For min søsters skyld (4:8)

Siv er blitt konfrontert med Noahs vidløftige livsstil, men hun har også opplevd en øm og vennlig side av den midlertidige ektemannen sin. Hvilken side er den ekte?

SIVS FUNDERINGER OM hun var i ferd med å forelske seg i Noah, sendte en gysning nedover ryggraden. Det var bare fordi han hadde sittet og fortalt om ungdomstiden. Det var ikke den Noah han var blitt som hun følte sympati for, det var den svaert unge mannen som hadde vaert rådvill, rotløs og sannsynligvis ikke elsket. Viggo hadde tidligere fortalt henne at Noahs far – hans sønn – var en hard mann, av samme kaliber som Viggo selv. Hun kunne levende forestille seg hvordan den unge Noah hadde hatt det da han gjorde opprør mot familien.

Det er ikke slik han er i dag, sa hun til seg selv. Tiden har gjort ham uberegnelig og overflatisk. Han er både djevelsk sjarmerende, selvopptatt og innimellom omsorgsfull. Han er farlig.

Med den tanken i hodet falt hun i søvn og våknet ikke før de begynte innflygingen til Lima. Hun oppdaget at hun satt med hodet mot skulderen til Noah. Hun rettet seg skyndsomt opp.

– Bare bli sittende sånn, smilte han. – Vi er tross alt gift.

– Det er ikke alle som har respekt for det, sa Siv og tenkte på den dramatiske Gina.

Noah lo lavt, men sa ingenting. I stedet spurte han om det gikk bra for henne at de overnattet i Lima noen dager før de satte kursen nordover, der brobyggingen var i gang.

– Selvfølgelig, svarte hun. – Jeg gleder meg til å komme i gang med arbeidet igjen.

Hun regnet raskt ut at det var sju eller åtte timers forskjell mellom Peru og Norge. De skulle lande klokken 18, så det var god tid til å hvile ut før de skulle reise videre.

– Dessverre er det regntid her i april, fortalte Noah da han så Sivs skuffelse over den grå himmelen etter at de hadde landet.

– Men det betyr ikke at vi ikke kommer til å se solen i det hele tatt.

De kom seg smertefritt gjennom tollen og tok en taxi til hotellet. På grunn av kontrakten de hadde underskrevet, hadde de bestilt dobbeltrom. Noah smilte ertende mot henne da de gikk mot heisen. Hun lot som om hun ikke la merke til det.

Han kunne få sove på sofaen, hvis det fantes en. Hvis ikke var det sikkert to stoler han kunne sette sammen.

– Dette er perfekt, sa Noah da de åpnet døren inn til rommet. – To enkeltsenger.

– Der var du heldig, sa hun og smilte søtt.

– Det er du som er heldig. Jeg hadde bestemt at det var din tur til å sove på sofaen.

Siv var faktisk ikke i tvil om at han mente det han hadde sagt.

Det hadde ikke plaget ham å la henne ligge på gulvet, om så var.

Hun skyndte seg å gå først inn på badet. Hun orket ikke å gjøre noe ut av det. Hun tok et raskt bad, bandt et stort, hvitt håndkle om håret, og trakk på seg en av hotellets myke badekåper.

«Det er en fin søster du har. Jeg håper virkelig at hun blir frisk, sa Noah.»

DEN SISTE KVELDEN i Lima prøvde Siv å skype med moren mens Noah var på badet. Etter et par forsøk lyktes det.

– Alle undersøkelsene er gått helt etter planen, sa Ellen.

Hun var kledd helt i hvitt, med en stram, hvit hette over håret, og hun hadde munnbind over ansiktet. – Alle er så dyktige, så vi kan ikke annet enn å vaere ved godt mot. Frida er allerede i gang med den medisinske behandlingen. Hun blir trøtt av den, men bortsett fra det er det ikke noe hun blir direkte dårlig av. Hun blir ikke kvalm, og hun får i seg mat, så det går egentlig over all forventning. Men hvordan går det med deg, Siv?

