Carina har tatt livet sitt tilbake

Flittig markedsføring på sosiale medier har virkelig gitt min niese noe å henge fingrene i, bokstavelig talt. Og med aktiviteten øker også tilfredshet og likevekt. Carina er nemlig på god vei til å gjenvinne balansen i livet sitt igjen.

CARINA, MIN SØSTERS eldste datter, var nylig innom meg for å vise meg garnfarger å velge mellom. Carina er en tusenkunstner med heklenålen, og hun har sagt ja til å hekle en vest til meg. Jeg ble så imponert over en lignende hun hadde laget til moren sin og hev meg på telefonen så fort bildet av den ble lagt ut på nettsiden hennes.

CARINA ER PÅ god vei til å gjenvinne balansen i livet sitt igjen. Vi har allerede fått de første, små glimtene av den glade, livlige jenta vi en gang kjente henne som. Carina har nettopp fylt 20, og som hun selv sier: «Døren til et nytt tiår har åpnet seg, og alle muligheter ligger til rette. Det gjelder bare å gripe dem, vet du, tante.» Noe hun absolutt har gjort, og som vi heier på henne for.

Carina har gjennom oppveksten slitt med sinnemestring og kontrollimpuls, noe som har gått utover både skolegang og et sosialt liv. Hun har vaert nedstemt og til tider deprimert og uten overskudd til annet enn å ligge under dynen. Jeg har som tante bekymret meg like mye som hennes foreldre har gjort.

CARINA KALLER MEG sin «andre mamma», noe som heller ikke er langt fra sannheten. Hun har gått inn og ut av dørene hos meg siden hun var bitte liten. I en periode på fire måneder det året hun skulle begynne på skolen, bodde hun hos meg fast. Min søster var utsatt for en alvorlig bilulykke og lå lenge på sykehus. Hun gikk på det tidspunktet gravid med Carinas lillesøster, og til alt hell gikk det bra med barnet. Carina hadde fram til den skjebnesvangre dagen vaert i storesøstermodus med hele sitt hjerte. Mammas mage ble strøket og kost med etter alle kunstens regler, og små hemmeligheter hvisket til den lille der inne.

Men etter ulykken og morens lange sykehusopphold endret det seg. Carina sluttet å snakke om babyen. Hun viste heller ikke saerlig glede da den lille ble født. Hun trampet faktisk i gulvet og sa: «Jeg liker henne ikke!» Vi hysjet jo på henne og formante at slik snakket vi ikke. Carina så på oss med mørkt blikk og forkynte at hun aldri kom til å like den dumme søsteren. Og med det fulgte nok en lekse fra oss voksne; om at «det er ikke pent å si sånt».

Om vi voksne hadde hatt kompetansen, for ikke å si evnen, til å se forbi disse ordene og forstå hva Carina virkelig mente, da ville vi kanskje spart henne for frustrasjonen som skulle følge henne gjennom oppvekst og ungdomsår.

CARINA HADDE FØLT seg tilsidesatt. Det hører til historien at min søster og mann skilte lag bare et år etter minstejentas fødsel. Tomine, som hun heter, ble tidlig en skikkelig pappajente og tilbrakte mye av tiden hjemme hos ham. Carina trakk på skuldrene og fulgte samvaersretten uten å benytte seg av valgmulighetene. Hun virket utilpass og irritabel, og har forklart det som å ha et stengt rom inne i seg, og at døren manglet nøkkel.

Vi gjorde alle vårt for å hjelpe henne med å finne denne nøkkelen. Hun hadde samtaler med helsesøster og fikk oppfølging av faginstanser innen psykisk helse. Familien sto samlet om henne, men til liten nytte. Carina bar på en byrde som hemmet livskvaliteten.

Det er ingenting i veien med evnene hennes. Hun er kjapp i tankegangen og har gjennom skoleårene i enkelte fag utmerket seg som saerlig sterk for sitt alderstrinn. Men der andre barn kanskje ville stoppet opp og kjent på mestringsfølelsen, var Carina allerede i gang med nye utfordringer. Hun var stadig i konflikt med sin egen utålmodighet. Da brøt temperamentet fram, og hun kunne skrike, hyle og kaste ting rundt seg. Min søster og eksmann har ikke tall på hvor mange henvendelser de fikk fra skoleledelsen angående sin datters gjøren og laden gjennom årene på barneskolen. Fellesnevneren var utagerende atferd, eller som en kontaktlaerer uttrykte det: uakseptabel vaeremåte.

