Sønnen vår skammet seg over oss

Vi ble så glade da vi fikk høre at sønnen vår Henrik hadde truffet en jente. Amanda virket å vaere en stødig og fin jente. Men etter som tiden gikk, og Karl og jeg ikke fikk møte henne, begynte vi å lure på hvorfor.

INGEN FORELDRE KUNNE vaert gladere enn Karl og jeg da sønnen vår Henrik endelig hadde fått seg kjaereste. Han var blitt litt over tretti år, og hadde visstnok hatt noen forhold, men det virket som han syntes det var vanskelig å finne noen som han ønsket å satse på, og av og til lurte jeg faktisk på om han ville forbli ungkar.

Han jobbet innen reklamebransjen, der fester og andre tilstelninger var en del av jobben, og jeg vil ikke påstå at kollegene hans var noen gode forbilder når det gjaldt forhold. Da han til slutt fant Amanda, var det tydelig at han hadde tatt et skritt inn i en mer stabil voksenverden.

Henrik har aldri vaert en person som liker å snakke om følelser, og det tok flere måneder før han fortalte oss om Amanda. På dette tidspunktet hadde han allerede truffet familien hennes – han hadde blant annet vaert med dem på skiferie. Han fortalte hvor godt de kom overens og hvor godt han trivdes i deres selskap.

De bodde i et villastrøk på Østlandet, og på grunn av farens framgangsrike firma hadde de svaert god økonomi og eide både hytte på fjellet og leilighet i Spania.

Jeg syntes det var flott at Henrik likte Amandas foreldre, men det føltes litt rart at han tilbrakte så mye tid med dem, mens Karl og jeg ikke engang hadde truffet Amanda.

Jeg ville jo ikke trenge meg på eller mase på ham, men nå og da nevnte jeg i forbifarten at det ville vaert koselig om hun ville komme på middag en gang. Henrik svarte alltid at det skulle la seg gjøre – men det rant alltid ut i sanden.

ETTER EN STUND begynte jeg å lure på om det var noen spesiell grunn til at Henrik ikke lot oss treffe Amanda. Men hva kunne det vaere? Vi hadde alltid hatt et naert forhold, han og jeg, og han og Karl fungerte kjempefint sammen.

Dessuten hadde vi alltid hatt et avslappet forhold, selv etter at Henrik var blitt voksen og flyttet hjemmefra. Enten kom han til oss, og vi spiste middag og så på tv, eller så ba han oss hjem til seg.

Om noen hadde spurt meg om hvordan vi hadde det, ville jeg ha svart at vi hadde et helt utmerket forhold, og jeg er sikker på at Henrik ville ha sagt det samme. Samtidig ble det jo mer og mer åpenbart at det var noe som hindret ham i å presentere Amanda for oss.

Spørsmålet var bare hva.

Først lurte jeg på om han skammet seg over Amanda av en eller annen grunn, men den tanken slo jeg kjapt fra meg. Amanda jobbet, som Henrik, i reklamebransjen, og både Henrik og hun var helt åpne om forholdet. Dessuten virket hun svaert trivelig, etter hva jeg kunne se fra bilder og kommentarer som hun hadde skrevet i sosiale medier. Og det var da jeg innså at det faktisk handlet om Karl og meg – og at Henrik skammet seg over foreldrene sine …

Tanken var overveldende, og noe jeg kunne ikke forsvare meg mot. Først slo jeg tanken bort. Det var jo helt absurd. Men likevel visste jeg at jeg hadde rett. Og innsikten gjorde fryktelig vondt.

KARL OG JEG var to helt vanlige foreldre som alltid hadde strebet etter å skape et kjaerlig og trygt hjem for sønnen vår. Men noe luksusliv hadde vi aldri hatt. Karl jobbet som lagerarbeider, og selv begynte jeg å jobbe rett etter skolen, så vi hadde begge lavlønnsyrker.

