Novelle: Hånden på hjertet

Hun hadde vaert hemmelig forelsket i ti år. Nå hadde hun endelig sjansen. Skulle hun virkelig la samvittigheten vinne over hjertet?

KAROLINE STUDERTE ANSIKTET sitt kritisk. Det skarpe lyset gjorde ansiktet i speilet blekt. Hun la litt ekstra rouge på kinnene, hånden skalv mens hun la siste hånd på verket.

Dørklokken ringte presis klokken seks.

Typisk Oddmund, tenkte hun og styrtet ut i gangen for å åpne. Han var som et urverk, holdt alltid avtaler, kom aldri for sent.

Da hun så ansiktet hans i døråpningen, glemte hun alt hun hadde tenkt å si. Oddmund tråkket inn i gangen med et sjenert smil hengende i munnviken. – Hei Karoline.

Hun smilte. – Kom inn, jeg er snart ferdig.

Samtalen holdt på å gå i stå allerede der.

Han lente seg framover og ga henne en klem. Forlegen løp hun ut på soverommet etter vesken sin.

– Nå er jeg klar! sa hun og gikk foran ham ut døren. – Hadde du en fin tur til England?

– Jeg fikk gjort alt jeg skulle der og mer til. Faktisk fikk jeg sett meg skikkelig om i London den siste dagen.

Han tok armen hennes. Berøringen gjorde henne varm.

– Jeg har aldri vaert i London, sa Karoline beklagende. – Jeg har lest og hørt mye om byen, men det er aldri blitt til at jeg har reist.

– Kanskje vi skal ta en tur sammen?

Stemmen hans var mørk og rolig. Hun lurte på hva som lå bak ordene hans. I det hele tatt var hun usikker på hva han tenkte om dette stevnemøtet.

DE TRASKET NED de tre trappene fra leiligheten hennes. Hun trakk pusten, redd for at han skulle se hvor nervøs og oppspilt hun var.

Dette er første gang vi er alene, tenkte hun. Det er første gangen siden vi gikk på gymnaset at han besøker meg uten Malin.

Karoline kikket bort på Oddmund. Hun hadde vaert forelsket i ham så lenge at det nesten var blitt en vane. Da hun var femten, drømte hun om en framtid sammen med ham. I dag, ti år senere, var drømmen like levende.

– Husker du hvor morsomt vi hadde det da vi gikk på gymnaset? spurte hun.

Han klemte armen hennes og smilte. – Vi hadde det helt topp. Jeg har aldri hatt en så god kamerat som deg.

Stemmen hans var varm, og hun bet seg i leppa. Så var det sagt. Han hadde alltid sett på henne som en god venn, ikke noe mer. Og sånn hadde det vaert helt til i kveld. Men det er meg han går ut med, tenkte hun kamplystent. Det var meg han ringte til for å ha noen å snakke med.

Etter at Oddmund ble kjaereste med bestevenninnen hennes, Malin, fortsatte Karoline vennskapet med Kristian. Vennskapet med begge to, faktisk. Det ble nesten som et slags søskenforhold mellom dem. Karoline var den trygge basen hver gang forholdet mellom Malin og Oddmund knaket i sammenføyningene. Og det gjorde det ofte. De var sterke og selvstendige, og Karoline var god å søke tilflukt hos når det buttet imot.

Akkurat som han har gjort i kveld, tenkte Karoline. Hun skjøv vekk tanken på at hun egentlig bare var Kristians trøstedate denne kvelden. Malin orket hun heller ikke tenke på.

Malin og Oddmund hadde holdt sammen i mer enn sju år. Selv klarte ikke Karoline å feste seg ved noen spesiell, de fleste mennene ble uinteressante når hun sammenlignet dem med Kristian.

KAROLINE LETTE FORTVILET etter ord, slik at det kunne bli slutt på den trykkende stemningen. De trasket tause ved siden av hverandre bortover fortauet. Ordene floket seg i hodet, og hun fant ikke på noe fornuftig å si.

– Har du fremdeles planer om å dra til Paris sammen med Malin i sommer?

Karoline skvatt til. Malins navn pirket borti den allerede altfor såre samvittigheten hennes. De måtte selvsagt snakke om Malin en gang, men Karoline hadde ønsket at de kunne utsette problemet Malin en stund til. At de bare kunne vaere sammen, hun og Oddmund.

– Vi har i hvert fall ikke avbestilt turen, svarte hun behersket.

– Nei, nei, det er klart. Dere er jo bestevenninner.

Stemmen hans var nøytral, glatt og følelsesløs.

– Jeg fortalte henne ikke at jeg skulle ut med deg i kveld. Skulle jeg gjort det?

Oddmund ristet på hodet. Han stirret rett framfor seg. – Føler du at du lurer henne?

Fortvilelsen flommet gjennom Karoline. Kunne de ikke bare ha en helt vanlig samtale?

