meg og kysset meg som om jeg var den eneste kvinnen i verden, smeltet jeg helt.

SÅ KOM DEN helgen som forandret alt. Øyvind var som vanlig på jobb, og barna hadde lagt seg etter. Jeg satt og slappet av med en film da telefonen ringte. En fremmed kvinnestemme spurte om Øyvind var hjemme, og da jeg sa nei, insisterte hun på å prate meg i stedet. Det hun sa forandret livet mitt.

Hun var mor til en liten gutt på to måneder. Øyvinds gutt, hans sønn utenfor ekteskap. Hun fortalte meg at han hadde visst om barnet allerede fra hun var noen måneder på vei, og at han hadde lovet å stille opp som far og betale bidrag. Disse løftene hadde han ikke holdt, og i desperasjon hadde hun forhørt seg rundt og prøvd å få tak i ham. Det var slik hun fant ut at han var gift og hadde barn. Nå mente hun at jeg fortjente å vite hvilken mann jeg var gift med.

Jeg hadde mange ganger fått høre rykter om at Øyvind var utro, at det var naermest umulig at han ikke var det med den jobben han hadde. Men jeg hadde alltid valgt å tro på Øyvind når han insisterte på at han ikke hadde øyne for andre enn meg. I årevis hadde jeg naivt ventet hjemme og tatt meg av barna, mens han fortsatte å leve livet han elsket. Et liv uten ansvar. Jeg visste ikke om det fantes flere kvinner og barn der ute, men jeg kjente at nå var det nok. Nå orket jeg ikke mer.

Det hjalp ikke hvor mye han elsket meg, for det livet han hadde lovet meg og barna, ble aldri noe av. I tillegg hadde han vaert utro og fått barn med en annen. Jeg innså at Øyvind aldri kom til å bli noe annet enn den kule pappaen som innimellom dukket opp, og en ektemann som elsket meg, men ikke nok til å vaere trofast eller holde løftene han hadde gitt meg.

DA HAN KOM hjem dagen etter og jeg konfronterte ham med alt jeg visste, sank han gråtende sammen foran meg. Sverget på at det var kun den ene gangen, og om jeg kunne tilgi ham, skulle han si opp jobben samme dag. Men jeg hadde hørt de ordene utallige ganger gjennom vårt ti år lange ekteskap, og jeg hadde ikke lenger tillit til ham. Han ønsket nok å bli den mannen han lovte å bli, men jeg hadde ikke lenger troen på ham. På oss. Dagen etter tok vi ut separasjon.

Jeg ønsket ham ikke noe vondt, og ville ikke ta ifra ungene faren de elsket, så jeg gjorde alt jeg kunne for at det meste skulle vaere som før. Når han var hjemme fra jobb, fikk han bo hos oss, slik at de kunne vaere sammen. Det var meningen han skulle finne noe eget, men det ble aldri slik. Og for første gang stilte han faktisk opp og viet all ledig tid til dem.

Det som overrasket meg aller mest, var da han en dag kom og fortalte at han hadde funnet seg en ny jobb. En helt vanlig jobb med fri hver eneste helg. Han tok også ansvar for barnet han hadde fått, og jeg innså at det faktisk dreide seg om kun én natts utroskap som hadde fått følger.

VI BLE ALDRI skilt. Vi elsket hverandre like mye som før, og nå som han endelig hadde gjort alvor av å bli den familiemannen både jeg og barna behøvde, valgte jeg å gi ham en ny sjanse.

Nå er det gått femten år, og jeg har aldri angret på valget jeg tok, for vår kjaerlighet er sterkere enn noensinne, og han gjør meg fortsatt mo i knaerne.