Leserne forteller

«Ennå ikke fylt 60 og vil leve resten av livet alene! Line, hva i all verden er det tenker på? Du kunne jo like godt gå i kloster!» Så ille er det ikke. Jeg har likevel mine grunner …

JEG HAR NETTOPP annonsert at jeg er ferdig med alt som heter forhold. Ingen flere menn i mitt liv. Jeg har kastet bort altfor mange år på relasjoner som ikke har vaert liv laga. Skylden får vaere min egen. Jeg gjort noen dårlige valg og har kun meg selv å takke. Men nå kommer en ny tid, en tid der jeg skal stå i sentrum i mitt eget liv, ikke i andres.

Det høres ut som en bastant beslutning, det står tydelig å lese i Sunnivas ansikt. Men hun vet ikke alt, og det skal hun heller aldri få vite. Avgjørelsen min bygger på et mer omfattende fundament enn hun kan forestille seg. Det er helt greit. Min livskvalitet avhenger ikke av hva omgivelsene vet eller ikke. Derfor kan jeg også følge opp Sunnivas mange spørsmål med svar, ikke helt sannferdige svar, men heller ikke direkte løgn.

Hun spør om jeg ikke kommer til å savne å vaere naer et menneske. Jeg svarer at det å leve alene, ikke nødvendigvis er det samme som å leve i sølibat.

Hva med å gå inn i alderdommen uten en som står deg naer? Jeg fortsetter i samme bane, at det å vaere singel heller ikke må bety å vaere ensom. Det er mange måter å leve et godt liv på, sier jeg i en oppsummering og foreslår å skifte tema.

Sunniva er ryddig slik, hun kjenner meg, og vet når jeg lukker døren til mine innerste tanker. Det er en del historier bak den døren. De er mine, og bare mine. En av dem er historien om ekteskapet mitt. Om gylne år, med husbygging og barnefødsler, og så skyggedalen, om en ektemann som hadde to elskerinner, var glad i gambling og spilte oss fra gård og grunn.

Jeg søkte skilsmisse, startet på bar bakke og fortsatte videre med innstillingen om dette skulle jeg greie.

INGEN KUNNE VAERE stoltere enn meg da begge ungene sto med eksamenspapirer i hånda, klar for verden på egne bein. Så langt hadde det ikke vaert en ny mann inn i bildet. Så møtte jeg Johnny. Snekker av yrke, og den som ble sendt av forsikringsselskapet mitt da det ble oppdaget en konstruksjonsfeil i den nye terrassen min.

Johnny var sjarmerende. Jeg var lett å sjarmere. Han flyttet inn, og den mindreårige sønnen hans med ham. Jeg ble reservemamma for begge to. Det gikk noen måneder, så innså jeg galskapen. Det tok likevel en stund før Johnny skjønte at jeg mener alvor.

Torgeir var nestemann. Han er selger, og vi møttes da han var innom jobben min for å presentere sortimentet til firmaet sitt. Han inviterte meg ut på en kaffekopp. Jeg takket ja, og plutselig en dag hadde jeg fått en ny beboer i leiligheten.

JEG HAR ET stort hjerte, men jeg er også naiv. Eller har vaert naiv. Jeg har nok laert litt underveis og er ikke så godtroende i dag, heldigvis. Men det har kostet meg dyrt. Ikke bare i erfaring, men også økonomisk.

Erlend var sistemann ut i mitt sørgelige kapittel om å vaere dumsnill og lite reflektert.

Vi ble kjent via sosiale medier. En hyggelig fyr, opptatt av meg og mitt, jeg følte meg ivaretatt og sett, og jeg gikk i fella. Etter en romantisk middag, der han dessverre hadde glemt kortet sitt da måltidet skulle betales, ble han trist i blikket. Mens jeg gjorde opp for oss, fortalte han i sørgmodig tonefall om oppgjøret han ventet på, for en jobb utført for lenge siden, og om faste utgifter som nå sto ubetalt. Jeg, fjollehodet, lot ham få låne 50 000 kroner. Jeg har siden ikke sett noe til Erlend eller pengene.

JEG KOMMER ALDRI til å fortelle noen om mine blåøyde foretak. Derimot skal jeg kaste skråblikk på framtiden, filtrert gjennom erfaringens briller. Kan hende møter jeg en som skal få en spesiell plass i livet mitt. Det gjenstår å se.

«Jeg kommer aldri til å fortelle noen om mine blåøyde foretak.»