Min søster holdt meg jevnlig informert om situasjonen, og jeg har satt pris på å kunne vaere en støttespiller. Det er en tøff oppgave som foreldre å skulle ta fatt på problemstillinger som blir presentert på løpende bånd.

«Carina har slitt med sinnemestring, noe som har gått utover både skolegang og et sosialt liv.»

ET LITE STIKK til Carinas skole har ingen tilbakevirkende kraft, men jeg unner meg likevel å sende

det. Det ville vaert til hjelp om Carinas gode egenskaper også var blitt trukket fram. Slik vi oppfattet det, var hun ikke på kant med medelever. Kontaktlaerer på sin side fortalte at flere av jentene i klassen ble engstelige når Carina hadde et av utbruddene sine. Det er forståelig. Men det ble ikke notert at de samme jentene ringte på døren hjemme hos henne for å vite om hun hadde det bra. Alt var altså ikke bare svart og hvitt.

Men status ved overgang til ungdomsskole kan sies å vaere slik: «Carina er vanskelig å ha med å gjøre. Carinas foreldre har ikke fulgt opp med grensesetting.»

På dette tidspunktet var Carina nettopp blitt tenåring, en vanskelig alder i seg selv, om ikke folks skråblikk på deg skal komme i tillegg. Det var også et annet aspekt som strammet det hele inn til en hard knute. Jeg snakker om forholdet til lillesøsteren som aldri hadde vaert helt greit. Nå ble det anspent.

Carina nektet å vaere i samme hus som henne. Når Tomine kom for å vaere hos moren, flyktet Carina til meg. «Jeg holder ikke ut den bortskjemte ungen! Jeg blir kvalm av å se hvordan både mamma og pappa står på pinne for henne!»

Jeg lot henne rase fra seg, men ble mer og mer betenkt. En liten tanke hadde tatt feste i meg. Var det virkelig slik at Carinas foreldre drev med forskjellsbehandling? Og var det også slik at Carinas oppførsel etter hvert var blitt å betrakte som en vane? Carina i et nøtteskall, slik er hun, ikke noe å gjøre med? Spørsmålene kretset i hodet mitt, og jeg ble ikke kvitt dem. Men hva kunne jeg stille opp med? Hvilke grep kunne jeg ta for å vaere til hjelp. Blande meg inn i Carinas forhold til foreldrene sine, det ville bli feil. Men hva med å ta utgangspunkt i forholdet hun og jeg hadde bygget gjennom alle disse årene? Finne en arena der hun kunne senke turtallet sitt et par hakk, roe ned og dempe rastløsheten?

Da dukket det minner plutselig opp. En liten jente, ivrig etter å følge med når jeg satt med strikketøyet mitt. Hun fikk også prøve seg med strikkepinner, men var nok mest opptatt av å sortere garnnøstene mine etter farge og tykkelse. Seksåringen hadde absolutt øye for form og farge. Kunne jeg vekke denne interessen til live igjen hos henne?

OG HER STARTET altså det som Carina i nåtid kaller «Tantes kreative hjørne.» Ja, hun gikk i fella, som hun så humoristisk omtaler det. Tante som henter fram gamle håndarbeidshefter og oppskrifter, danderer de strategisk på stuebordet, for så å invitere en kruttønne av en tenåring på en kopp te i sofakroken. Selv setter hun seg ned med et strikketøy. Fordi det er så avslappende, en sunn hvilepause fra dagens mas og jag.

Og så fortalte tante småglimt fra svunnen tid, da det lille tantebarnet ryddet i garnnøster og nesten også laerte å strikke.

Carina lot seg ikke lokke til å låne strikkepinner denne gang, men derimot fant hun et hefte om hekling. Det var da det skjøt fart, engasjementet for å tilegne seg nye ferdigheter.

Hvor mange stunder vi etter hvert har delt, der i sofakroken, det har jeg ikke tall på. Men det har vaert viktige stunder, med de gode samtalene og også en og annen betroelse. Jeg spør ikke, jeg lar henne fortelle det hun ønsker å fortelle. Det er meg en stor glede at hun har fått et bedre forhold til søster og foreldre. Hun har ikke gått i detaljer, men jeg forstår at det har noe med morens lange sykdomshistorie og redselen for å bli forlatt å gjøre. Jeg trenger ingen dypere forklaring.

Carina har tatt livet sitt tilbake. Jeg er stolt av å ha bidratt til oppskriften.