Morens spørsmål brakte en svag rødme i ansiktet hennes. Hun visste ikke helt om det skyldtes

den løgnen hun måtte leve med, nå og i det kommende året, eller om det var fordi Ellen, i den pressede situasjonen hun befant seg i, hadde overskudd til å engasjere seg i den eldste datteren sin også.

Hun hørte at Noah kom ut fra badet og gjorde plass til ham foran pc-en.

– Der er du jo, Noah, så Ellen glad.

Noah la armen rundt skuldrene til Siv. Hun visste at han gjorde det for morens skyld og var takknemlig for at han gikk inn for å opprettholde fasaden.

– Akkurat nå er vi på Fridas rom på sykehuset, fortalte Ellen. – Frida kommer til å vaere til observasjon her de neste to dagene, ellers bor vi på sykehushotellet. Det er ren luksus, egentlig. Jeg går bort til Frida, så dere får prate med henne.

Det gikk en støkk i Siv da hun fikk se søsteren. Hun så svak og nesten gjennomsiktig ut, men det var et liv i blikket hennes som Siv ikke hadde sett på lang tid.

– Hei, Frida, sa Noah. – Godt å se deg. Siv og jeg er lei oss for at vi ikke kunne besøke dere der borte før vi dro til Peru, men det er en del problemer med broen vi skal bygge, så det ble ikke tid.

– Ikke tenk på det, sa Frida. – Dere hadde ikke fått lov til å komme inn til meg, likevel. Det er bare mor som får vaere her. Vi er isolert. Omgivelsene her er helt sterile.

– Da er det kanskje bra at vi ikke kom, sa Noah vennlig. – Jeg ville blitt så skuffet hvis jeg ikke engang fikk gi deg en liten klem.

Frida rødmet og så enda livligere ut. Det gjennomsiktige preget i huden ble litt mindre uttalt, og de grå øynene lysnet enda mer.

– Du får gi Siv en ekstra klem i stedet, sa hun og lo en liten latter.

– Det skal jeg, lovet Noah. – Men du slipper ikke unna neste gang vi treffes.

– Jeg er så glad over å se at du er ved godt mot, Frida, sa Siv.

– Alle her er så snille, sa Frida. Jeg gleder meg til å komme ut på den andre siden, så jeg kanskje kan leve for alvor. Takk, Siv, for at du aldri ga opp da vi skulle skaffe penger.

– Ikke tenk på det i det hele tatt. Nå må du bare bli frisk, det er det viktigste.

Siv sendte søsteren et kyss, og så avsluttet de samtalen.

– Det var fint å se henne, sa Noah. – Det er en fin søster du har. Jeg håper virkelig at hun blir frisk.

Siv nikket. Så gikk det opp for henne at Noah fremdeles satt med armen over skuldrene hennes. Hun reiste seg, så hun var utenfor rekkevidde.

DAGEN ETTER FORTSATTE det å regne. Siv så undrende ut gjennom hotellvinduet. Regnet var nesten som en syndflod, og hun så at det bekymret Noah.

– Det er enda verre lenger mot nord, sa han da han hadde pratet med folkene i resepsjonen. – Jeg håper ikke dette betyr ytterligere forsinkelser i arbeidet med broen. Elven her i Lima, Rimac, holder på å gå over breddene, og hvis det faktisk er verre nordpå, da …

Han fullførte ikke setningen, men så bare dystert ut i regnet.

Siv prøvde å huske hva hun hadde lest og hørt om Trujillo, byen de skulle bo i naerheten av så lenge arbeidet pågikk. Byen ble betraktet som Perus kulturelle hovedstad, og den var den viktigste byen i regionen La Libertad. Elven Moche hadde alltid vaert et forbindelsesledd til …

– Jeg tror vi skal prøve å finne en tidligere flight til Trujillo, avbrøt Noah tankerekken hennes. – Snakker du spansk?

– Nei, dessverre, svarte Siv.