Det fungerte bra likevel, ettersom vi bodde i en liten og relativt billig leilighet, og Henrik hadde aldri savnet noe, men vi hadde naturligvis ikke hatt råd til hytte ved sjøen eller båt, og de eneste feriereiser vi hadde gjort, var billige charterturer til Spania.

Jeg hadde ikke engang reflektert over at vår måte å leve på var feil – ikke før nå. Henrik hadde alltid virket så glad og fornøyd, og han hadde

«Det ble mer og mer åpenbart at det var noe som hindret ham i å presentere Amanda for oss.»

heller ikke virket misunnelig på dem som var bedre stilt. Men plutselig ble det så tydelig at han ikke ville vise oss fram, og jeg hadde vanskelig for å slippe den gnagende følelsen inni meg.

Jeg holdt lenge mistankene mine for meg selv, men da Henrik takket nei til enda en middagsinvitasjon, var jeg nødt til å si noe. Jeg spurte ham forsiktig om han skammet seg over meg og faren sin, og reaksjonen hans sa alt jeg trengte å vite. Det var ikke så mye hva han sa, det var mer det at han ble helt hvit i ansiktet og begynte å stamme noe forferdelig.

Henrik hadde alltid vaert likefram og jordnaer, og hadde aldri latt vaere å svare aerlig på spørsmålene mine – ikke engang da han var tenåring og vi oppdaget at han hadde drukket alkohol. Men nå svarte han ikke, og for meg var det svar nok.

Jeg husker ikke hva jeg sa den gangen, men jeg husker at det var som om noe ble ødelagt inni meg. Jeg mente selv at jeg var en helt alminnelig mor. Jeg hadde alltid elsket barnet mitt og gjort hva jeg trodde var best for ham, nå kjente jeg meg avspist og uønsket – bare fordi kjaerestens foreldre hadde mer penger enn oss. Han ville ikke at hun skulle treffe oss fordi vi ikke var fine nok.

Det gjorde vondt langt inn i sjelen.

ETTER DENNE EPISODEN ble min kontakt med Henrik kunstig og unaturlig. Jeg savnet den tiden da vi kunne vaere sammen uten forbehold og ha det koselig sammen, men den tiden var over. Nå visste jeg at Henrik skammet seg over meg, og han gjorde det umulig for meg å føle meg naturlig i hans selskap.

Karl tok det betydelig roligere. Han mente at dette var noe som ville gå over – at Henrik helt enkelt var blitt litt «fartsblind» av alt det nye han fikk oppleve nå, og at han bare var usikker på hvordan

Amanda og foreldrene hennes ville se på oss.

Det fikk meg til å se saken på en annen måte. Det var kanskje ikke så lett for Henrik å introdusere Karl og meg til en kjaereste som var vant til stor villa, fritidshus og leilighet utenlands. Jeg begynte å forstå at det egentlig ikke handlet om at han skammet seg over oss, men at han ikke visste hvordan han skulle håndtere det faktum at han kom fra mer beskjedne kår.

Til slutt spurte jeg ham om dette, og jeg merket at han pustet lettet ut. Han hadde hatt fryktelig dårlig samvittighet over situasjonen – og det var deilig for oss begge å få snakke ut om dette.

SÅ FIKK VI endelig treffe Amanda, og det viste seg at Henriks bekymring hadde vaert helt ubegrunnet. Amanda var akkurat den type kvinne jeg ønsket at min sønn skulle treffe, og jeg ønsket henne velkommen inn i familien vår med åpne armer. Og det samme gjaldt foreldrene hennes. Ja, de hadde mye mer penger enn oss, men ellers hadde vi mye til felles.

Nå har Henrik og Amanda vaert gift i et par år, og snart venter de sitt første barn. Jeg kunne ikke ha ønsket meg en bedre svigerdatter – og jeg kunne heller ikke ønsket meg bedre svigerforeldre for min sønn. Iblant blir livet akkurat så bra som man håper.