Morten førte regnskap over hvem som betalte hva
Da jeg «kringkastet» til venner og familie at Morten og jeg hadde bestemt oss for å flytte sammen og gifte oss, ble vi møtt med smil, gratulasjoner og stor begeistring. Han var jo en likendes kar på de fleste områder – unntatt ett.
MORTEN HADDE ALT som skulle til for å vaere godt likt, og det jeg syntes var negativt ved ham, var vel egentlig bare en bagatell … Han førte nemlig regnskap over hvem av oss som betalte hva, og passet nøye på at alle regninger var jevnt fordelt. Jeg la merke til dette helt i begynnelsen av forholdet vårt, men tenkte at dette var noe som sikkert bare ville vare så lenge vi bodde hver for oss. Vi tjente relativt bra begge to, og det var ganske liten forskjell på månedslønningene våre.
Første gang jeg la merke til denne spesielle «egenskapen» ved Morten, var på første date. Vi satt på en utekafé med en «latte» som vi hadde betalt hver for oss. Etterpå ruslet vi en tur langs bryggene, og jeg fikk lyst på en is. Jeg tilbød meg å kjøpe til oss begge, men Morten insisterte på å gjøre det. Jeg syntes det var hyggelig, men ble litt forundret da han ga meg isen og sa at jeg kunne betale neste gang. Etter hvert skjønte jeg at det var sånn han mente at vi skulle ha det, men jeg følte meg fremdeles sikker på han ville slutte å vaere så opptatt av hvem som betalte hva når han følte seg trygg på forholdet vårt. Og det ville nok bli helt annerledes dersom vi bestemte oss for å slå oss sammen.
JEG KUNNE IKKE tenke meg livet uten Morten, og en dag vi var på besøk hos foreldrene hans, spurte faren om hvorfor vi ikke like godt slo «lønningene våre sammen». Det var hans måte å spørre om vi ikke skulle gifte oss snart. Da Morten sa at han ikke hadde noe imot det, så ble det sånn.
Vi hadde et lite, men flott bryllup som vi begge la like mye penger i. Morten ville ta ansvaret for brudebuketten, og jeg følte meg litt lettet fordi han ikke straks begynte å diskutere hvor mye vi skulle legge i den hver. Den lettelsen varte ikke lenge, for etter bryllupet sa han at buketten faktisk kostet nesten like mye som hotellrommet vårt. Dermed kunne jeg betale for rommet. Etter den fine festen ble det en nedtur å sitte ved spisebordet der kvitteringer lå strødd og Morten satt bøyd over kalkulatoren på mobilen. Jeg hadde ikke finregnet på noe, men jeg syntes vi hadde fordelt alt greit. Morten, derimot, mente at vi måtte ha det ordentlig. Det skulle heller ikke bare regnes ut der og da, men føres inn i perm med kvitteringer og hvem som hadde betalt, og deretter skulle det arkiveres med signaturene våre for å vise at alt var godkjent.
Jeg ble både skuffet og sint og sa at hvis jeg hadde visst at vi skulle sitte og fordele utgiftene på denne måten, ville jeg droppet hele kalaset! Han ble litt stille en stund, men så sa han at det var viktig for ham at vi hadde sånn noenlunde styr på fordelingen. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det bare var noe han sa. Det var nemlig aldri noe som var noenlunde, det skulle vaere riktig på øret! Jeg prøvde å få ham til å forstå at jeg var enig i å dele på de store tingene, men at jeg syntes det var både dumt og problematisk å skulle vaere så pirkete.
INGEN AV OSS hadde hatt egen bolig før vi giftet oss, så det var en god del vi trengte. Jeg syntes det var hyggelig å kikke litt i butikker sammen med en venninne, og da ble det ofte til at jeg kjøpte med meg forskjellige ting. Det kunne vaere alt fra kjøkkenglass til bordbrikker og planter. Morten hadde aldri noen innvendinger til dette, og grunnen til det, fant jeg ut noe senere, var at jeg kjøpte tingene av egen lomme uten å kreve noe av ham. Når det var større anskaffelser, gjorde vi det alltid sammen og betalte likt. Da jeg kom på ideen om å ha en felleskonto til mat og alt annet vi kunne trenge, måtte Morten tenke seg om. Hele dagen tenkte han. Da vi hadde lagt oss, begynte han å prate om fordeler og ulemper ved en sånn konto. Det var jo greit til matinnkjøp, men hva om vi skulle bruke denne kontoen til restaurantbesøk? Hva om en var mer sulten enn den andre og ville ha både forrett og dessert og én bare hovedrett? Og skulle jeg bruke denne kontoen til å kjøpe ting til huset som han kanskje ikke var enig i? For ikke å snakke om bilen! Vi hadde bil på deling, og han så bekymret ut da han nevnte at jeg kunne komme til å bruke den mer enn ham, da jeg hadde flere søsken som bodde langt unna, og han hadde bare én bror han kunne gå til på ti
«Hjemme hos ham var han vant til at foreldrene samlet på hver minste kvittering.»