– Da må jeg ordne det selv. Det er mange som snakker engelsk her i landet, men det er ikke noen garanti. Nyt frokosten din, så sørger jeg for det praktiske, avsluttet han.

Siv så etter ham der han gikk hurtig gjennom hotellets frokostsal. I grunnen var det utrolig lite de visste om hverandre. Noah visste ikke hvor mange språk kona hans snakket, og hun hadde nettopp funnet ut at han snakket spansk i tillegg til italiensk og engelsk.

Hun sukket litt. Hvor godt ville hun laere ham å kjenne før de skulle skilles igjen om et år?

Gå ikke glipp av vår gripende roman!

Hun stirret tankefullt ut i regnet, så reiste hun seg. Selv om de ikke skulle reise videre før om ettermiddagen, kunne hun like godt gjøre seg klar til avreise.

NOAH GJORDE SITT beste for å endre flybillettene, men de kom likevel ikke fram til Trujillo før sent på ettermiddagen. Flyplassen lå nesten ti mil fra selve byen, så de tok en taxi inn til Trujillo.

Vaeret var klarnet opp, noe Siv var glad for. Som Noah hadde lovet, var regnet nå avløst av skinnende sol. Det steg damp fra store vannpytter langs veien, men bare det at solen var kommet fram, satte alle i bedre humør. Iallfall plystret sjåføren muntert og falskt hele veien inn til byen.

Etter et kort møte med en spansk ingeniør inne i byen dro de videre vestover, igjen i en drosje.

– Vi må bo i en brakkeby ved anleggsområdet, sa Noah. – Men det vet du jo.

Han smilte skjevt. – Jeg tror du blir overrasket når du får se brakkene. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, de er faktisk ganske komfortable.

Tre kvarter senere kunne Siv slå fast at Noah hadde rett. Brakken hun skulle dele med ham, manglet ingenting. Det eneste minuset var dobbeltsengen, som i Norge ville blitt kalt en bred enkeltseng.

– Det skal finnes en gjesteseng, sa Noah med et glimt i øyet.

– Den er ikke så behagelig, men det er din tur til å ligge mindre godt. Vi kan jo avtale at vi bytter på den gode sengen.

Siv gadd ikke å kommentere forslaget hans.

«Hva i all verden var det som fikk Viggo til å tro at Noah hadde følelser for henne?»

DE HADDE IKKE mer enn fått bagasjen inn i brakken, før Noah foreslo at de skulle oppsøke ingeniøren som hadde ansvaret for arbeidet med broen.

– Hun heter Vanessa, fortalte han mens de gikk over mot brakken som fungerte som kontor og tegnerom. – Hun er spansk. Hun er dyktig, men det er visst noen beregninger som ikke helt stemmer. Kanskje firmaet har lempet for mye ansvar på henne.

Rynkene i pannen hans fortalte Siv at han nok ikke var helt fornøyd med den ingeniøren som var valgt til å stå for arbeidet med broen, men så snart de kom inn på kontoret, forsvant bekymringsrynkene. Han smilte stort til Vanessa, som minnet mer om en filmstjerne enn en hardtarbeidende anleggsleder. Hun var kledd i stramme dongeribukser og en løs, lysegrå silkeskjorte. Det svarte håret var satt opp i en fyldig hestehale, og hun ble tydelig glad da hun fikk se Noah.

I neste øyeblikk hadde han slått armene om henne, løftet henne noen centimeter fra gulvet og svingte rundt med henne.

– Godt å se deg, Vanessa. Du må hilse på kona mi.

Vanessa kysset Noah på begge kinn før hun vendte seg mot Siv. Hun smilte vennlig og strakk fram hånden.

– Så det var noen som klarte å kapre ham til slutt, sa hun på perfekt engelsk. – Velkommen til anlegget. Jeg forstår det slik at du ikke bare er kone, du er sekretaer også.

