Foreldrene mine ga meg alt – unntatt kjaerlighet

Vi hadde det godt økonomisk sett da jeg vokste opp. Jeg ble vel ganske bortskjemt. Men det jeg savnet og trengte mest, var mine foreldres kjaerlighet.

JEG VOKSTE OPP i en velstående, for ikke å si rik, familie, og manglet aldri noe i livet mitt. Vi hadde en kjempestor villa med ti rom, eget svømmebasseng og et stort parkanlegg, og mamma og pappa hadde ansatte til å ordne med mat og hage.

Selv hadde jeg de fineste klaer, den dyreste sykkelen, den fineste skolesekken – og skulle naturligvis vaere glad og fornøyd med det.

Men sannheten er at jeg følte meg alene og uelsket. Jeg skal ikke påstå at mamma og pappa noensinne var slemme mot meg, men de var kjølige og uinteressert i livet mitt. Det virket som om de trodde at så lenge jeg hadde det materielt godt, så ville jeg vaere lykkelig og harmonisk, men de glemte den aller viktigste biten – de glemte ømhet, naerhet og kjaerlighet.

Jeg vokste opp med en hel gjeng med au pairer – den ene etter den andre – kokker og tjenestepiker, og dem var jeg henvist til når mamma og pappa var bortreist. Og det var de nesten hele tiden.

Pappa var en framgangsrik forretningsmann, og nettverket hans spredte seg over hele verden, og han tilbrakte mer tid på forretningsreise enn han var hjemme.

Mamma hadde en mengde ulike veldedig hetsprosjekter som hun var svaert opptatt av, så hun var nesten like mye borte. Iblant, da jeg var barn, ba jeg henne bli hjemme hos meg i stedet. Jeg ville at vi skulle gjøre ting sammen, bare hun og jeg. Helt enkle ting, slike ting som klassevennene mine gjorde. Gå på kino, se en film hjemme i sofaen med en potetgullpose på deling, bake boller sammen … Men mamma hadde aldri tid. Hvis jeg ville

«Mamma og pappa var aldri slemme mot meg, men de var kjølige og uinteressert i livet mitt.»

bake, kunne jeg vel be Heidi, Lene eller hva kokka het. Og ville jeg se en film, var det bare å be en av au pairene bli med.

SPESIELT MANGE VENNER hadde jeg ikke, verken på barne- eller ungdomsskolen. Jeg var mye alene. Jeg ble verken mobbet eller fryst ut, det var heller jeg som trakk meg unna. En av grunnene var at jeg var så vant til å bli dyttet unna og ignorert, så jeg våget ikke å naerme meg jevnaldrende. En annen grunn var at mamma sa at jeg ikke skulle menge meg så mye med dem i klassen. Hun forklarte aldri hvorfor, men det var underforstått at de helt enkelt ikke var fine nok. Og det var også grunnen til at hun og pappa bestemte at jeg skulle gå på en fin internasjonal skole etter sjette klasse. Den lå et stykke unna der jeg bodde, og det ble bestemt at jeg skulle bo hos en tante. Nå så jeg mamma og pappa enda sjeldnere, men det utgjorde ikke noe forskjell for meg. Selvfølgelig lekte jeg med noen andre jenter i klassen iblant, men vi ble aldri naere venninner. Og slik fortsatte det også på ungdomsskolen og videregående. Jeg hørte liksom ikke hjemme noe sted.

ETTER ARTIUM VILLE mamma og pappa sende meg til Sveits, men da sa jeg nei. Fram til nå hadde de styrt alt i livet mitt, men på dette tidspunktet var jeg derimot lei av deres følelseskalde behandling. Jeg ville vaere fri til å leve livet mitt slik jeg ville – ikke som de ville.

Da jeg sa til foreldrene mine at jeg hadde lyst til å studere på et universitet i Norge, ble de rasende og truet med å slå hånden av meg. De trodde sikkert at jeg skulle gi etter av redsel for at jeg skulle bli «fattig», men jeg ble ikke redd, tvert imot. Jeg visste svaert mye om hvordan det var å leve i overflod, men jeg visste også at jeg ikke ville savne det. Jeg lette etter noe annet, og det var ikke noe jeg kunne kjøpe for penger, det forsto jeg instinktivt.