minutter! Skulle hver av oss betale inn en fast sum til denne kontoen, kunne det bli vanskelig å holde orden på hvem som hadde fått mest.
Først så lo jeg høyt, men da han så nesten litt forundret ut, gikk det en liten djevel i meg, og jeg nevnte helt nødvendige ting i leiligheten jeg hadde kjøpt uten å kreve en krone av ham. Jeg husket prisene og presenterte ham for en «regning» på omtrent ett tusen fem hundre. Jeg ba ham gi meg halvparten snarest!
JEG SOV IKKE resten av natten. Jeg følte at hele ekteskapet var et forretningsforetak, og dagen etter sa jeg at jeg ikke orket å ha det slik at jeg hele tiden måtte notere hver minste ting og legge det inn i regnskapsboken. Trøtt og sur dro jeg på jobb, og enda dårligere form ble jeg utover dagen. Da jeg kom hjem, var Morten akkurat kommet. Han hadde handlet og sto og la varene i kjøleskapet. Jeg fulgte med, og da jeg så at han la en grønnsak jeg ikke liker inn i skapet, sa jeg at den ville ikke jeg betale for! Jeg hentet permen med regnskapet vårt og slengte den på bordet. Så sa jeg at jeg var dessuten så trøtt at jeg ikke orket noe middag i dag, jeg ville bare legge meg, så han fikk se å trekke fra én middag i regnskapet! Morten svarte ikke, og jeg håpet at det var et tegn på at han tenkte over hvordan han selv ble oppfattet.
Morten var stille et par dager, han svarte bare kort på alt jeg spurte om. Til slutt sa jeg at dersom ikke dette kom til å forandre seg, anså jeg ekteskapet vårt som en stor feiltakelse. Til min store forundring begynte Morten å gråte. Han hadde ikke angret på at han hadde giftet seg med meg, men vi var jo unge, og han visste i alle fall ikke hvordan man best kunne ordne dette med økonomien. Hjemme hos dem var det alltid blitt ført regnskap, han var vant til at foreldrene samlet på hver minste kvittering, og den som hadde betalt, satte sin signatur på den, og siste dag i måneden var det oppgjørets time, som om det var skatteoppgjøret det dreide seg om. Den som hadde «vunnet» og fikk penger igjen av den andre, ble kjempeglad, og «taperen» satt slukøret igjen. Morten trodde at sånt var helt naturlig i et ekteskap. Jeg så dette for meg og kunne ikke annet enn å le. Jeg forsikret ham om at jeg hadde oppfattet ham mer som en kontrollfrik enn gjerrig, for faktisk hadde han ikke noe imot å bruke penger, kostnadene skulle bare fordeles helt likt! For meg var det også naturlig å dele på ting, men bare ikke like nøye, og ikke ville jeg vaere med på å føre opp hver krone vi brukte.
Morten tok hendene mine og sa at han gjerne hadde giftet seg med meg om igjen, nå med det samme, og han kunne gjerne kaste hele permen med kvitteringer. Jeg foreslo å rive ut alt i permen, kaste det i peisen og tenne på. Vi gjorde det og lovet hverandre at vi skulle dele på de store tingene som før, og resten fikk vi ta som det kom. Meningen med ekteskapet var jo at vi skulle bli gamle sammen. Noe krangling vil det nok bli for de fleste, men vi tok hverandre i hendene på at vi i alle fall ikke skulle gjøre livet surt for hverandre på grunn av noen kroner fra eller til.
VI HAR VAERT gift i fem år nå og har klart å holde det vi lovet hverandre, selv om det i begynnelsen var veldig vanskelig for Morten. Da jeg noen ganger ringte ham og ba ham kjøpe med seg noe på vei fra jobb, kunne han bli litt usikker og fortelle meg prisen på varen da han kom hjem. Gamle vaner er vonde å vende, men nå kan jeg trygt si at Morten har klart det!