Jeg ga fra meg barnet mitt rett etter fødselen

I lunsjpausen satt kollegene mine og viste fram bilder av barnebarna sine. Jeg forlot bordet med en unnskyldning om at jeg måtte ta en telefon. Jeg satte meg på kontoret mitt og kjente tårene trille ...

JEG MÅ GÅ en god stund tilbake i tid når jeg nå skal fortelle om grunnen til min reaksjon.

Jeg vokste opp i fosterhjem helt uten kontakt med de biologiske foreldrene mine. Fosterforeldrene mine var ikke alltid slik de burde vaere mot meg, men den gangen var det ikke så nøye med oppfølging av fosterhjem fra offentlige myndigheter. Jeg utviklet etter hvert store psykiske problemer. Det gikk dårlig på skolen, jeg holdt meg mye for meg selv og hadde det ganske enkelt vanskelig.

Da jeg var 17, traff jeg Kenneth. Han var nyinnflyttet i bygda vår. Kenneth hadde også hatt en vanskelig barndom. Vi var ganske like, og jeg var glad for å ha funnet en jeg kunne snakke med, en som forsto meg, en som godtok meg for den jeg var. Vi ble fort kjaerester. Etter kort tid forsto jeg at jeg var gravid. Kenneth hadde noen penger, så vi fikk kjøpt oss noen brukte møbler, og han hadde en venn som leide ut en leilighet for en billig penge. Vi flyttet sammen, og ved å snu på hver krone av lønnen til Kenneth, i tillegg noe støtte fra Nav, fikk vi det til å gå rundt. Jeg hadde ikke noen jobb. Vi var jo ikke mer enn 18 år begge to da lille Mia ble født.

VANSKELIGHETENE MELLOM Kenneth og meg begynte så snart vi kom hjem fra fødeavdelingen. Han orket ikke natteskrik, han orket ikke å skifte bleier. Mia gråt mye, og jeg var utslitt. Jeg var ikke psykisk sterk, og var helt sikker på at jeg skulle bukke under. Jeg prøvde å forklare Kenneth at han også måtte ta del i barnestellet, men han tok heller en tur ut med kameratene sine. Han begynte å drikke en del også i denne perioden. Jeg forgudet Mia, og jeg gjorde så godt jeg kunne, men etter hvert forsto jeg at jeg ikke kunne leve sammen med Kenneth. Han virket ikke så veldig lei seg da jeg fortalte at jeg ikke orket mer. Han flyttet. Jeg ble boende i den lille leiligheten sammen med seks måneder gamle Mia.

Bare noen uker senere oppdaget jeg at jeg var gravid igjen. Jeg knakk sammen hos legen min. Han spurte om jeg ønsket abort, men jeg orket ikke tanken på det. Jeg orket heller ikke tanken på å oppdra to barn alene. Den psykiske helsen min ville ikke klare det. Jeg ønsket å gjøre alt jeg kunne for at Mia skulle få et godt liv, men jeg klarte ikke å fatte eller begripe hvordan jeg skulle klare å gi to barn alt de trengte. I samråd med legen bestemte jeg meg for å adoptere bort barnet. Kenneth hadde ikke vist noen interesse for Mia, og han var slett ikke interessert i det ufødte barnet vårt. Han skrev under på adopsjonspapirene uten å stille noen spørsmål.

Jeg fødte en bitte liten jente en vårdag. Jeg fikk se henne så vidt før hun ble båret ut av fødestuen. Hun lignet Mia på en prikk. Jeg hadde bedt om at hun skulle døpes Mathilde. Ved et uhell fikk jeg høre etternavnet til paret som skulle bli Mathildes adoptivforeldre. Det var et ganske uvanlig etternavn, så jeg kunne sikkert ha funnet datteren om jeg hadde forsøkt. Men jeg torde ikke prøve å finne henne eller dem. Jeg orket ikke å ta sjansen på å bli avvist.

MIA OG JEG greide oss rimelig godt. Jeg fikk henvisning til psykolog for å bearbeide tapet av barnet mitt og for å bearbeide egen barndoms- og ungdomstid. Helt tilfeldig fikk jeg kontakt med et ektepar i nabolaget som hadde barnebarna sine på en annen kant av landet. De så ikke barnebarna sine så ofte og savnet dem. Derfor inntok de snart rollen som «reservebesteforeldre» for Mia. I ettertid har jeg mang en gang tenkt at de to reddet meg. De støttet meg på alle måter, de passet Mia av og til, så jeg fikk litt alenetid, og de ble en trygghet i Mias og mitt liv.