De likte heller mitt valg av utdannelse. Det hadde alltid vaert «bestemt» at jeg skulle utdanne meg innen økonomi, slik at jeg en dag skulle kunne ta over pappas firma, men det var det siste jeg ønsket. Og mens jeg gikk på videregående, hadde jeg sakte, men sikkert innsett at jeg ville jobbe med mennesker og forsøke å hjelpe dem som hadde det tøft. Derfor

valgte jeg å studere til sosionom.

Til tross for truslene satte mamma og pappa likevel en pengesum på kontoen min hver måned, selv etter at jeg hadde begynt på universitetet. Og jeg kunne ikke nekte for at det føltes trygt å ha dem der. Men ettersom jeg hadde bestemt meg for å klare meg selv, tok jeg aldri ut noen av pengene. I stedet tok jeg opp studielån og skaffet meg en deltidsjobb som servitør for å ha råd til hybel og studiebøker. Og selv om det ofte var tøft og jeg ble nødt til å leve på nudler og tomatbønner, følte jeg – kanskje for første gang i mitt liv – meg lykkelig.

MENS JEG STUDERTE på universitetet, traff jeg han som skulle bli mannen min, Henrik. Henrik hadde en helt annen bakgrunn enn meg – han komfra en liten bygd i Nordnorge og hadde vokst opp i trange kår.

I begynnelsen av forholdet trodde han at det også gjaldt meg, og jeg følte meg litt nervøs da jeg en dag var nødt til å fortelle ham at jeg faktisk kom fra en svaert rik familie. Jeg var usikker på hvordan han ville reagere: Det kunne jo vise seg at han ønsket at vi skulle benytte oss av de pengene som jeg selv ikke var interessert i – på den andre siden ville han kanskje bli negativt innstilt til meg om han fikk vite hvor privilegert jeg var.

Men ikke noe av dette hendte. Henrik forsto akkurat hvordan jeg følte det overfor foreldrene mine og deres krav, og han forsto dessuten det som få andre hadde forstått, nemlig at penger og materielle ting ikke er noen garanti for at et barn skal bli lykkelig og harmonisk. Selv hadde han hatt en helt annen barndom enn jeg. Foreldrene hans hadde alltid hatt dårlig råd, og han hadde ikke hatt så mye av det de fleste barn fikk, men derimot hadde han alltid fått kjaerlighet og varme. I barndomshjemmet hans var man sammen – så på film sammen, spilte spill, gikk i skogen for å plukke sopp, dro på søndagstur … Alt det jeg hadde savnet i livet mitt. Da spilte det jo ingen rolle om man ikke hadde så mye penger.

Foreldrene mine ble ikke spesielt glade da jeg introduserte Henrik for dem. Han var helt enkelt ikke fin nok for dem.

Men det blåste jeg i. Denne gangen truet de ikke med å holde tilbake penger, ettersom de hadde skjønt at det var nytteløst. Og da de til slutt aksepterte det, virket det også som at de respekterte valgene mine. Det var bra for forholdet vårt.

I DAG HAR Henrik og jeg vaert gift i flere år. Vi jobber begge som sosionomer, og trives godt med det, og vi har fått tak i en koselig leilighet i gangavstand til jobben.

Mitt forhold til mamma og pappa er fremdeles ikke spesielt hjertelig – det blir det antakelig aldri heller – men det er stabilt, og iblant har vi det faktisk ganske koselig sammen. Det betyr enormt mye for meg, og jeg kjenner meg mer harmonisk enn jeg noensinne har gjort. Jeg vet nå at mamma og pappa bare gjorde det de trodde var best

– de har aldri bevisst behandlet meg dårlig.

En ting har jeg i alle fall laert meg, og det er at jeg alltid har satt kjaerligheten først. Og det er svaert viktig for meg nå som Henrik og jeg snart skal bli foreldre. Naturligvis vil jeg at barnet vårt skal vokse opp og ha det trygt og godt materielt også, men kjaerligheten vil alltid komme først. Jeg vil ikke at barnet vårt skal vokse opp på den måten jeg gjorde.