– Jeg lurer henne ikke. Jeg lot bare vaere å si det, sa Karoline.

Oddmund sendte henne et gjennomtrengende blikk. Hun krympet seg.

– Nei, det er klart, sa han endelig. – Du har aldri pleid å lure folk.

Han bøyde seg fram og kysset Karoline forsiktig på kinnet. Lett, og bare en gang.

– Har hun det bra? Malin, mener jeg?

Spørsmålet virket så underlig brutalt etter det lette kysset. Hun klarte ikke å svare ham.

– Vi går på Charlie, foreslo Oddmund. – Det er et ok sted med god musikk.

Karoline nikket. Hun forsto hva han tenkte. Han prøvde å finne et sted der han ikke hadde vaert sammen med Malin. Dette markerte noe nytt. I livet hans, i livet deres. Lettelsen varmet henne. Kanskje denne kvelden ville bli bra likevel?

Et øyeblikk streifet det henne at Malin kom til å bli såret når hun fikk vite at venninnen hadde gått bak ryggen hennes og arrangert et stevnemøte med Oddmund bare to uker etter bruddet. Men hun stjal ikke kjaeresten hennes. Oddmund var fri til å velge hvem han ville gå ut med. Og han hadde valgt henne, Karoline.

Likevel – samvittigheten gjorde henne uvel.

Da Malin ringte og fortalte at hun hadde brutt med Oddmund, hadde ikke Karoline klart å vaere

«Han hadde alltid sett på henne som en god venn, ikke noe mer. Helt til i kveld.»

så forståelsesfull og trøstende som hun pleide. Hun var blitt skamfull over lettelsen som fylte henne, og tillat følelsene for Oddmund å boble opp til overflaten igjen. Da Oddmund uken etter ringte og spurte om de skulle gå ut en kveld, hadde hun feiret seieren på forhånd. Denne gangen skulle hun ikke slippe ham fra seg.

– Går det bra med deg? spurte Oddmund.

Hun strammet seg opp og smilte mot ham.

– Jeg er helt i orden.

Han så skeptisk på henne, men sa ikke mer.

PÅ CHARLIE FANT de seg et bord inne i et hjørne, et godt stykke unna bandet som spilte. Karoline oppdaget noen studiekamerater og kastet seg inn i en samtale med dem. Saerlig Oskar var hyggelig. De hadde studert matematikk sammen, og en stund hadde flørten vaert på nippet til å bli alvorlig.

Karoline presentert Oddmund og Oskar for hverandre, og det så ut til at de likte hverandre med en gang. Karoline og Oskar pratet sammen, mens Oddmund satt taus og lyttet.

– Jeg går frem til scenen og ser på gutta som spiller, sa Oskar.

Karoline spratt opp. – Jeg blir med deg.

Hun så seg tilbake da hun gikk. Oddmund satt og stirret i gulvet. Han lengter etter Malin, tenkte hun trist.

– Er det kjaeresten din? spurte Oskar da de kom et stykke unna bordet.

Karoline ristet på hodet. – Han har vaert sammen med bestevenninnen min. Han trøster seg med meg.

– Og du vil gjerne trøste ham, forstår jeg.

Stemmen til Oskar var verken ironisk eller spøkefull, snarere litt trist. Den traff. Plutselig så hun for seg det fortvilte ansiktet til Malin.

«Vi var så sinte, Karoline. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få bedt Oddmund om unnskyldning. Det er bare det at jeg ønsker meg familie, vil gifte meg, få barn, og han mente at det passer dårlig nå. Alt må planlegges. Da blir det ikke tid til spontanitet …»

Med et sjokk gikk det opp for Karoline hva Malin egentlig hadde ment. Hva som lå bak de triste ordene. Hun dunket lett borti Oskar og sa at hun stakk bort til Oddmund, men at hun kom raskt tilbake.

ODDMUND SATT I samme stilling som da hun forlot ham.

Karoline satte seg rett overfor ham og fanget blikket hans.

– Oddmund, sa hun. – Du spurte meg om Malin har det bra. Nå skal jeg svare. Hun har det ikke bra. Hun elsker deg.

Det kostet henne en god del å si dette, men da hun så ansiktet hans lyse opp i et smil, visste hun at hun hadde gjort det eneste riktige.

– Ring henne, sa hun. –

Og vaer snill mot henne. Det fortjener hun.

– Nå? sa Oskar og gransket ansiktet hennes.

– JEG HAR sendt ham av gårde. Tilbake til Malin.

Han nikket. – Jeg forsto det, sa han bare.

Litt senere sto hun sammen med Oskar ute på gaten.

– Hvordan føler du deg? spurte han.

– Vemodig og lykkelig.

Det var ingen vei tilbake. Et sted i framtiden lå en kjaerlighet og ventet på henne også.

Og mens hun ventet …? Oskar var i hvert fall en god venn.