Jeg tror jeg har tenkt på Mathilde hver eneste dag siden hun ble født, men det var en trøst å tenke på at hun helt sikkert hadde gode og snille adoptivforeldre. Da Mia var 17 år, fortalte jeg henne om søsteren hennes. Mia ble lamslått, men la armene rundt meg og sa: «Mamma, jeg forstår at du adopterte henne bort for at hun skulle få et bedre liv enn det du trodde du kunne gi henne.» Så spurte hun nølende om hun og Mathilde hadde samme far. «Ja, Mia», sa jeg. «Dere har samme mor og samme

«Jeg vil så gjerne vise henne hvor glad jeg er i henne og hvor mye jeg ønsker å vaere en god bestemor.»

far, og det er bare ca. ett og et halvt år mellom dere.»

Da Mia var ferdig med videregående skole, dro hun til Oslo for å studere. Den dagen hun flyttet, tenkte jeg at det var helt utrolig at hun har klart seg godt på skolen, og at hun ville studere. Det ga meg stor glede og stolthet.

Det var trist å bli igjen alene, men Mia var flink til å ringe og til å komme hjem på besøk. Jeg hadde tatt utdanning etter hvert og hadde fått meg fast jobb. Nå kunne jeg konsentrere meg helt og fullt om jobben min og meg selv.

En helg Mia kom hjem, forsto jeg at det var noe spesielt. Vi satte oss ned med en kopp te, og jeg sa: «Mia, du kan bare fortelle meg hva som er skjedd. Jeg ser at det er noe.»

Mia fortalte at hun hadde vaert på en fest og plutselig støtt på ei jente. «Vi ble stående og se på hverandre med åpen munn. Vi var så like at det var helt skummelt. Jeg spurte jenta hvem hun var, hva hun het, hvor hun kom fra. Hun fortalte meg at hun het Mathilde og kom fra Oslo.»

Mens Mia fortalte, kjente jeg frysninger over hele kroppen. Kunne det vaere mulig? «Spurte du henne hva hun het til etternavn, Mia?»

Da Mia sa etternavnet hennes, begynte jeg å gråte. «Jenta mi», sa jeg. «Du har møtt søsteren din.» «Det var det jeg også tenkte», sa Mia. «Men jeg sa selvsagt ikke noe til Mathilde.»

Mia og jeg ble sittende og snakke lenge den kvelden, og jeg øynet et håp om at jeg også endelig skulle få møte Mathilde, den yngste datteren min.

ETTER NOE TID ba Mia om å få møte Mathilde igjen, og hun fortalte henne at de var søstre. Mia fortalte at jeg gjerne ville møte Mathilde, men hun var helt klar på at det ville hun ikke. De to søstrene fikk etter hvert et naert og godt forhold, og for Mia var det det viktigste. Lillesøsteren hennes hadde aldri kunnet tilgi at jeg hadde «gitt henne bort», som hun kalte det. Hun var en trygg og fin jente, men hun ville ikke forholde seg til meg som mor. Det ble en ny og stor sorg for meg. Jeg var glad for at jentene mine som ved et under hadde funnet hverandre, jeg var glad for at Mathilde hadde et godt liv, men jeg skulle så gjerne ha holdt rundt henne og fortalt hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde den gangen.

Et års tid senere fortalte Mia meg at Mathilde var gravid. Jeg skulle bli bestemor. Men jeg kunne ikke forvente å møte barnebarnet mitt så lenge den yngste datteren min ikke ville se meg.

MATHILDE FØDTE EN gutt for et halvt år siden, og Mia har fortsatt god kontakt med dem. Jeg har tenkt at Mathilde kanskje ville endre mening nå når hun selv er blitt mor, men hun står fast på at hun ikke vil ha kontakt.

Når venner og kollegaer forteller om barnebarna sine, knyter det seg i meg. Jeg har aldri fortalt noen at jeg har to døtre, bortsett fra til ekteparet som har vaert som besteforeldre for Mia. De sier at jeg må vaere klok og bare vente. «Gi det tid», sier de. «En dag kan det hende Mathilde vil møte deg, men du må vente til tiden er moden for henne.»

Jeg må bare finne meg i at valget jeg gjorde for over 20 år siden, skal prege meg resten av livet, og jeg må fortsette å finne trøst i at den gangen var det den eneste og beste løsningen. Men sårt og vondt er det. Likevel lever jeg i håpet om at Mathilde og jeg kan møtes en vakker dag, og at hun vil forstå og tilgi meg. Jeg vil så gjerne vise henne hvor glad jeg er i henne og hvor mye jeg ønsker å vaere en god bestemor.