– Det stemmer, sa Siv, og tok hånden hennes. Hun likte den spanske kvinnen instinktivt. At Vanessa åpenbart prøvde å skjule skuffelsen over at Noah hadde giftet seg, brydde hun seg mindre om. Men innvendig frydet hun seg barnslig over at Noah ble nødt til å legge bånd på seg selv.

Det har han ordentlig godt av, tenkte hun ondskapsfullt.

TIL TROSS FOR at begge var travelt opptatt med arbeid de neste dagene, gikk det raskt opp for Siv at det ikke bare var Noahs egen skyld at de relativt få kvinnelige medarbeiderne svermet om ham. Selv når han ikke skrudde på sjarmen, virket det som han rett og slett tiltrakk seg enhver kvinne som var i naerheten. Kanskje de ubevisst la merke til sårbarheten under det vakre og sjarmerende ytre?

Siv visste ikke. Hun visste bare at hun – dessverre – hadde sett nettopp denne siden ved ham. Når han i enkelte ubevoktede øyeblikk så fortapt og sorgfull ut, hadde hun mest lyst til å holde om ham. Samtidig visste hun at det ville gi ham et våpen mot henne, og det ville hun ikke tillate. For Noah var ikke bare en fortapt gutt i en manns kropp, han var også beregnende og fullstendig klar over sin evne til å tvinne kvinner rundt lillefingeren.

DE FØLGENDE DAGENE fikk de det enda mer travelt. Noah satt bøyd over tegningene, time etter time. Til hans ergrelse fant han flere feil, men var aldri fordømmende eller ufin når han viste Vanessa det han fant. Han forklarte bare hva som var gått galt, og den unge ingeniøren sugde takknemlig til seg det han forklarte.

Siv var i kontakt med Viggo Lund flere ganger og la aldri skjul på at hun mente Noah var svaert dyktig.

– Jeg ante at det var to i gutten, brummet Viggo. – Hvordan går det med dere to ellers?

– Det går fint, sa Siv. – Vi er bestevenner.

Det var kanskje en overdrivelse, men sannheten var at de kom godt ut av det med hverandre.

– Og dere hører ikke mer fra Gina?

– Nei da. Siv trakk pusten dypt. – Du tar helt feil hvis du tror på alle historiene som sirkulerer om Noah og Gina. De er bare venner.

– Ja, og jeg er pave i Roma, svarte Viggo ironisk. Så fortsatte han i den sedvanlige, stridbare tonen. – Hvordan går det med ekteskapet. Er dere kommet naermere hverandre?

– Jeg er ikke sikker på hva du mener, sa Siv usikkert.

– Selvfølgelig gjør du det. Er du forelsket i barnebarnet mitt?

– Hvis det er det du håper på, må jeg skuffe deg. Jeg liker Noah, men det er ikke det samme i det hele tatt.

– Nei, det er vel ikke det. Du lar deg ikke påvirke av at han er forelsket i deg?

– Forelsket? Siv kunne ikke annet enn å le. – Du tar feil, Viggo.

– Jeg kjenner åpenbart sønnesønnen min bedre enn han gjør selv, sa Viggo kryptisk.

Da Siv tenkte på samtalen senere, kunne hun ikke la vaere å betrakte Noah ekstra nøye. Hva i all verden var det som fikk Viggo til å tro at Noah hadde slike følelser for henne?

Samme kveld, da det var hennes tur til å ligge i den gode sengen, kunne hun ikke la vaere å si til Noah at han spilte rollen som hengiven ektemann så godt at selv bestefaren hans var kommet til at det var følelser på gang mellom dem.

– Ønsketenkning hos en gammel mann, lød Noahs stemme i mørket. Så fortsatte han muntert. – Du ville jo ikke trodd på det, heller, hvis jeg sa at jeg elsker deg.

– Det ville jeg ikke, nei, svarte Siv.

Noah lo der borte i mørket.

Han sa ikke mer, og kort etter hørte hun at han sov.

DAGEN ETTER KOM et par av venninnene til Vanessa til brakkebyen. Da alle sammen senere på dagen var samlet i den største brakken, der alle måltidene ble servert, svermet de rundt Noah som fluer rundt syltetøy.

Noah nøt oppmerksomheten deres i fulle drag. Siv merket hvordan hun ble både irritert og … Kunne det virkelig vaere slik at hun var sjalu?

Ikke sjalu, men det er ganske ydmykende, tenkte hun, og sendte Noah et mørkt blikk da hun så at han satt med armen om ryggen på stolen som en av Vanessas venninner satt på. Hodet hans var så naer den unge kvinnen at det nesten så ut som han hvisket et eller annet til henne.

Hun merket hvordan sinnet blusset opp i henne og kjente hvordan kinnene brant. For første gang i livet hadde hun lyst til å dele ut en ørefik. Hun skjønte at hun måtte trekke seg tilbake til brakken, hvis ikke risikerte hun å miste beherskelsen.

Så tarvelig av ham, tenkte hun mens blikket et øyeblikk ble sløret av begynnende, rasende tårer.

Hun reiste seg fra bordet, unnskyldte seg til dem hun satt ved siden av og hastet mot døren. I øyekroken så hun at Noah løftet hodet og så etter henne. Sa han noe til henne? Hun syntes at hun hørte det, men ga blaffen. Hun måtte bort.

Det var ikke før hun kom utenfor, at hun syntes hun fikk puste ordentlig igjen. Med pusten kom en usigelig trist følelse av å ha blitt sveket. Det var bare tøys, visste hun, for det var ingen som svek henne, men …

Hun la fjernt merke til at en bil kom inn på plassen. Det smalt i en bildør, men hun ville bare til brakken deres. Først da et par sterke hender grep henne om skuldrene, kvapp hun til og kom ut av boblen sin.

– Siv, lød en kjent stemme. – Hva er det som skjer?

Var det ham? Kunne det virkelig stemme at Rikard Sandberg var kommet til Trujillo? Viggo hadde jo nevnt at han eventuelt ville sende sin administrerende direktør til Peru, men hun hadde ikke hørt noe om det siden, og nå var han her.

Det begynte plutselig å regne. Etter noen dagers opphold plasket det nå ned igjen, og hun visste at Rikard ikke ville se om det var regn eller tårer som gjorde kinnene våte.

Et øyeblikk sto de der, ganske tett, uten å si noe. Så bøyde han seg ned og kysset henne.

Føltes det rett? Hun var ikke helt sikker, men det kjentes iallfall godt å bli omfavnet. I mange år hadde hun vaert vant til at det var hun som var den sterke. Det hadde vaert fint å kunne vaere svak, bare en liten stund, hvis det var noen der som passet på henne.

Rikard holdt henne hardere. Det lyse håret hans ble mørkt av regnet, og hvis det ikke var for de blå øynene, kunne hun ha innbilt seg at det var Noah som holdt omkring henne, og helt tydelig likte det.

– Siv! Det var Noahs stemme. Hun vred seg løs fra Rikard og snudde seg mot brakken hun nettopp hadde forlatt.

Noah ropte igjen, men stemmen hans ble overdøvet av en dyp, uhyggelig rumling som steg i styrke, raskere og raskere. Fra fjellsiden bak brakkebyen så hun veggen av gjørme som kom mot dem som en altoppslukende bølge. Traer knakk som fyrstikker i den rasende og rumlende gjørmeveggen, og hun skjønte at de måtte bort, ellers ville de bli slukt av jordskredet.

Hun merket at Rikard slapp henne. Om det var for å komme seg i sikkerhet, eller om det var synet av Noah som fikk ham til å flykte, visste hun ikke. Hun ofret det heller ikke en tanke. I dette øyeblikk hadde hun bare tanker for mannen hun hadde giftet seg med, og for de menneskene som befant seg i brakkene.

Hun skrek advarende til Noah, men kunne ikke overdøve tordenen fra skredet, en lavine av gjørme som knuste og slukte alt i sin vei. Så ble beina slått vekk under henne, og alt ble mørkt.

Fortsetter i neste nummer av Allers.